Alltid på jobb
Samtalen går i rommet. Fra et lite bord ved terrassedøren faller en lighter mot gulvet. Den treffer parketten, og lyden skaper en umiddelbar reaksjon. Imur reiser seg fra plassen sin. Den svarte labradoren ligger rolig, men er straks oppmerksom på det som har skjedd. Alt som treffer gulvet kan bety at Imur skal på jobb.
Dette er en helt vanlig del av hverdagen for Anne-Margrethe Rognheim Nyhus.
Imur er servicehunden hennes. Han er trent til å hjelpe henne med oppgaver som mange andre gjør uten å tenke over det. Ting som å plukke opp noe som faller på gulvet, åpne en dør eller hente et par tøfler.
For Anne-Margrethe kan slike små oppgaver som hunden hjelper til med være forskjellen på å måtte vente på hjelp og å kunne gjøre ting selv.
På en balkong i andre etasje ligger Imur og nyter solen som treffer den svarte pelsen. Rett innenfor døren til balkongen sitter eier og «sjef», Anne-Margrethe, og ler lett av hunden.
– Han lærer aldri at det er varmt å ligge med masse pels i solen. Om et par minutter kommer han til å stå her inne og pese.
Kort tid etter står hunden foran henne, litt forvirret og peser.
Anne-Margrethe er lam fra livet og ned og bruker rullestol. Hun har i tillegg til hunden brukerstyrt personlig assistent (BPA).
Når assistentene går hjem
– Jeg har brukt så lang tid på å søke frem og tilbake om flere timer. Da jeg søkte om 60 timer i uken og fikk innvilget 58 timer og 15 minutter orket jeg ikke å klage mer. Og tro meg, de siste 15 minuttene er viktige, sier Nyhus med en lattermild tone.
BPA-ordningen gir henne hjelp i hverdagen til ting som ellers ikke ville vært mulig å få til. Men assistentene kan ikke være der hele tiden. De er på lik linje med en ansatt i en hvilken som helst bedrift nødt til å dra hjem de også. Det resulterer i mange timer i løpet av en dag hvor Anne-Margrethe må klare seg selv.
Når hun har servicehund er hun ikke lenger på egenhånd, når assistentene drar hjem for dagen. Imur jobber gledelig når som helst det skulle vise seg å være nødvendig.
En av de første
Første gang et kull med servicehunder ble trent opp og delt ut i Norge, kom i 2002. Da var det seks hunder som ble godkjent som servicehund. Anne-Margrethes første servicehund kom fra dette kullet. Siden den gang har fire hunder vært ved hennes side.
I dag er det vanskelig å skille Imur fra hverdagen hennes. Men det har vært en lang kamp for å få servicehund anerkjent som et viktig tiltak for personer med funksjonsnedsettelser. Helt frem til 2020 var det ikke et statlig støttet tilbud. Etter det har NAV overtatt ansvaret for servicehunder i Norge.
I følge tall fra Stortinget var det 75 hunder som var i aktiv tjeneste som servicehunder i 2025. På NAVs hjemmeside står det at det anslagsvis blir godkjent mellom 10 og 15 hunder i året.
Men kriteriene for å kunne få servicehund er strenge. Det stilles krav til en fysisk funksjonsnedsettelse, man er nødt til å kunne ta vare på hunden selvstendig og hunden må kunne bidra til økt selvstendighet. Dette bestemmes av et fagutvalg som går gjennom hver eneste søknad. Anne-Margrethe har selv vært med på å lære opp fagutvalget.
– I begynnelsen hadde ikke fagutvalget noe kunnskap de heller. Men også de kunne lære hva det innebar å ha en servicehund og hvorfor kravene er som de er.
– Apport
Anne-Margrethe ruller mot vaskerommet hvor vaskemaskinen har signalisert at den er ferdig. Imur følger tett ved siden av rullestolen bortover stuen. Foran den lukkede døren stopper Anne-Margrethe rullestolen. Hun peker på døren og gir den enkle, men effektive kommandoen:
– Dør
Umiddelbart tar Imur tak i en kule som henger fra dørhåndtaket og åpner døren i høy hastighet.
– Flink er du. Ja, du er veldig flink, fortsetter Nyhus når døren er åpnet opp og hun kan rulle uhindret gjennom.
Inne på vaskerommet åpner Nyhus døren til vaskemaskinen, men de nyvaskede håndklærne som ligger inne i maskinen trenger hun ikke å strekke seg langt etter. Ventende i åpningen står Imur. Han vet hva han skal gjøre, men uten kommando er det ingen handling.
– Apport
Imur tar tak i det første håndkleet og trekker det ut. Stolt blir han stående med håndkleet i munnen. Igjen blir han stående å vente. Han kan holde ting inn i evigheten hvis ikke han får det bekreftende ordet på at han kan slippe.
– Takk
Tett etterfulgt av:
– Du er flink Imur-gutten.
Den lille dansen med kommandoer og henting fortsetter til maskinen er tom og alle håndklærne er ute. Underveis i arbeidet går Imurs hale i høygir. I motsetning til mange andre synes han det er et høydepunkt å gjøre klesvask. Og når maskinen er tom og “jobben” er ferdig, står det belønninger klare.
De små oppgavene
Oppgavene Imur utfører er mange og variere. Hver eneste dag blir han enda flinkere til å utføre oppgaver. Hver eneste liten ting han kan gjøre, er et treningselement.
– Noe av det viktigste man kan gjøre som eier av en servicehund, er å holde all treningen hunden har vedlike. Majoriteten går på automatikk i hverdagen, som døråpning og henting av ting. Men for eksempel hvordan han skal bevege seg i forhold til meg når det er litt utfordringer, er ikke nødvendigvis noe man er borti hver dag, sier Nyhus mens hun finner frem en hvit plastkrakk fra IKEA, som hun setter midt i stuen.
– Fot, sier hun bestemt med en finger som peker på krakken.
Imur stiller seg opp med frempotene på krakken. Så begynner Anne-Margrethe å rulle i sirkler rundt krakken. Imur følger henne slik at han alltid holder seg på siden av henne og ikke havner i veien, hverken når Anne-Margrethe ruller fremover eller bakover.
– Jeg blir jo litt svimmel etter hvert, men da trener vi på noe så enkelt som at Imur skal huske at han har en bakdel. Det virker ikke alltid som han vet hvor han har sin egen kropp.
Etter å ha gjort en enkel øvelse er hverdagen tilbake til normalen. Anne-Margrethe slapper av, da kan Imur også gjøre det samme.
Oppgavene som Imur kan hjelpe med, er isolert sett små og ubetydelige. Men de forekommer ofte og det er derfor hjelpen blir betydelig. Et eksempel på noe som Imur gjør, som har stor betydning, er at han kan lukke døren til oppvaskmaskinen.
– Døren er for tung til at jeg klarer å lukke den selv. Derfor har vi trent en del på at Imur skal kunne gjøre det for meg. Det er egentlig en veldig liten ting, men det er både nyttig for meg og gøy for han.
Anne-Margrethe ruller bort til den åpne oppvaskmaskinen, med Imur ved sin side.
Hun peker på døren, gir den samme enkle kommandoen som når hun skal inn i et nytt rom.
– Dør
Oppvaskmaskindøren flyr igjen, og så er det bare å trykke på start og dytte de siste centimetrene selv.
Hva er en servicehund?
I Norge er servicehund en beskyttet tittel. Det er kun utvalgte hunder som i det hele tatt kan få muligheten til å bli servicehund. Norske servicehunder blir avlet med spesielle kvaliteter og egenskaper som grunnlag. I dag er det kun rasen labrador eller en blanding mellom labrador og golden retriever, som er akseptert for bruk som servicehund. Treningen starter når hunden er omtrent ett år gammel. Før det har hunden bodd hos en såkalt fôrvært. De gir hunden en oppdragelse som ikke er superspesiell, men det er et par grunnregler. Blant annet at hundene ikke skal opp i møbler og holde potene på bakken, selv i møte med nye mennesker. Når selve treningen starter er det utdannede trenere, som gjennom en periode på omtrent 8 måneder, trener opp hunden til å kunne utføre en del grunnleggende ting som vil være like for de fleste brukere. Det er først når hunden er ferdig med godkjenning at det blir gjort tildelinger til brukere og at det gjennomføres samtreningskurs hvor hund og bruker trener sammen.
I Norge kan man ikke få godkjent hunder som ikke har vært gjennom akkurat denne prosessen som servicehund, selv om det er mange som ønsker å få sin egen hund godkjent.
Alle servicehunder som er i tjeneste har et ID-kort, som er utstedt av NAV. Dette ID-kortet gir hunden tillatelse til å bli med over alt hvor eieren skal. Dette kan være inn på hotell, inn i en taxi eller på restaurant hvor kjæledyr ikke er tillatt.
– Servicehundene har på seg en vest som markerer dem tydelig når man er ute, men disse vestene er ikke umulig å kopiere. Dessverre ser man falske servicehundvester, noe som gjør kredibiliteten til oss som har godkjente hunder lavere. Det er derfor vi oppfordrer alle som er i tvil om å spørre etter hundens ID-kort. De er mye vanskeligere å forfalske, forteller Nyhus litt oppgitt
Med vesten på
Anne-Margrethe gjør seg klar til å ta en tur ut. Det er ikke en stor agenda, søppel skal kastes og posten skal hentes. Imur er klar uansett. På veggen ved utgangsdøren henger det bånd, et magebelte med en påfestet karabinkrok og en rød hundevest med teksten “Servicedog” på sidene og en så tydelig beskjed som man får det på toppen; “Ikke forstyrr”.
Når vesten kommer på, er Imur på jobb hele tiden. Da er det ingen pauser. Det er en markant forskjell på lekenhet og energi med og uten vesten. Den ellers nysgjerrige og menneskeglade hunden har kun ett fokus: Hva skal jeg gjøre Anne-Margrethe?
Før han går ut døren sitter han pent på venstre side av rullestolen. Han venter på kommando. Selv om Anne-Margrethe begynner å bevege seg ut av døren rører ikke hunden seg før han får beskjed.
– Gjennom
Da går han gjennom døren og venter igjen når han er på utsiden. Han vet at han snart skal lukke døren. Men han venter til han får beskjed om å gjøre det. Og selv om man er godt vant er det ikke alltid lett å gjøre riktig på første forsøk.
Når beskjeden om å lukke døren kommer, tar Imur tak i kulen som henger i dørhåndtaket på innsiden av døren, i ett forsøk på å åpne døren ytterligere. Ett pek og en ny kommando er alt som skal til for at Imur forstår at han er på feil side av døren, flytter seg rundt og dytter til med snuten så det smeller i hele bygget.
– Naboene har heldigvis forståelse for at han ikke er så ømfintlig med døren, sier Nyhus med et smil.
Mellom beina har Anne-Margrethe plassert en blå pose med søppel fra badet. Frem til heisen holder hun den selv. Etter at Imur har trykket på heisknappen, denne også med nesen, kan hun levere posen over til ham. Denne bærer han med hevet hode hele heisturen og den korte turen gjennom garasjen. Helt frem til lokket på søppelspannet er åpnet og det tydelige takket kommer, holder han posen.
Med søppelet ute av verden er det andre ting på agendaen som må gjøres. Imur står som vanlig ved siden av rullestolen når han får kommandoen;
– Gå på do Imur
Og lydig som han er, går han de få meterne som båndet tillater, opp på en gressplen og utfører kommandoen på ypperlig vis.
– Det er en veldig praktisk kommando. Spesielt hvis man skal inn et sted og det ikke er ønskelig å plutselig måtte løpe ut igjen etter en stund, forteller Nyhus.
Etter å ha sjekket postkassen går turen tilbake til heis og leilighet. Fra postkassen kan Imur stolt vise frem en pakke adressert til hans eier. Pakken er liten nok til at Anne-Margrethe kunne hatt den på fanget, men Imur ser ut til å sette pris på å kunne være til hjelp så ofte han kan.
Tilbake i leiligheten fortsetter samarbeidet mellom Anne-Margrethe og Imur. Anne-Margrethe har på en dongerijakke. Da holder hun frem jakkeermet og gir beskjed om at den må av. Da er ikke Imur vanskelig å be. Han tar tak i jakken og rygger til armen er ute av ermet. Dette gjentas på den andre armen også, før jakken kan henges tilbake i skapet.
Det som utgjør forskjellen
– De tingene jeg kan gjøre fordi jeg har en hund ved min side, er grunnen til at jeg kan leve livet mitt sånn som jeg ønsker. Hvis jeg eksempelvis hadde mistet bilnøklene mine på vei inn i bilen, hadde jeg uten hunden vært nødt til å vente på hjelp fra noen. Men med hunden har jeg nøklene tilbake i hånden på sekunder.
For Anne-Margrethe er servicehunden forskjellen på å være avhengig av hjelp og kunne være selvstendig hver eneste dag.
