400 meter under glasstaket
Det skulle bli en handlegate i verdensklasse. I dag er Galleri Oslo for mange bare en vei til bussterminalen.
– Kor e det vi e no egentlig? Roper en jente på andpusten trøndersk.
Med en trillekoffert på slep nærmest bykser hun frem over det flislagte gulvet i et forsøk på å ta igjen venninnene som går et stykke foran henne.
Jo fortere hun beveger seg, desto høyere høres klakkingen fra kofferthjulene. Hun løper nærmest i sikksakk gjennom strømmen av mennesker som alle ser ut til å være på vei et sted.
Lenger fremme har vennegjengen stoppet opp. De kikker rundt omkring seg.
– Eller vent. Æ trur kanskje æ har vært her før faktisk, sier hun som stilte spørsmålet i utganskpunktet. Hun har omsider nådd frem til resten av gjengen.
– Galleri Oslo trur æ det hete. Vi e på vei te busstasjonen, nærmest roper hun inn i mobiltelefonen hun holder klemt inntil øret.
Jentene haster videre i retning Oslo bussterminal, og ikke mange minuttene senerere kommer et par spaserende bortover de samme filsene.
– Hva er dette stedet egentlig? Jeg klarer ikke forstå om det er et kjøpesenter eller et kontorbygg, sier damen til mannen hun holder i hånden.
Mannen forklarer at stedet heter Galleri Oslo, men at heller ikke han er helt sikker på hvilken kategori bygget faller inn under.
Et finurlig sted
De to samtalene er ikke så forskjellige fra samtaler jeg selv har hatt om Galleri Oslo.
Når det en gang i blant har kommet opp at jeg har arbeidet med en reportasje om det langstrakte bygget inneklemt mellom Jernbanetorget, Grønland og Bjørvika, har jeg stort sett fått én av to reaksjoner.
– Galleri Oslo, hvor er det nå det ligger igjen? Er en gjenganger.
Ellers kommer det gjerne en bemerkning om noen av byggets mange finurligheter.
For eksempel har to forskjellige personer, ved to forskjellige anledninger vel å merke, greid ut om hvor merkelig det er at kontorene til Akershus fylkeskommune ligger der, midt i Oslo.
Hvor underlig det er at galleriet har to Joker-butikker, som ligger så godt som vegg i vegg, har også blitt poengtert.
Europas lengste
Da Galleri Oslo først åpnet i 1989 var det nok mindre forvirring rundt byggets formål. Da lå hele 60 butikker og tolv serveringssteder på rekke og rad under glasstaket, i det som på den tiden var Europas lengste innendørs handlegate.
I dag er størsteparten av butikklokalene omgjort til kontorer, og Galleri Oslos tid som fornemt kjøpesenter er forlengst forbi.
For mange har bygget blitt et sted man er på vei gjennom, ikke på vei til.
Likevel finnes det fremdeles mennesker som benytter seg av Galleri Oslos noe særegne servicetilbud.
Et oppmerksom blikk vil også legge merke til at det, langs de 400 meterne med flislagt gulv, fremdeles finnes spor av jappetidens grandiose ambisjoner for bygget.
Galleri Øst
– Smoking is not permitted in this area, sier en forhåndsinnspilt damestemme fra en høytaler montert utenfor inngangspartiet.
Langs rullestolrampen, som strekker seg fra fortauet langs Tøyenbekken og opp til Galleri Oslos østlige inngang, like ved Teaterplassen på Grønland, henger det flere store røyking forbudt-skilt.
Rett foran et av skiltene står to menn lent inntil veggen, hver av dem med en sigarett i hånden.
Forbi dem kommer en eldre herre med rullator gående opp rampen. De hilser på hverandre med et anerkjenende nikk, det kan virke som de kjenner hverandre. Med seg på slep har den gamle mannen to karer på noenlunde samme alder. En av dem bærer på et par krykker.
– Smoking is not permitted in this area, gjentas over høytalerne.
Røykerne fortrekker ikke en mine, og fortsetter småpraten.
Idet budskapet om røykeforbud høres over høytaleren for andre gang, er mannen med rullatoren allerede på vei inn dørene til Galleri Oslo. Her blir han møtt av en rekke nye forbudsskilt.
Her inne er ikke bare røyking men også sykkel, sparkesykkel, skateboard og rulleskøyter forbudt. Heldigvis for mannen ser rullatorer ut til å være tillatt.
Vel inne i galleriets østlige fløy går mannen sakte men målrettet fremover, fremdeles med følget på slep.
Sammen rusler de bortover i stillhet med blikket vendt fremover. Ingen ser ut til å legge utpreget merke til omgivelsene rundt seg.
De går rett forbi steinbenken prydet med utskjæringer av både navle og pupper. De neongule plansjene med informasjon om byggets historie ser heller ikke ut til å være av særlig interesse.
Oslos styggeste bygg
På en av disse plansjene står et sitat av arkitekt og professor Christian Norberg-Schulz. «…du Engh, det Galleri Oslo må være noe av det beste som har skjedd moderne norsk arkitektur», sa han en gang til Pål Henry Engh. En av arkitektene bak Galleri Oslo.
Når dette ble sagt sier plansjen ingenting om, men Nordberg-Schulz døde i 2000, så en god stund siden må det i hvert fall være.
De siste tiårene har utseende til det langstrakte bygget i Schweigaards gate blitt utskjelt gang på gang. I 2008 kåret Aftenpostens lesere Galleri Oslo til hovedstadens styggeste bygg, og diskusjonen om hvorvidt noe burde gjøres med Galleri Oslo er til stadighet oppe i mediene.
Noen vil gi bygget et ansikstløft, mens andre mener det like gjerne kan jevnes med jorden. «Riv Galleri Oslo!» skrev Aftenposten på lederplass i 2021.
Tross all kritikken virker det som plansjeansvarlig ved Galleri Oslo holder motet oppe. «Go! Galleri Oslo», står det på en av plansjene på veggen.
Et uventet motiv
Mannen med rullator har kommet seg et stykke videre innover i galleriet. Foruten ham og følget er «handlegaten» så godt som folketom.
Han er allerede et stykke forbi kontorene til Norges Handikapforbund, og er nå i ferd med å passere bingohallen QuickBet.
Selv har jeg derimot stoppet opp, og roter rundt i håndvesken på let etter kameraet mitt. Tenker at benken utsmykket med kvinnelige former er et fotomotiv for godt til å la passere.
Idet jeg innser at kameraet ligger igjen hjemme, og at jeg må ta til takke med mobilen, setter en person seg ned på benken.
En baggy svart hettegenser dekker nå til det planlagte motivet. Mannen med rullatoren forsvinner gradvis ut av syne.
Hettegenserens eier ser ikke ut til å ha hastverk. Han har satt seg godt til rette på benken og funnet frem en Joker-pose. Fra posen fisker han opp en rosa ølboks. På den står «Crush tropical fruit punch»skrevet i gule bokstaver.
Jeg er for sjenert til å spørre om han kan flytte seg så jeg får tatt bilde av puppebenken, og konkluderer med at jeg får komme tilbake og fotografere den en annen gang.
Donald T.
Midt gjennom Galleri Oslo skjærer Nylandsbrua, som et minnesmerke over 60-tallets byutvikling, og deler bygget i to.
Det eneste som forbinder de to fløyene, Galleri Øst og Galleri Vest, er en undergang gjennom Oslo bussterminal.
Like før starten på rullebåndet ned til bussterminalen, har rullatormannen tatt seg en pust i bakken på en annen av Galleri Oslos mange stenbenker.
Et raskt Google-søk kan fortelle at benkene er laget av selveste nasjonalbergarten larvikitt. Hver av sittegruppene er tydeligvis også ment representere hver sin verdensmetropol.
Vår venn med rullatoren har slått seg ned på en av New York-benkene. Under setet kan man lese navnet til en av 80-tallets mest prominente newyorkere. Donald T. står det risset inn i larvikitten.
Fra øst til vest
Etter en liten pause er mannen, de to følgesvennene og rullatoren på vei nedover rullebåndet til bussterminalen.
Her er tempoet et helt annet enn i galleriets østlige fløy. Mennesker, både med og uten bagasje, haster av gårde på vei til og fra bussene. Den søtlige lukten av kokkos og vaniljekrem siver ut fra bakeridisken, som er strategisk plassert midt i terminalen.
– Oi, her luktet det skikkelig skolebolle, bemerker en dame idet hun passerer mannen med rullator på rullebåndet.
Hun på vei ned til bussterminalen, og han på vei opp inn i galleriets vestlige fløy.
Galleri Vest
I en artikkel fra Aftenposten Vink, beskrev Erling Okkenhaug Galleri Oslo som «En katastrofe fra start».
Okkenhaug jobbet med å markedsføre senteret i dets spede begynnelse. Ifølge ham var konkuransen fra kjøpesenteret Oslo City, som ligger bare et steinkast unna, en av hovedgrunnenene til at Galleri Oslo aldri ble noen suksess.
– De kom oss i forkjøpet, sier han til Vink.
Til tross for at de store kjedebutikkene som Vinmonopolet, Cubus og Dressmann uteblir (de må du nok til Oslo City for å finne), minner Galleri Vest likevel betraktelig mer om et kjøesenter enn søsterfløyen i øst.
Her ligger etablissementene på rekke og rad. Blant dem en barbershop, en gullsmed, en kebabsjappe, to Joker-butikker og flere vekslingskontorer.
Tre vekslingskontorer for å være helt presis. Utenfor et av dem står en rullator parkert. Mannen har nå tatt krykkene fatt, og sammen med de to følgesvennene står han i kø til en av skrankene hos Ria Money Transfer. Endedestinasjonen ser ut til å være nådd.
Jeg fortsetter videre gjennom galleriet, på vei mot det eneste stedet som har holdt koken helt siden senterets åpning.
Suksessen Fiasco
Inne på Café Fiasco ser lite ut til å ha endret seg siden 1989.
I det mørke lokalet strømmer lyden av Dylan og Aerosmith ut av høytalerne.
Til tross for hva navnet skulle tilsi, er den brune rockepuben det eneste stedet som har overlevd på Galleri Oslo helt siden åpningen i 89.
Over baren henger en TV-skjerm med en liste over de ørten forskjellige øltyper som Café Fiasco på tapp. På veggen står hamburgermenyen, som ga dem en plass på Dagens Næringslivs liste over Oslos beste lunsjsteder, skriblet på veggen.
Lokalet later til å være permanent pyntet til de fleste høytider. Jule- 17. Mai- og St. Patricks dags-dekorasjoner er plassert rundt omkring.
Selv på en onsdag formiddag er det godt med folk på både inne og uteserveringen.
Utenfor vinduet strømmer folk forbi. Noen med fjerne blikk, andre med nesen ned i telefonen. På Cafe Fiasco ser ingen ut til å lure på hvor de er.