Når pusten endelig slipper til

Morgensola ligger lavt over Jordal.

Skolen har begynt igjen, og Oslos asfaltjungel er vekket til live. Unggutter ler i skolegården, mens byen sakte finner tilbake til rytmen etter sommeren.

Innenfor de slitte murveggene til Oslo bokseklubb er stemningen en annen. Lyset er kjølig, filtrert gjennom summende lysrør. Lyden av hansker mot puter bryter stillheten, og latteren sitter løst. I rommets sentrum venter en firkantet plattform med fire tau.

Klokka har så vidt passert elleve. Døra går opp, og inn kommer Anabelle Bruun. Hun bærer gårsdagens kveldsvakt i blikket, men humøret letter når hun slenger sekken fra seg og nikker til treningspartneren.

Klokka tikker ubarmhjertig mot kveldsvakt. Om tre timer skal Anabelle være på jobb igjen, men her inne er det bare én ting som gjelder. Hun binder håret opp, strammer skolissene og setter i gang.

Rundt bokseflaten er det kaotisk. Stiger, verktøy og halvferdige reparasjoner gjør gulvet til en hinderløype, menn banker i veggene, planker flyttes. Men Anabelle lar seg ikke merke. Hun løper seg varm, glir forbi som om støyen og rotet bare er en bakgrunnsmelodi.

Så tar hun fram stoffremmene, vikler dem rundt håndleddene – stramt, lag for lag – et stille ritual før kampen. Ringen er ledig, og jentene gjør seg klare.

På motsatt side av salen beveger en gruppe eldre kvinner og menn seg i takt. Parkinson-trening. Armene løftes, beina settes bestemt i gulvet, stemmen bærer i korte rop. Det er en annen kamp som utspiller seg der: ikke mot en motstander, men mot en kropp som stadig gjør motstand.

De deler rommet, men ikke rytmen. Ingen forstyrrer noen.

Så stiger Anabelle opp på matta. Hun og partneren nikker, og lar hanskene møtes i et kort dunk. Et ul fra veggen setter rytmen, og stillheten slår om til kamp. Dette er "kun” trening, men innenfor ringen finnes det bare alvor.

Denne hallen har blitt Anabelles fristed.

Boksingen har vært halve livet til Anabelle. Med en bror som norgesmester i kickboksing og en far som trener, var det naturlig at hun også ville inn i ringen.

Men beskjeden var klar: hun måtte vente til hun ble gammel nok.

I mellomtiden ble det drill. Hun fikk poeng for smilet, men trekk for manglende grasiøsitet. Etter seks år hadde hun fått nok. Tolv år gammel var hun endelig gammel nok. Da la hun drillstaven bak seg og ønsket det ugrasiøse velkommen.

Hun oppdaget tidlig at hun ikke likte å bli sparket. Mens broren fortsatte i kickboksing, merket Anabelle at hun var bedre til å bruke hendene. Dermed valgte hun boksingen, og faren fulgte etter som trener.

I tenårene dominerte hun. Hun elsket sporten, og den lille jenta fra Horten gjorde seg bemerket både i Norge og internasjonalt. Etter ungdomsskolen ble hun tatt opp på toppidrettslinjen ved Wang i Tønsberg. Nivået økte, motivasjonen økte – men det gjorde også presset.

– Jeg ble mer redd for å tape enn glad for å vinne, sier hun.

Hun leverte på trening, men i konkurransene sviktet det. Tapene la seg stadig tyngre, og etter nok en skuffelse i Junior-EM satt hun og faren på vei hjem fra Trondheim til Horten. I baksetet lå stillheten, og Anabelle var tom. Det var mars 2020, og landet var i ferd med å stenge.

For Anabelle ble nedstengningen en lettelse.

– Det var aldri et alternativ å ikke dra på trening, så da det plutselig ikke var mulig, var det, for å være ærlig, deilig, sier hun.

Hun tok en etterlengtet pause fra sporten som hadde vært livet hennes. Hun hadde alltid tenkt at hun ville studere, men aldri helt visst hva. På videregående hadde hun hatt medier og kommunikasjon som valgfag, og likt det. Nå sto valget mellom tre veier: veterinær, helsesykepleier eller kanskje journalist – yrket faren angret på at han aldri satset på.

Foreldrene var tydelige: journalistikk.

Så, uten å ha lest aviser regelmessig eller hatt noen stor interesse for nyheter, begynte hun på journalistikk ved Oslomet – midt under pandemien. Etter første året vurderte hun sterkt å droppe ut. Hun hadde mistet gnisten for boksing, og kjærligheten for nyheter hadde ennå ikke kommet. Men pågangsmot er en gjenganger i familien Bruun. Hun bestemte seg for å fortsette.

Et år ble til to, og to ble til tre. I løpet av studiet fikk Anabelle for første gang følelsen av å være «normal». Fadderuken uteble i Norge, men hun tok det igjen på utveksling i Australia. Hun fikk det sosiale livet hun hadde savnet, og for første gang tok boksingen et steg tilbake.

Likevel, kjente hun på savnet.

Så kom praksisplassen i Dagbladet, der hun jobbet mest med – nettopp – nyheter. Hun oppdaget at hun faktisk likte det, og Dagbladet likte henne. I en alder av 21, med et halvt år igjen av studiene, fikk hun tilbud om fast jobb. Hun takket ja.

På samme tid begynte hun å bokse igjen – denne gangen bare for gøy. Hun meldte seg inn i Oslo Bokseklubb, nøt friheten av å være anonym, uten forventninger. Men anonymiteten skulle ikke vare.

Et halvt år senere, med bachelorgraden i lomma og fast jobb i Dagbladet TV, overrasket hun alle – inkludert seg selv – da hun slo sølvvinneren fra junior-EM. Deretter gikk det slag i slag: først NM-gull, så seier i nordisk. Alt mens hun jobbet fulltid i redaksjonen.

Når hun ser tilbake i dag, er hun overbevist: det å ha et annet liv ved siden av boksingen ble avgjørende.

Tilbake i boksehallen sitter en tungpustet Anabelle. Hun og sparringspartneren blir stående en stund og prate om økta, men tiden er knapp.

Om få timer venter kveldsvakt. Hun griper elsparkesykkelen – et rent fremkomstmiddel, som hun understreker med et smil – og suser hjem til leiligheten hun etter mange år endelig har spart opp til.

Hun rekker en rask dusj. Sminken legges på i hast, for snart har hun «breaking-vakt» – en vakt som krever at hun er kameraklar på et øyeblikks varsel. Når nyhetene kommer, kan det gå under et minutt før Anabelle må stå i studio og formidle dem til Dagbladets seere.

Uten tid til verken mat eller hvile setter hun seg igjen på sparkesykkelen, sulten og sliten, og skynder seg av gårde. Ute ligger sommerdagen på sitt vakreste, men store deler av den skal hun tilbringe i redaksjonens summende atmosfære, blant tastetrykk, kaffekopper og flimrende skjermer. Hun trekker pusten dypt, lar håret lufttørke i vinden, og setter kursen mot Hasle.

I lokalet møter varme smil henne. Hun setter seg på sin faste plass, og ingenting ved den rolige fremtoningen avslører at hun for kort tid siden sto i en intens kamp i bokseringen. Med mindre hun kommer gul og blå – noe som har hendt – er det få som merker at hun lever et dobbeltliv.

Anabelle hyller arbeidsplassen sin, og særlig sjefen, Øystein Sæthre. Turnusordningen gjør det mulig å planlegge rundt turneringene, og Sæthre tilrettelegger når hun trenger det. Likevel insisterer hun på å ta ut ferie når hun reiser. Hun vil ikke være til bry. Resultatet er at årets sommerferie, fri fra både sport og jobb, varte i knappe to uker.

Men dette er slik Anabelle liker det. Hun får fri ved å veksle – fri fra boksingen når hun er på jobb, og fri fra jobben når hun er i ringen.

– Jeg liker å være hundre prosent til stede der jeg er. Det er det som gjør at dette er mulig, sier hun.

Jobben gir henne økonomisk frihet og et pulserende arbeidsliv. Sporten gir henne den brennende lidenskapen. Sammen skaper de en balanse hun ikke vil være foruten – og som hun selv mener har vært avgjørende for å finne veien tilbake til toppen.

Hun har lært å være varsom med å sette for store mål. Men ett står klart: VM neste år.

Når Anabelle går fra redaksjonen er klokka kvart over elleve. Nitten timer etter at hun først åpnet døra til boksehallen. Byen er mørklagt, bare noen få stjerner skimtes over Hasles lysforurensede himmel. Hun kommer smilende ut av garasjen, setter fart på elsparkesykkelen og forsvinner inn i natta. I morgen venter en ny dag – og en ny økt i ringen.