Med pusten som verktøy 

Den oransje massen på enden av metallrøret snurres sakte inn i den glødende ovnen. Lærlingen Karoline Fredriksen står foran ovnen, med blikket konsentrert og skuldrene senket. Varmen fra flammen presser mot huden og svetten bryter seg frem i pannen hennes. Røret trekkes forsiktig ut av varmen og bort til en benk dekket av perler i regnbuens farger. Den lavaliknende massen rulles forsiktig over perlene som biter seg fast. 

Hun trekker pusten dypt og blåser forsiktig inn i røret. Læremesteren Abel Sawe sitter krum i ryggen i hjørnet av rommet med bena i kryss, mens armene hviler på hver side av arbeidsbenken. Han titter seg rundt i rommet, men har alltid et øye på lærlingen sin. Dette er hverdagen for to av Norges få gjenværende glassblåsere. 

Et lite, men sterkt miljø 

I glasshytta i Fredrikstad står ovnen og durer dag ut og dag inn. Her har Abel Sawe jobbet siden slutten av 80-tallet, omgitt av glass, flammer og metallrør. På utsiden kan den lille hytta virke anonym, men bak dørene holdes en urgammel tradisjon fortsatt i live. 

De aller fleste nordmenn møter glass som fabrikkvarer på IKEA eller hos andre masseprodusenter. Likevel finnes det flere små glasshytter spredt rundt i landet der håndverket lever videre. Ifølge Inger Smedsrud i Norsk Håndverkinstitutt finnes det omtrent 25 små glasshytter i landet, i tillegg til de kjente glassverkene Hadeland og Magnor. 

– Vi er få glassblåsere, men vi samarbeider godt. Vi deler erfaringer og hjelper hverandre, alle kjenner alle, sier Abel. 

Fra Kenya til Fredrikstad 

– Vil dere ha kaffe? Spør Abel og smiler til to kunder som ser på kunsten i vinduet i utstillingsrommet.

Abels vei til glasset begynte på videregående skole i Kenya. 

– En venninne av meg traff en finsk glassblåser på reise. Han startet et lite glassblåseri i bygda. Da jeg var ferdig på skolen, inviterte han meg til Finland for å lære mer om håndverket.

Det finnes ingen glassblåsertradisjon i Kenya. Abel visste derfor lite om faget, men ble umiddelbart dratt inn i det.  

– Det var fascinerende å prøve blåserøret for første gang. Jeg husker at det første jeg klarte å lage var en liten blå skål i Kenya i 1977. Det var fantastisk å få noe så fint ut av en liten klump. Den står fortsatt på en hylle hjemme.

Abel forteller at han ikke ville vært like fornøyd med den lille skåla i dag, for jo mer erfaring man får i yrket, desto høyere krav setter man til seg selv. Etter erfaringer fra både Finland, Sverige og Oslo, tok han etter hvert over glasshytta i Fredrikstad. Han forteller videre at det er få år til pensjon og til den nye generasjonen skal ta over. 

Neste generasjon ved ovnen

Karoline Liverød Fredriksen, som er samboer med Abels datter, kom inn i yrket for tre år siden. Abel begynte å tenke på pensjon og familien vurderte familien å selge Glasshytta. Da tilbød Karoline seg å prøve. 

– Jeg har alltid vært kreativ, men hadde aldri prøvd glassblåsing før. Jeg visste ikke om dette var noe for meg, likevel ville jeg gi det et forsøk, forteller Karoline.  

I dag står hun side om side med Abel i hytta. Hun ler når han spøker om at han snart får sparken. Samarbeidet mellom de to er nært, preget av ro og tålmodighet.  

– Jeg føler det er viktig å bevare håndverket. Mange glassverk har blitt lagt ned, og hvis ingen tar over, dør kunnskapen ut. Derfor betyr det mye for meg å fortsette.  

Internasjonalt blikk 

Grusen knaser foran hytta og noen lister seg stille inn den åpne ytterdøra. Med hendene foldet foran seg, beveger blikket seg fra hjørne til hjørne. Tyske Beate Stephan reiser helst alene, og denne gangen fulgte hun kartet til Glasshytta i Fredrikstad. 

– Jeg har alltid likt glasskunst, helt siden jeg var liten, forteller hun. 

Hun stikker hodet gjennom dørkarmen inn til arbeidsrommet før hun tørr å gå et forsiktig skritt inn. Hun følger nøye med når Karoline løfter den honninglignende massen ut av ovnen. 

– Det er jo så fint, unikt. Jeg måtte bare stikke innom.

Å holde ilden i live 

Arbeidsrommet er stille men bråkete. Den susende lyden fra maskinene blendes ut i bakgrunnsstøyen. Abel og Karoline veksler få ord, men de beveger seg i en kjent rytme rundt i den lille hytta. Den skarpe lukten av varmt metall og smeltet sand står stille i rommet. Beate betrakter prosessen fra sidelinjen.

Karoline forteller at ovnen må være på hele døgnet for å holde glassmassen flytende. Dette tar store mengder energi, som gjør at strømregningene spiser mye av inntektene hvert år.

Ifølge Inger Smedsrud fra Norsk Håndverkinstitutt har de høye strømprisene i landet påvirket glassblåseryrket i stor grad, noe som har bidratt til nedleggelse av flere glassverk. 

– Å satse på glassblåseryrket er usikkert, men jeg har troa på at Karoline får det til å gå rundt, forteller Abel i det han reiser seg fra arbeidsbenken. 

– Skal vi ta lunsj da, Karoline?