Jakten på studentbolig

Ikke langt nord for Ullevål stadion ligger Sogn studentby. Her er det en avlang trebygning som skiller seg ut fra de andre. Det strømmer unge mennesker ut og inn fra de skyhvite dørene jevnlig. Langs rekkverket på verandaene henger tøy i alle fasonger og størrelser. Huset er et midlertidig botilbud for studenter.

Her inne sover 17 studenter på madrasser på gulvet, de deler på to kjøleskap og lever på ferdigmat som kan varmes i mikrobølgeovnen som står på kjøkkenet. 

De er blant de 12.000 studentene i landet som står i boligkø i midten av august. 

Den 5. september vil sovesalen bli det den en gang var, en stille lesesal hvor man kan åpne pensumbøkene og lese. 

Det midlertidige hjemmet

Når solen står midt på himmelen og temperaturen er på sitt varmeste, kommer det en jakke med alle regnbuens farger ut av den hvite døren.  

–Det blir ikke visning i dag allikevel. 

Det er 24 år gamle Eden Koptsyukh som kommer gående. Han har reist fra hjemlandet Spania for å fortsette utdanningen sin ved Norges Idrettshøgskole i Oslo. Her skal han være frem til julelysene blir hengt opp i gatene. 

–Jeg har bodd i det gule huset i to uker nå sammen med andre studenter i samme situasjon som meg. 

Han lener seg bakover på en trebenk utenfor det gule huset, med høyrearmen hvilende på rygglenet.  

–Da jeg først kom hit, trodde jeg ikke at dette var vanlig. Jeg leste om flere steder i Oslo med flere hundre leiligheter, så at folk må stå i kø for å få bolig overrasket meg. 

Han myser med sitt høyre øye og løfter haken svakt oppover mot solen. 

Flere av Edens kompiser begynte å søke etter boliger allerede i mars. Han valgte å vente til eksamensresultatet var klart i midten av juni for å være helt sikker på at han kunne reise på utveksling til Oslo.  

Da han ankom hovedstaden skjønte han raskt at han lå langt bak skjemaet.  

–Jeg ser ikke noe poeng i å være negativ, for situasjonen kunne ha vært verre. Jeg kunne ha sovet på gata, men her har jeg hvert fall et tak over hodet og dusj, bad og kjøkken. 

Han blir sittende i den samme avslappende posisjonen. 

–Selv om jeg ikke finner et sted med en gang, må jeg ikke stoppe å lete. Jeg er ikke bekymret for å ikke finne noe, selv om en av løsningene kanskje blir å finne en dyrere leilighet som jeg må skaffe meg en jobb for å betale. 

Frokostbesøket

Bare noen drøye timer før møtet med Eden, står det flere voksne mennesker samlet foran den midlertidige sovesalen, og stemningen blant dem rommer summing og latter. 

Etter noen minutter samler de seg i en sirkel. En middelaldrende kvinne spaserer rundt dem med en gul stråkurv og deler ut gjærbakst til gjestene. De forsyner seg en etter en. Noen av dem drikker juice fra gjennomsiktige flasker.  

To menn forflytter seg rundt i folkemengden med et stort kamera og en blå mikrofon. NRK har også møtt opp. 

–Dette er et frokostbesøk, der politikere skal besøke studentene her, sier en middelaldrende mann engasjert. 

Kort tid senere forsvinner menneskene og journalistene inn i huset som en fiskestim. Uteplassen blir tom, og området tynges av stillhet. 

Minuttene tikker av gårde, før de hvite dørene åpnes igjen. Denne gangen kommer det ingen strøm av mennesker ut av døren. De kommer gruppevis med flere minutters mellomrom, og samler seg i klynger og småprater. 

To av kvinnene blant dem har på seg dressjakker. De står rake i ryggen og trekker forsiktig på smilebåndet.  

Disse kvinnene er kommunal- og distriksminister Kjersti Stenseng og forsknings- og høyere utdanningsminister Sigrun Aasland fra Arbeiderpartiet. 

–Det ser ut som studentene har det bra her på Sogn, men vårt mål er jo at alle skal få et godt sted å bo, sier Kjersti. 

Sigrun nikker sakte når hun hører Kjersti snakke. 

I 2023 trappet Arbeiderpartiet opp studentboligbyggingen med mål om 3000 bygde boliger i året.  

–Derfor skal vi holde trykket oppe og fortsette med å bygge studentboliger de neste fire årene. Akkurat nå bygges det 5000 studentboliger, supplerer Sigrun. 

De smiler før de blir geleidet av en mann i dress mot en sort stasjonsvogn. Begge bakdørene på bilen står åpne og er klare til å ta dem imot.  

De beveger seg med korte og bestemte skritt før de setter seg inn. Dørene etterlater et kort smell, før en durende lyd fra bilen tar over. Etter noen sekunder forsvinner bilen bak det gule huset. 

Når de kommer hjem vil de ha en seng å legge seg i, et eget kjøleskap og muligheten til å lage mat fra bunnen av. 

Den korte visningen

Under ett døgn senere befinner Eden seg i en ny bydel, ny gate, ny bakke og utenfor en ny bygning. Bygningen er av mur denne gangen. Hendene hans gjemmer seg i lommene, og beina står langt fra hverandre.  

Blikket hans vender opp mot blokken, og alt er plutselig mye større. Han fremstår rolig, men han nynner og beveger seg fram og tilbake. Han ser jevnlig ned på klokka.  

Presis klokken 11:30 åpner den gjennomsiktige døra til murbygningen seg. 

Eden går rolig og behersket mot døra, og jenta som tar han imot beveger så vidt på munnen i det han forsvinner inn i murbygningen.  

11:32 åpner glassdøren seg igjen, og han spaserer over veien i et langsomt tempo. 

– Jeg likte den ikke, sier Eden bestemt mens han ser ned i bakken og spaserer rolig mot bussholdeplassen på Bjølsen.  

Eden åpner finn.no appen på telefonen, som at det er en naturlig vane for han.  

– Men jeg kan ikke være kresen i denne situasjonen. 

Han hever hodet og ser målrettet fremover.  

– Verste som kan skje er at jeg må dra tilbake til Spania og bo hos foreldrene mine. Da må jeg begynne helt på nytt, sier han mens han vender endene på leppene nedover.  

Det Eden vet nå er at han har flere visninger å dra på, og mer varmmat i vente de neste dagene. Men den positive innstillingen hans trumfer enn så lenge.