Fuglene som faller utenfor
De kan falle ut av redet, vikle seg inn i løse tråder og bli angrepet av katter. Fugler lever farlig. Dette er historien om en skadet brevdue, en spurvehauk og en gjøk, og menneskene som vier fritiden sin til å redde dem.
– Du tar liksom ikke en svane inn på badet hjemme.
– Nei, de driter noe voldsomt.
– De driter mer enn de spiser. Det gjør jo mange fugler.
– Det særeste jeg har hatt er en hegre i dusjen.
– «Vær forsiktig med dusjen», sa jeg til en som var på besøk. Hun trodde det var en spøk og stakk hodet inn. Der satt en diger havsule.
Latter brer seg på innsiden av den gamle låven på Bakke gård i Rygge kommune i Østfold, hvor Jan Ingar Båtvik, Kathrine Bakke og Linda M. Karlsen er samlet rundt bordet.
De er alle frivillige i Fuglehjelpen.
Et ansvar båret av frivillige
Utenfor har bladene begynt å skifte farge. De fleste fugleungene har sluttet å ramle ut av redet, og rovfuglene har foreløpig ikke mangel på mat. Hos Fuglehjelpen er det litt færre fugler enn det pleier å være, og det store buret som kan romme ørn står tomt.
Den landsdekkende hjelpetelefonen er satt på pause.
Linda åpner lokket på en isboks som står på bordet på gløtt. Hun hever øyenbrynet. Boksen er full av hjemmeavlede sirisser, tiltenkt sultne nebb.
– Vi får mye klager på at vi ikke alltid svarer. Men du kan selv prøve å besvare 200 anrop i døgnet, samtidig som du rehabiliterer fugl.
Jan nikker. Som frivillig har han tatt imot ville dyr og fugler i over 50 år.
– I Norge er veldig mye av dette arbeidet basert på frivillig innsats. Det finnes ikke en eneste offentlig mottaksstasjon som tar imot ville fugler.
Fuglehjelpen ble startet opp i 1999, og er en av mange frivillige organisasjoner som driver med mottak og rehabilitering av skadde fugler.
Plikten til å hjelpe fugler
Det er mange som ikke er klar over at det finnes en lovpålagt plikt til å hjelpe et sykt eller skadet dyr, og at dette også gjelder fugl. Mens Dyrevelferdsloven pålegger å «så langt som mulig hjelpe», utdyper viltforskriften hvordan dette skal gjøres når det gjelder ville dyr.
– Fugler er dyr som ofte faller utenfor, forklarer Heidi Halvorsen i Dyrebeskyttelsen.
Hun er leder av lokalavdelingen på Ringerike og forteller om manglende kompetanse hos veterinærer og fallvilt-grupper som ikke rykker ut når det gjelder fugl. Ofte får den som ber om hjelp beskjed om å avlive fuglen på egen hånd.
De siste årene har det blitt etablert flere frivillige organisasjoner.
– Det er frivillige der ute som gjør en kjempeinnsats. Dette sparer mange tusen fugler for en grusom skjebne, sier Heidi.
En halefjær til besvær
I Oslo hjelper de frivillige i FugleAdvokatene skadde byfugler. Det store behovet på feltet gjenspeiles i aktiviteten på organisasjonens hjelpegruppe på Facebook. Daglig renner det inn meldinger fra folk over hele landet.
En melding om en hardt skadet brevdue utløser en kjedereaksjon i den private chatten til FugleAdvokatenes frivillige. Denne gangen er det Trine Rambøl som får ansvaret.
Fra innsiden av den hvite villaen på Grefsen høres bjeffingen høyest fra den minste av Trines tre omplasseringshunder. Trine åpner porten til den romslige hagen med basseng mens hun presser telefonen inntil øret.
– Du har ikke bil, nei?
– Hmm.. du kan komme med t-banen?
– I rullestol?
Etter en kort telefonsamtale med kvinnen som har funnet brevduen, er planen for å få den til Trines rehabiliteringshjem klar.
– Vi er helt avhengig av at folk leverer fuglene til oss. Vi har jo liv vi også. Så jeg er veldig glad for at hun kan ta rullestolen og møte oss på t-banestasjonen.
En halvtime senere står Trines lyserosa jakke og blonde hår i sterk kontrast til den betongtunge stasjonen. Duefinner Jannike Marsby Vådal ruller nedover perrongen og lyser opp når hun ser Trine. Under føttene gjemmer hun et lite transportbur. Trine setter seg på kne foran buret, løfter duen forsiktig ut, og stryker den lille skikkelsen over de grå og grønne fjærne.
– Jeg tror den har blitt angrepet av en katt, sier Jannike.
– Ja, den har i alle fall en veldig hoven vinge, og en halefjær er revet ut.
Trine holder duen i et fast grep med den ene hånden og pakker den inn i et brunt, lite håndkle med den andre.
– Har du gitt den et navn allerede?, spør Trine.
– Ja… Zika. Med Z.
Jannike ser på Zika med et kjærlig blikk.
– Takk, da. Nå kan jeg sove godt om natten, sier hun og snur rullestolen mot perrongen mens hun vinker farvel til Trine og Zika.
Fugler er en nisjekompetanse
I boden bak huset på Grefsen tar Trine vare på fire duer, som fremdeles må vente noen uker før de er friske nok til å slippes ut. Hun forteller at hun reddet den ene av duene fra avlivning hos en dyrlege midt på natten.
– Vi har mer kunnskap om fugler enn de fleste dyrleger. Der blir fugler som regel avlivet, mener Trine.
Dette bekreftes av dyrlege hos Gamlebyen Dyreklinikk, Laurence Barton, som forklarer at fugler er en nisjekompetanse. Fuglebesøk ender ofte med avlivning fordi lovverket er uklart, risikoen for økonomisk tap er stor og det er mangel på kompetanse.
– I praksis er det frivillige organisasjoner som betaler for behandling. Uten dem ville nesten alle skadde fugler blitt avlivet, sier Barton.
Han understreker at både fangenskap og behandling medfører stress for villfugler.
– Man må alltid spørre seg selv: Hjelper vi, eller forlenger vi lidelsen?
På badet i Trines kjeller står to små dyrebur. På en hvit benk ved siden av den eksklusive ansiktskremen “LaMer”, får nyankomne fugler et navn, en utfyllende journal og en fysisk undersøkelse med prøvetaking.
Samboeren hennes er ikke like begeistret for fuglene.
– Nei, jeg skal jo egentlig bare ha dem ute i boden, sier hun og slipper den ene av duene inn i dusjen.
Et frossent måltid og en viktig avgjørelse
Tilbake på gårdstunet i Østfold har Jan strukket armen ned i en balje og frem til rotta som nettopp er hentet ut av fryseren til Kathrine. Den hårete kroppen, bestilt i størrelse XXL, fyller håndflaten hans, og en lang hale dingler mellom fingrene.
– Skal vi mate spurvehauken?
Den pensjonerte biologen viser vei gjennom en gruppe skravlende gjess, langs vegger av netting og gjenlukkede dører, forbi polstrede vinger og enbente måker. Korridorer for flytrening ligger på rekke og rad. Den dypfryste rotta legges forsiktig ned i buret til hauken.
Jan snakker sakte, og fuglen på bakken legger hodet på skakke. Den følger hans høyre hånd med blikket, før den blir overmannet av den venstre. Vingene slutter å flakse i grepet. Hendene snur og vender på den omkring 40 cm lange rovfuglen, som kom inn to uker tidligere.
Gjennom ungfugldrakten skimtes en kul i skjelettet.
– Hva tror du om den da?, spør Kathrine.
– Nei…..det virker som om bruddet har grodd feil. Jeg har ikke så stor tro på den, svarer Jan.
Hjelp gjennom avlivning
Ikke alle fugler kan rehabiliteres.
Miljødirektoratet fremhever det naturlige ved at viltlevende arter blir skadet og syke, og at disse som regel blir mat for andre arter. Dette spiller en viktig rolle i økosystemet. Ifølge seniorrådgiver i viltseksjonen, Ole Roar Davidsen, blir den lovpålagte plikten i Dyrevelferdsloven ofte misforstått.
– Mange tror at man har en plikt til å hjelpe viltet ved å rehabilitere det.
Forarbeidene til loven understreker at det å forlenge lidelsen til et alvorlig skadet dyr kan være mer uforsvarlig enn å avlive dyret. I viltforskriften åpnes det opp for rehabilitering, men kun dersom dyret «i løpet av kort tid» kan tilbakeføres til sitt naturlige miljø.
– Det kan være vanskelig å vurdere skadeomfanget på et viltlevende dyr, påpeker Davidsen.
I Miljødirektoratets veileder står det at rehabilitering av vilt alltid skal skje i samråd med veterinær.
Fønix og de gode hjelperne
På kontoret til Norsk institutt for kulturminner i Oslo står Sara Lanvik Derrick vendt mot kollega Nora Furan. I en pappeske, plassert ved siden av Nora sin kontorpult, ligger en dueunge Sara fant på bakken i Torggata på vei til jobb. Nora har allerede fått tittelen “med-matmor”.
– Hysj, Fønix liker ikke at du snakker så høyt.
– Den var ikke lett å se.
– Jeg tipper mange trodde den var død jeg. Den lå jo veldig stille.
De bøyer seg over esken, hvor en brun bylt med fjær ligger på et mykt underlag.
– Egentlig skulle den hete Dua Lipa, sier Sara.
– Eh, nei… da hadde jeg faktisk satt ned foten, sier Nora raskt.
Et googlesøk etter hva man gjør om man finner en skadet fugl ledet Sara frem til FugleAdvokatene.
Så tikker det en melding inn på telefonen. Klokken tre vil dueungen Fønix bli hentet av en av de frivillige i FugleAdvokatenes transportgruppe og kjørt til rehabilitering.
– Her på huset pleier vi å redde kulturminner, men nå redder vi visst fugler også, sier Sara.
Duemannen i Oslo
Det var Jonathan Reichelt Gjertsen som fikk dueungen fra Torggata levert på døra. Som frivillig i FugleAdvokatene har han rehabilitert syke og skadde fugler i leiligheten sin på Ensjø de siste tre årene.
– Jeg bruker det meste av fritiden min på dette, forklarer Jonathan.
På badet har han rigget et lite undersøkelsesbord, med plastikkhansker lett tilgjengelig. Et mikroskop står klart til bruk på stuebordet.
Gjennom en dør med skiltet «Duemannen i Oslo» høres kurring, som levner liten tvil om hvem som er sjefen på innsiden.
Bortsett fra én ting: Tamduen Baltino kan ikke fly.
Inne på fuglerommet står bur stablet i høyden. Noen større og noen mindre. To unge byduer flakser gjennom rommet, før de setter seg ned på toppen av buret på den andre siden. Baltino blir stående igjen, tripper frem og tilbake og kaller dem tilbake.
– Vil du ha frø, sier Jonathan.
Baltino svarer med å kurre.
Jonathan forklarer at nyankomne «pasienter» alltid sjekkes hos veterinær. Dette gjaldt også dueungen Fønix fra Torggata, som endte opp med å være hos Jonathan i under 24 timer. Hos dyrlegen ble det oppdaget at den hadde stygge brudd i begge bena.
Fønix ble avlivet.
Gjøken er klar
Blant vegger av netting på Bakke gård har Linda hentet frem et reisebur hun har hatt med seg hjemmefra. Med bena låst mellom Jans fingre får gjøken som har sittet på innsiden komme ut.
– Han har begynt å vise tegn på å ville dra sørover, kommenterer Linda.
– Vi bør nok gi han noen gram til, så han har litt å gå på, sier Jan.
– Ja, han har jo blitt vant til å finne maten sin i kjøleskapet til Linda, kontrer Kathrine.
Gjøken, kjent som «fuglenes psykopat» for sine utspekulerte hekkemetoder, ble funnet som en forkommen unge på et jorde i Drøbak i sommer. Siden da har ungfuglen fortært en mengde sirisser og larver, og har nå vokst seg så stor og sterk at den snart skal få følge etter sine artsfrender til sydligere strøk.
Spørsmålet er om gjøken vil klare å komme seg til Afrika på egenhånd, og en ide om å hjelpe den litt på vei har gradvis tatt form blant Fuglehjelpens frivillige. Plan A er at Linda skal ta med seg gjøken på Kielfergen. Plan B er Danskebåten. Nødløsningen er å frakte den med bil til Sverige.
– Trikset er å ta den med som håndbagasje og slippe den når vi nærmer oss land. Det er lov å fly over grensa.
Jan setter gjøken tilbake i buret.
– Den største gleden ved dette arbeidet er å slippe en fugl som du har hatt en stund, og som på ingen måte ville klart seg ellers, sier han.
Linda nikker.
– Jeg tenker ofte at jeg ikke orker mer. Men i øyeblikket vi slipper fuglen… da er det hele verdt det.
Dueslipp på Galgeberg
Hos Jonathan i FugleAdvokatene er to byduer klare til å bli sluppet.
I den grønne lungen på Galgeberg siver høstlyset gjennom bladene. Omgitt av gamle bygårder strekker trærne seg mot sola, i et område som tidligere ble brukt til henrettelser.
En ung gutt holder armen rundt jenta ved siden av seg på benken. Barna bak gjerdet bytter på å hoppe ned fra et klatrestativ og 37-bussen nærmer seg passasjerene på holdeplassen.
På parkens høyeste punkt står Jonathan med blikket vendt oppover. Og på samme tid som et barn roper av begeistring, høres vingeslag fra tretoppene.
– Der er de, utbryter han.
En hel flokk med byduer sirkler mellom trærne, før de en etter en går inn for landing.
På bakken står et rødt transportbur. Jonathan setter seg på huk, åpner døren og strekker hendene inn. En grå due blir forsiktig løftet ut, mens den vrir på hodet og ser seg rundt. Jonathan reiser seg opp og vender seg mot flokken på bakken.
Så slipper han grepet.
Med raske vingslag er duen tilbake der den hører hjemme.
