Fotball som livsline: – Jeg hadde ikke vært i live uten laget

– Kaffen er klar!

Det sier Gatelagets "mor", Jane Holter, til lagkameratene sine. Hun har dekket langbordet til lunsj med brødskiver, pålegg og kaffe.

Gjengen sitter høyt oppe i etasjene på Intility Arena, i et rom med storslagen utsikt over grønt gress og høyreiste tribuner. Den ene veggen prydes av lagbildet. Dette rommet tilhører Vålerenga Gatelag.

– Vi pleier å være enda flere, men vi spilte kamp i går kveld. Da hender det folk er slitne dagen etter. Det forteller trener Maren Vik Edvardsen.

Småpratens summing går mellom Gatelagets medlemmer, som har tatt plass rundt bordet og i sofaen i hjørnet.

Jane finner frem noe å drikke. Hun har vært en del av laget i snart seks år og måtte ha et sted å gå til etter ektemannens bortgang.

– Da måtte jeg ha noe å gjøre. Så nå handler jeg inn og lager mat til lagkameratene mine. Også kjefter jeg litt på dem i ny og ne, sier Jane med et smil.

For henne har dette miljøet vært ekstremt viktig. Livsviktig, til og med.

– Jeg hadde ikke vært i live i dag hvis det ikke hadde vært for Gatelaget. Lederne er der for oss 24 timer i døgnet. Det finnes ikke noe du ikke kan få hjelp til. 

– Skal være klubben for alle

En av lederne Jane forteller varmt om, er nettopp Maren Vik Edvardsen. Maren begynte i Vålerengas samfunnsavdeling i 2009. Der jobbet hun blant annet med et arbeidstreningsprogram for de med rusbakgrunn.

Etter etterspørsel fra fotballinteresserte kursdeltagere, og med midler fra Norsk Toppfotball, startet Maren opp Gatelaget i 2014. Vålerenga ble da den fjerde klubben med dette tilbudet på nasjonalt nivå. Utviklingen har skutt fart og i dag er det hele 34 gatelag i Norge.

– Vi hadde kontakt med alle rusinstitusjonene, så jeg var i dialog med konsulenter rundt omkring. Det gjorde rekrutteringsprosessen veldig grei. Etterhvert har det bare vokst seg større med flere som vet om tilbudet. Det er et rusfritt lavterskelopplegg som alle kan være med på. Vålerenga skal være klubben for alle, forteller Maren.

Veteranen

– Snakk med Olav, han vet alt om laget.

Maren peker mot mannen i hjørnet. Der sitter Olav Tveiten, en av de første som knyttet på seg fotballskoene og møtte opp på trening i 2014.

Olav har vært rusfri i tolv år. Gatelaget ble en helt avgjørende samlingsarena for ham.

– Gatelaget er faktisk hovedgrunnen til at jeg er nykter. Det ga meg et sted å gå til. I gatelagsfotball ser de hvert menneske som det individet det er. De ser hele mennesket, forteller Olav.

– For første gang kom jeg til en arena der jeg faktisk ble hørt og det ble tatt som verdifullt. Her har jeg fått tryggheten til å bli sett som den jeg er. Det gjør Gatelaget helt unikt.

– Knytter sterke bånd

Tilbake i etasjene på Intility Arena sender trener Kevin Hansen gjengen bort til garderobene. Veien går videre til kunstgressbanene på Valle Hovin, rett utenfor arenaen.

I tospann med Maren følger Kevin etter gjengen mot den gamle brakka like ved banen der forberedelsene til økta foregår.

Kevin kom inn i Gatelaget som prosjektleder sammen med Maren for to år siden. Han hadde ingen bakgrunn fra rusarbeid tidligere, men har på kort tid fått kjenne på åpenheten og det trygge miljøet rundt Vålerenga Gatelag.

– Jeg får lov til å jobbe med de to viktigste tingene for meg, som er fotball og mennesker. Det er så utrolig korte veier til å bli kjent. Mange deler mye av sin livshistorie tidlig. Det gjør at du knytter bånd kjapt, og da blir de båndene veldig sterke, forteller Kevin.

Materialforvalteren

Inne i gangene på brakka slår taktfaste knotter mot gulvet. Sommervarmen sniker seg inn den åpne døra mens materialforvalter Jack Danielsen fyller opp flasker med iskaldt vann.

Med Vålerengas logo på både caps og genser, triller han tralla med ballnett og vester ut av bygget. Den trekkes forbi de slitte innbytterbenkene i tre som er malt i røde og blå Vålerenga-farger.

– Jeg begynte som frivillig i fjor. Nå har jeg en 60-prosent-stilling og hjelper til der de trenger meg rundt laget. Jeg hadde ikke så mye å gjøre før jeg begynte her. Nå er jeg en del av noe større, forteller Jack.

– Bare det å komme hit og ha noe å gjøre noen timer på dagen kan utgjøre en veldig stor forskjell.

Fra sidelinja

I kraftig solstek samler trener Maren spillerne i en ring ute på banen.

– Okey, folkens, vi tar en navnerunde. Det er ikke sikkert alle har hilst.

Det dukker stadig opp nye fjes på treningene. Vålerengas Gatelag har aldri stilt med samme tropp fra én kamp til en annen.

Maren peker ut en av spillerne, Casper, til å lede dagens oppvarming. Casper er ung. Rundt seg har han lagkamerater i alle aldre. Gatelagets yngste spiller er 21 år gammel, den eldste er over 60.

Mens spillerne er i gang med lett aktivitet og pasningsøvelser, setter Steve Corneliussen seg ned på benken og følger treningen fra siden. Han har vært med på laget siden 2018, men en hoven ankel har ført til en roligere formiddag på sidelinjen.

Steve har hatt åtte år inneliggende behandling, men trekker fram Gatelaget som noe helt spesielt.

– Dette er et av de beste etterverna som er. Du har noe fast å gå til tre ganger i uka. Man føler en tilhørighet til noe som er veldig sosialt. Det er viktig for at man ikke blir sittende hjemme og dra i de svarte trådene, sier Steve.

Konsulenten

På sidelinjen under treninga sitter praten løst. Flere møter opp av andre grunner enn fotballen. Ruskonsulent Eivind Tveit er en viktig sparringspartner for mange.

Han hjelper til med alt fra sosialsøknader, uføresøknader, boliger og alt annet som har med Nav å gjøre. Tilgjengeligheten er en viktig ressurs for laget.

– Formelt så har jeg arbeidstid fra åtte til halv fire, men uformelt så handler det om at når folk vil ha tak i meg, så får de tak i meg. Så enkelt er det, sier Eivind.

Han legger vekt på gevinsten man oppnår av å være med på Gatelaget.

– Jeg vil påstå at 90 prosent av de som er med på Gatelaget, opplever økt livsmestring. Flere forsvinner etterhvert av positive grunner. De flytter, får seg jobb eller begynner på skolen. Vi ønsker jo at folk forsvinner av de grunnene der, forklarer Eivind.

– Ting som ikke er lett å prissette

Etter at treningsøkten er over, setter Olav seg i etterlengtet skygge på en av trebenkene ved siden av banen. Han har notert seg på scoringslista også i dag. 

I april ble han ferdig utdannet som Erfaringskonsulent. Nå skal utdanningen brukes til å hjelpe andre i møte med systemet.

– Det skal ikke tas avgjørelser som handler om deg, uten deg. Det er et mantra i recovery-bevegelsen. 

Olav er også ansatt som medarbeider i Vålerenga Samfunn. Men stort sett bidrar han til laget som frivillig. 

– Jeg jobber mye mer enn jeg får lønn for. Men det er fordi arbeidet her gir meg andre ting. Det gir meg glede, gir meg helse. Det gir meg mange ting som ikke nødvendigvis er lett å prissette.

Banen er nå tom for fotballspillende føtter. De fleste av spillerne har begitt seg ut på returen gjennom brakkene og Olav står igjen som sistemann på gresset.

– Har du noen klær som skal vaskes, Olav? spør en av lagkameratene fra sidelinja.

Blikket har allerede rettet seg mot en ny dag og en ny trening. I morgen venter mer spill, denne gangen sammen med insatte fra Ullersmo fengsel.