Mens de venter på noe permanent
Nå står nærmere 4000 studenter i Oslo på venteliste til studentbolig. Boligmangelen fører til at enkelte må tenkte kreativt når det kommer til midlertidig soveplass.
Det er søndag morgen og ferga fra Aker Brygge setter kursen mot Hovedøya. Kun 5 minutter fra byens yrende liv, går folkemengden i land på den grønne og frodige øya. Med seg har de ryggsekker, strandbagger og barnevogner.
Det er kanskje den siste turen ut hit i år for mange, nå som hverdagen står for tur. Et turistskilt stikker frem i lufta, etterfulgt av en inntrykksfull gjeng.
Babyskrik lyder fra flere kanter. Det rasler svakt i trærne på denne solskinnsfulle dagen.
Men alle er ikke på dagstur
Foto: Iselin Aagård
Nede på kaia sitter Halvard Skjerdingstad (23) med en kaffekopp i hånda ombord i «Fugl fenix».
Han flytta til Oslo fra Trondheim i 2020, og har siden bodd i to ulike kollektiv. Rett før sommeren sa han opp den siste leiekontrakten sin fordi utleier skrudde opp husleia fra 6000kr til 9500kr, noe Skjerdingstad ikke vurderte som verdt det for å bo i et femmannskollektiv. Han følte seg dessuten mett på kollektivlivet.
Skjerdingstad søkte på studier over hele landet og søkte derfor på studentbolig relativt sent.
8. august fikk han tilbud om en studentbolig på Bjørvika, men innflytting er ikke før 1. september.
I påvente av å få flytte inn, har han i sommer måttet være kreativ og benytte seg av mulighetene han har hatt hos familie og nære.
De siste ukene av sommeren har han derfor bodd i onkelen sin båt på Hovedøya.
Tak over hodet
Eden Koptsyukh (24) har en seng, et skap og deler kjøkken og bad med 15 andre. Håndtrykket hans er fast, men blikket er vennlig.
Våningshuset på vestre Sogn gård var en gang i tiden hjem for munker. I dag har det gule bygget blitt «hjem» for andre akademikere.
Under regi av SiO er det innredet sovesaler for studenter på Sogn Studentby. Her kan de huse 16 studenter. Håndklær, gensere, bukser og sokker henger til tørk på balkongen. Litt som små flagg i alle verdens farger, representerer de menneskene som bor her.
Koptsyukh trives bedre i sovesalen enn han forventet, men han kan ikke bo der hele semesteret. Senere skal han på visning til et kollektiv på Torshov.
– Jeg håper at jeg kan bo der, så jeg har et sted. Det er det eneste jeg ber om, så jeg kan fullføre studiene mine her.
Sommeren er slutt, og han stuper inn i studiestart
Denne augustdagen er det litt kjøligere enn vanlig i vannet – et tegn på at en tid nærmer seg slutten.
Sola står fortsatt sterkt på himmelen og bader hele brygga med solskinn. Lufta fylles av måkeskrik og vannet som skvulper mot båten. En svak bris glir gjennom luggen før den setter kurs mot de mange seilene som fyller brygga.
Streken på gradestokken ligger fortsatt på tjuetallet en liten stund til.
Inni lugaren brettes et kaffefilter til å passe inn i trakten, før det fylles av kokende vann som drar med seg pulveret ned i termosen.
Skjerdingstad skrur på korken til termosen og tar den med seg opp den trange trappa som fører til dekk.
Den lange kroppen plasseres på en mørkeblå pute, mens bena strekkes ut og hviles på sittebenken.
Ved siden av puta ligger skallet fra en appelsin, en pose med nøtter, en vannflaske og resten av frokosten - en hel appelsin.
Den unge mannen kan ikke selv kjøre båt og har knapt vært på seilbåttur. Likevel rommer båten nå livet hans, i hvert fall en del av det.
Resten av eiendelene til Skjerdingstad ligger i huset til onkelen hans i Asker, som også fungerer som vaskeri.
Tørkestativ omringer imidlertid hele seilbåten.
Sommerferien har blitt forlenget her ute i båten. Studiestarten har fått et lydspor bestående av flagrende seil, sjøsprut, fergene som tuter, softrock fra høyttaleren, og boksider som blas over.
Den ene lugaren har blir brukt som klesskap. Nå skal den tømmes. Den 189 cm høye trønderen står krokbøyd nede i lugaren og pakker sammen de siste ukene av sommeren.
Kollektiv-kaos og null nettverk
Tilbake på Sogn er persiennene trukket ned, men gjennom en glippe kan man se omlag ti flasker med zalo og flere stabler med skåler.
– Det er mye rot, du har ikke privatliv, og det kan bli litt kø til badet. Men jeg er en positiv fyr så jeg ser ikke så mye negativt som de andre, sier Koptsyukh.
Gjennom et lite vindu i døra ser man silhuetter av mennesker. Noen høye, noen lave.
– Jeg forventet at det skulle være verre, at kjøkkenet ville være mer rotete og dusjen ubrukelig, men vi har det ikke så ille her. Jeg tror et vanlig kollektiv med 3-4 stykker ville vært mer skittent.
– Vi som bor her tilbringer ikke så mye tid sammen, men når vi er sammen deler vi med hverandre og hjelper hverandre. Det er det motsatte av hva jeg forventet. Jeg trives egentlig her.
Koptsyukh er, som mange av de andre som sover i huset, utvekslingselev. Han har trukket glidelåsen på jakka helt opp, men jeg har bare på meg t-skjorte.
Koptsyukh kom til Norge for å fortsette studiene i sports management. Han drømmer om å flytte hit permanent, for å jobbe med lidenskapen sin.
Han skal på en visning til et kollektiv på Torshov senere på dagen, og enda en i sentrum noen dager senere.
Leiemarkedet i Spania er noe annerledes enn her i Oslo.
– Det er vanskelig. Prisene fra SiO er ikke så ille, men for en spansk student er det trangt med pengene. Jeg må finne måter å spare penger på, for eksempel med mat. Her koster det 7000 for et rom. I Spania koster en leilighet det sammen.
Han gnir ansiktet med hendene.
Akkurat nå bryr jeg meg ikke om prisen. Hvis jeg må så vil jeg jobbe i 24 timer for å betale leie.
Eden Koptsyukh (24)
En kvinne åpner døren til huset, men vi får ikke bli med inn av hensyn til beboerne. Hun snakker gjennom en smal sprekk, og man kan akkurat skimte det blonde håret.
– Det er studenter fra mange forskjellige land. Norge, men også utlandet. Noen har fått studentbolig, og skal flytte ut snart, sier Monika Donskyte.
Hun forteller at hun må oppfordre beboerne til å skaffe seg venner.
– Kanskje er det noen som kjenner noen, som kjenner noen som leier ut. Men utvekslingselever har ikke det samme nettverket.
Donskyte hjelper Koptsyukh oversette annonser, og skrive til utleiere. De fleste av beboerne har fått tilbud om studentbolig.
En jente går ut fra huset med en trillekoffert. En annen jente går forbi henne mot huset, også med en trillekoffert.
Det er plass til 16 studenter om gangen, og de får mange henvendelser om nye som ønsker å overta plasser.
Rimelig å forvente?
4000 studenter står på venteliste til studentbolig gjennom SiO. Antallet studenter som ikke hadde bolig i byen blir trolig høyere om man legger til alle som kun søker på det private markedet.
Samtidig mottar utleiere flere hundre henvendelser, og det er stor konkurranse blant leietakerne.
På inngangsdøra til huset er det hengt opp et laminert skilt. "Lesesalen åpner igjen i september".
Tilbudet om sovesal gjennom SiO står til 1. september, men Donskyte håper at de kan forlenge leiekontrakten deres dersom det fortsatt er studenter som har behov for sovesalene.
– Det er vi ikke sikre på. Det er flere av de som bor her nå som har fått tilbud om studentbolig allerede, men det er én som fortsatt søker.
Koptsyukh dro på visning den ettermiddagen. Han fikk ikke tilbud om rommet.
Tilbake til byen
Livet Skjerdingstad har hatt i båten får plass i en stor ryggsekk og noen bæreposer.
– Man klarer seg uten alt for mye luksus her i livet. Jeg tror vi ofte tenker at vi trenger så mye ting for å være fornøyd, men når man prøver noe mer primitivt så finner man at det egentlig er motsatt. Alle de små tingene blir større når du har lite, på en måte, forteller Skjerdingstad.
Nå som sommeren nærmer seg slutten, skal Skjerdingstad bo hos onkelen sin fram til innflytting i den nye studentboligen.
Vemodig byttes nå båtskoa med bysko
Foto: Julie Skårdal Aasen
– Hadet båten, it's been nice
Foto: Iselin Aagård
– Jeg kommer til å savne de fredelige morgenene og følelsen av å komme ut på øya. Byens konstante skrik fader bort. Alt roer seg når man går av ferga og byen er bak deg, forteller Skjerdingstad.
– Det er dessuten et helt annet naboskap her ute. Forholdene er mer menneskelige og folk ser på hverandre på en annen måte enn i byen, legger han til.
Når byskoa treffer kaia på Aker Brygge og øya glir inn i resten av bakgrunnen faller en annerledes ro over den unge mannen. Målrettede steg peiler seg mot en frodig bakhage i Oslo Sentrum. Bak porten står en blid mann iført sommerlige klær og en gul hatt.
Blikkene møtes og smilet brer seg like stort over Skjerdingstad sitt ansikt.
– Nå kjenner jeg faktisk på at det er deilig å komme hjem.