Motstand og samtale med det som har vært
Visesangerne Sigurd Rogde og Erling Wold får en vond smak i munnen når de blir møtt med at 70-tallsungdommen er tilbake. For dem handler det ikke om fortida, men om hvordan man har lyst til å leve, og hvordan man vil at verden skal være.
Ved første øyekast kan det virke som vinduet er åpent i trappeoppgangen, men det er fordi det ikke er noen rute å snakke om. Utenfor døra hans ligger en gammel Klassekampen og en stekepanne med et mystisk innhold svidd fast.
Innenfor sitter Sigurd Rogde over papirene sine. Med tett nese og et buksebein som har revna, er han utstyrt med kaffe, penner, gitar og en stemme som fyller hele leiligheten.
Det er ikke noe poeng i å ringe på hos Sigurd, for ingen av låsene i portgangen fungerer. Inn døra kommer en enorm gitar. Den rammer inn de ellers brede skuldrene på mannen som er stroppa fast foran. Erling Wold er bakfull, men med øyne som ikke slutter å smile. I dag skal det øves til innspilling med fullt band. Om tre dager skal Sigurd og Erling opptre på Blå.
Raddisungdom-knaggen
Visebølgen fra 70-tallet kan se ut til å ha en ny vår. ULD spiller på Spellemannprisen og The Guardian skriver om Tuva Syvertsens blodklubb. Samtidig har kunstbransjen en egen evne til å kommersialisere det meste, mener Sigurd. Estetikken kan kopieres, formes og selges. Hvor grensene går mellom Grünerløkka-estetikk og et genuint uttrykk, er ikke alltid lett å skille fra avstand.
– Det er veldig lett for folk å hekte oss på en raddisungdom-knagg. Her kommer de siggene ullgenservisesangerne som lengter tilbake til 70-tallet. Akkurat det synes jeg ikke er så fett. Da virker det bare som om man går rundt og etterlikner noen, sier Erling.
– Det blir veldig lett karikert hvis trykket legges på det, stemmer Sigurd i.
Begge to er med i Hersleb Visekollektiv. Det er en gruppe musikere som spiller sammen og arrangerer Visekvelder. Innad i bandet finnes mange konstellasjoner med én eller flere av musikerne. Én av dem er bandet Sigurd Rogde.
– Slapp av, ingen har øvd
Veien er skitten / Den er din
Kattemann av Sigurd Rogde
– Håper ingen har øvd på feil sang, sier Sigurd som har innsett at han har sendt feil akkorder til de andre i bandet.
– Slapp av, mann. Ingen har øvd, flirer Erling.
Sigurd romsterer rundt i rommet mens Erling sitter og klimprer lett på gitaren.
– Hører du at jeg er tett i nesa, Erling? spør Sigurd.
– Har ikke tenkt på det, svarer Erling.
Idet han sier det, kommer det en enorm lyd som likner en elefant fra nesa til Sigurd.
Fiolinist Gustav Rørmark og kontrabassist Colin Lilius Karlsen kommer etter tur. Før de rekker å sette i gang, stopper Erling og Gustav opp. De har funnet Sigurds nye liste over regler til seg selv. Arket er full av tjukke bokstaver skrevet med sprittusj. Guttene stirrer ned på første regel og ler. Den lyder «Ikke røyke bønne».
Etter at alle har inntatt plassene sine i stua, tar det ikke lang tid før det svinger. «NMH-hodene» Gustav og Colin er akkurat stødige nok til å skjule at de ikke har øvd.
– Det er første gang jeg hører sangene med band. Det er som å være analfabet og møte noen som kan lese, sier Sigurd storfornøyd.
En moderne visebølge
Å skulle definere bevegelser i nåtid er en risikosport. Om strømmingene i visemiljøene speiler, kontrasterer eller bygger på 70-tallets visebølge, er kanskje for tidlig å si.
– Vi har snakka sammen i bandet om hvor mye av en visebølge det faktisk er. Eller om det bare har blitt oppfatta sånn siden vi tilfeldigvis driver med det, sier Sigurd.
Han og Erling får stadig høre at de er en del av en moderne visebølge av folk som kommer på konsertene deres. For dem er det fine med visebølgestempelet at det antyder noe villet og verdibevisst.
Erling forklarer at bølgen føles som et motsvar til alt som skjer på internett.
– Det er ting som sikkert alle jevnaldrende kjenner på. Det handler om hvordan man har lyst til å leve, og hvordan man vil at verden skal være, forklarer Erling.
– Allerede litt underlegen
Jeg husker som jeg vil, og når jeg vil / Det kan ingen dårlig samvittighet ta fra meg
Jeg husker av Sigurd Rogde
Ringeklokka til Erling er ikke merket med navnet hans, men det er ikke vanskelig å finne fram. Utover gata klinger to stemmer i harmoni fra et åpent vindu.
Bandet og personen Sigurd Rogde flyter litt inn og ut av hverandre. Det kan gå fra duo til kvintett, eller bare Sigurd alene. I kveld skal han varme opp for australske Folk Bitch Trio. Av gutta fra stua til Sigurd er det bare Erling som skal være med.
Buksa er like revna, og begge to har utsatt barberinga med enda en dag. De har svarte merker fra gitarstrengene som tatovert på fingertuppene. Utenfor er det den typen overskygga vær som ikke demper varmen, men gjør den enda mer påtrengende.
Det er syv timer til konserten. Syv timer til Sigurd og Erling skal uttrykke det mest meningsfulle de vet om.
Sigurds blikk bytter på å nistirre på en rekke ting som ikke fins i rommet mens han synger.
– Jeg føler meg allerede litt underlegen. Det er så åpenbart at det er arrangørene som har funnet noen norske til dem.
Følelsen er ekstra sterk når han spiller under sitt eget navn.
– Vi er jo to da, minner Erling han på.
I samtale med det som er skapt
Sigurd mener at mye av visemusikken fra 70-tallet er for selvfornøyd og overtydelig. Inspirasjonen fra visesjangeren handler heller om å fange en rå følelse av det øyeblikkelige med teksten som sentrum.
– Kunst handler ofte om å være i samtale med det som er skapt og lage noe nytt. Videreutviklinga for oss er at vi eksperimenterer mer enn tradisjonelle viser, sier han.
Man finner dem ikke i 70-tallets opprørsrop eller A-til-B-viser. Hersleb Visekollektiv eksisterer i anekdotene, dagdrømmene og livene som leves i dag. Det er livet til en bukse som blir gjemt i en skuff, takknemligheten av å bety noe for barnehagebarn og å leve i drømmene til en hund.
– Vil du ha en pils?
Folk sier han bare er dum / Vi kan ikke klandre en som ikke er mentalt tilstede / Da vet han ikke bedre
Jeg husker av Sigurd Rogde
– Faen, jeg føler meg litt fremmedgjort av å ha så nasal stemme i dag, sier Sigurd.
Han snyter seg en rekke ganger og henger seg opp i at gitarstrengene blir ustemt.
– Jeg har kanskje lav selvtillit i dag, innrømmer han.
– Vil du ha en pils? spør Erling.
– Har du?
– Ja.
Sigurd sprekker opp i et smil. Med to ferske Bare øl er de på gli. Til og med sola titter fram bak skyene.
Hersleb, vise, kollektiv
Komponentene Hersleb, vise og kollektiv har hver sin rolle i bandet som oppstod. Kollektiv-delen stammer fra en guttegjeng på en balkong i Thorvald Meyers gate på Grünerløkka.
– Jeg og, blant andre, Sigurd bodde sammen i et kollektiv og spilte mye gitar sammen og hver for oss, forklarer Erling.
Utallige timer med loking resulterte i låter som likna viser. En av medlemmene i kollektivet jobba på Hersleb Bar og Grill. Ideen om den første Visekvelden ble planta og kollektivet skrapa sammen låtene de hadde for å spille der. Visene var skrevet på kryss og tvers av forskjellige besetninger i sfæren rundt kollektivet.
– Det ble til at vi alltid spilte fast, og da var det ikke så mye plass til andre, så da slo vi oss sammen og spilte hverandres sanger for å frigjøre plass til andre, sier Erling.
Og dermed ble Hersleb Visekollektiv offisielt født.
– Vi kunne jo blitt en duo
Jeg kan holde pusten / Jeg kan innta klorofyll / Jeg kan senke pulsen
Den trofaste hunden jeg sover i drømmene til av Sigurd Rogde
Kvelden nærmer seg, og Blå ser enda større ut før publikum har kommet. Sigurd og Erling gjør sitt for å fylle det med stemmene sine under lydsjekken. De får litt drahjelp av klangmaskinen i miksepulten.
Når de kommer backstage, mener Sigurd at det ikke svingte helt. Han har vært en stor pådriver for å øve inn broa på den ene sangen litt for mange ganger.
– Skal vi ta..., begynner Sigurd.
– Skulle du foreslå å øve nå? avbryter Erling han.
... den broa, dør Sigurd ut.
– Nei, den har vi tatt mange ganger.
Rommet er i underkant av halvfullt. Blant annet har det møtt opp nysgjerrige australiere og kompisgjengen, inkludert representanter fra Visekollektivet. Men de har en halvtime til å spille på og skal fylle det med alle sangene de rekker.
Sigurd står der helt alene på scenen.
– Dette er en kampsang for barn, sier han og drar i gang første sang.
Han er blodseriøs under hele sangen, mens publikum ler av teksten med jevne mellomrom. Etter første sang bryter australiere og nordmenn ut i applaus.
Erling inntar scenen med gitaren rundt nakken. Sigurd begynner å snakke til publikum, som allerede er dobbelt så stort, og prøver å kjøpe seg tid til å stemme gitaren. Han blir så opptatt av hva han skal si at Erling må komme med et «Du burde kanskje begynne å stemme».
De drar i gang Kattemann og Sigurd er klokkeklar når stemmen hans går opp i falsett. Publikum prøver å lokke Sigurds blikk mot seg, men det er godt planta bakerst i taket, på en sko eller på gitaren.
– Vi kunne jo blitt en duo, flirer Erling Wold som er mest kjent fra duoen Wold Wiggen.
– Nei, kom igjen’a, lyder det fra Erlend Wiggen som er den resterende halvdelen. Han har sikra seg god plass midt i publikum.
Under neste sang forsvinner Sigurd inn i seg selv og fisker ut ordene. Ansiktet hans trekker seg sammen i en inderlig grimase, også når han synger om å drite ut et barn. Han ser ikke ut til å ense at rommet nesten er blitt fullt.
– Sigurd Rogde, sier Erling og peker mot Sigurd.
– Erling Wold, sier en i publikum som selv likner på Erling Wold.
– Erlend Wiggen, sier Sigurd og myser ned i publikum.
– Øy, kommer det fra Erlend som er halvveis til baren på jakt etter pils.
Erling lukker øynene. Fingrene danser over gitaren på automatikk, mens han svaier i takt. Sigurd ser ned i gulvet idet han drar sin siste akkord for kvelden. Han lar den ringe ut. Så sprekker ansiktet hans opp i et smil, og endelig møter han alle blikkene. Gutta blir møtt med en vegg av applaus og rop.
Visekveld
Testamentet til hva Hersleb Visekollektiv står for, er noe som bare kan forstås fullt ut på Visekveld. Annenhver måned samler kollektivet venner og fremmede for å ta del i noe som ikke kan kvantifiseres.
Visekveldens funksjon er todelt. Det handler om å dyrke og vise motstand.
– Formen i det er veldig verdibevisst, men innholdet er bæsj og tiss og promp, forklarer Sigurd.
Ord som algoritmehelvete og den digitale revolusjonen ligger langt framme i ordforrådene deres. Med Visekveld prøver de å skape et rom der de øver seg på å konsentrere seg. Det er få telefoner å se og kveldene er lange. Det har blitt et springbrett for Visekollektivet, men ett de har snekra selv.
– Men du er fornøyd?
Den som venter på noe godt, venter nok for alltid, men aldri forgjeves
Buksetrøbbel - Sigurd Rogde
– Jeg er litt keen på å gå ned, jeg, sier Erling.
De er backstage etter konserten. Sigurd har slått seg ned i sofaen, mens Erling pakker ned gitaren sin.
– Jeg tror jeg bare trenger fem minutter, sier Sigurd.
– Men du er fornøyd?
– Jaja.
– Ja? spør Erling og holder blikket lenge. Akkurat her og nå er Erling kompisen fra balkongen i Thorvald Meyers gate, fremfor han som nettopp fikk jubelbrøl på Blå.
Sigurd vil ikke gjennom publikum ennå. Han mener det er en hale etter man har spilt konsert. Det finnes grenser for hvor mange måter han kan si takk før det føles kunstig.
– Fuck, lyder det når han ser at døra ut er låst og at han må gjennom publikum.
Han runder hjørnet og blir øyeblikkelig møtt med «Å hei, så utrolig fint å se deg spille».
– Jo, takk, lyder det fra Sigurd, og der er første takkefrase brukt opp.