Det Oslo ikke hører
De kjenner ikke hverandre. Likevel er det den andre gjør vanskelig å overse.
Plutselig stopper hun helt opp.
Olaf Ryes plass, som nettopp har vært fylt med en ung kvinnes røst, er blitt stille. Flere snur seg. Blikkene går rundt på plassen. De er ivrige, nesten som de jakter noen å legge skylden på.
Skylden for at det den unge kvinnen selv omtale som «en trist og nær låt», nettopp har blitt avbrutt av en forbipasserende som kaster noe i full fart mot henne.
Til de jaktende blikkenes fornøyelse trenger de ikke lete lenge. For rett bak dem lander blikkene på en rolig forbipasserende med en Grandiosa i den ene hånden og en stor tommel opp i den andre.
En tommel opp for innsatsen. For at hun fyller de ellers kjedelige gatene dekket av trikkestøy og lyden av mennesker som ikke snakker sammen, med folkemusikk og sang.
Det var aldri meningen å forstyrre det som foregår på Olaf Ryes plass denne mandagsformiddagen.
For der, midt i det tørre grønne gresset, mellom blomster i alle mulige farger, ligger det nå en skolebolle pakket inn i et tykt lag med plast.
Ikke en fersk bolle fra et bakeri. Nei, en sånn som har ligget trygt plassert i butikkhyllen i den nærmeste dagligvarebutikken.
Bollen i gresset. Foto: Thea Halkjelsvik Søvik.
Det er for så vidt ingen kritikk i det. Den forbipasserende mannen kunne ikke vite at han skulle komme til å spandere en bolle på en ung kvinne denne dagen.
Den unge kvinnen ser ned. Hun tar tak i et av plasthjørnene og viser frem bollen til alle blikkene som fortsatt jakter.
– Det var veldig spesielt, mumler hun for seg selv, og ler mot de kjente og ukjente.
Den store tommelen opp er plassert høyt over hodet på den forbipasserende mannen helt til han forsvinner ut av syne.
Den unge kvinnen
Hun har kort svart hår og pannelugg. En kortermet blå skjorte lar tatoveringene på begge armene komme til syne. Hun har et langt smykke rundt halsen, solbriller på hodet, og både bukse og skjørt.
Den unge kvinnen roper at alle som vil høre, gjerne må slå seg ned på benkene rundt i parken.
Hun trekker pusten, men begynner ikke med en gang. Hun ser ned et lite øyeblikk, før hun løfter blikket igjen. Hun stryker hånden gjennom det korte håret, og justerer litt på solbrillene som hviler på hodet. Et lite smil kommer til syne.

Så begynner hun å synge.
Den unge kvinnen er Sonya Lii Nome Barlow.
Hun stopper opp mellom hver låt for å fortelle om det neste verket stemmen hennes skal ta tak i.
Hun får kjente og ukjente til å le og smile av sangtekster og alt imellom.
Å stå eller å ikke stå
Bak henne står en stor bronsebyste av teologen og samfunns- og kulturforskeren Eilert Sundt.
Bak den igjen er solen på plass for å skinne ut det siste den har igjen av varme stråler før høsten setter inn for fullt.
Sonya, Sundt og solen har nærmest plassert seg på rekke, den ene litt høyere enn den andre.
Jeg kunne aldri sett for meg å stå der. Synlig for alle, syngende for et publikum som aldri har bedt om å være publikum.
På benken overfor meg sitter to unge jenter. De fniser og hvisker til hverandre, ser mot Sonya, før de reiser seg og går.
Jeg får umiddelbart en følelse av at de synes situasjonen er litt ubehagelig. Kanskje er de til og med litt flaue. Men det er bare ørene som får servert hviskingen som hører hva som blir sagt, og mine er ikke blant dem.
Hva gjør du når noen synger rett foran deg?
Ikke alle forbipasserende slår seg ned. Noen benker står også tomme mens Sonya synger. Foto: Thea Halkjelsvik Søvik.
Stopper du og lytter, eller later du som du har et sted du må være og lar stemmen forsvinne mellom trikkene og fottrinnene?
En studie av forskerne Robbie Ho og Magdalena Szubielska, publisert i Scientific Reports i 2024, undersøkte hvordan gatemusikk påvirker opplevelsen av offentlige rom. De fant ut at mennesker som stoppet opp og engasjerte seg i gatemusikken, rapporterte en mer positiv og avslappende opplevelse av stedet enn deltakerne som gikk forbi.
De to jentene får kanskje aldri vite om forskerne hadde rett.
Eller kanskje tar jeg helt feil. Kanskje fniste de to jentene av noe helt annet og faktisk hadde et sted de måtte rekke.
– Vil få kunsten min ut
Sonya har vært gatemusikant gjennom hele sommeren.
– I starten var det veldig skummelt å stille seg opp slik, men nå er det mye lettere. Det overrasker meg hvor åpen folk egentlig er når de først blir invitert med «inn». De fleste setter pris på kunsten, forteller Sonya.
Til vanlig er hun fulltidsstudent og tar en bachelor i skuespill på Nord Universitet. Nå er Oslo-jenten hjemme for sommeren, og opptrer som gatemusikant for å tjene ekstra penger og vise fram noe av det hun har laget.
For folkemusikken er ingen gamle viser Sonya har hentet frem fra en bok. Alt hun synger, har hun skrevet selv. Noe av det med god hjelp fra venner.
– Jeg vil få kunsten min ut til folket, og da må jeg tørre å by litt på seg selv, forteller Sonya.
Pappsugerør og «jævla menn»
En guttegjeng med hver sin SmoothieXchange sitter og sipper på lange pappsugerør mens de smiler mot Sonya. En av dem reiser seg og legger noen småpenger i koppen foran henne.

Et eldre par, med en tilsynelatende like gammel hund, stopper opp en liten stund, før de går videre gjennom parken.
En kvinne og et barn tar lunsjen ute i det tørre gresset. Mens det lille barnet retter to store øyne mot Sonya, lar kvinnen øyelokkene hvile over øynene, og lar ørene gjøre jobben.
Toner og tekster om «de jævla menn», «stormer» og det å like både kvinner og menn, men likevel alltid ende opp med å rote seg bort med en umoden mann, fyller parken.
Etter hver sang bryter en forsiktig applaus ut fra benkene rundt henne.
– Come on, Zlata!
Ved siden av meg treffer solstrålene bak Sonya en annen ung kvinne. Hun har kapret en hel benk for seg selv. Det lange røde håret ligger mot det harde treverket, og ansiktet vender mot de siste solstrålene.
Hun ser ikke direkte på Sonya. Likevel slår de svarte Conversene hennes i takt med folkemusikken.
Når Sonya tar en pause fra folketonene og applausen stilner, flytter den rødhårede jenta ansiktet vekk fra solstrålene og over mot Sonya.
– Jeg vet ikke så mye om folkemusikk, men jeg vil gjerne synge deg en annen sang, sier den rødhårede jenta plutselig på litt gebrokkent engelsk.
Sonya ser et øyeblikk ut som hun ikke helt vet hva hun skal svare.
– Jeg blir så inspirert av å høre på deg at jeg bare må synge noe, fortsetter kvinnen.
Hun heter Zlata Antonevych, og er 21 år gammel. Hun er opprinnelig fra Ukraina, og kom til Norge for omtrent to år siden.
Blikket hennes er festet på Sonya, og smilet som ligger over ansiktet hennes, virker både ivrig og nervøst.
Hun ser nesten ut som hun venter på tillatelse til å fortsette.
Så lyser ansiktet til Sonya opp. Hun lener seg frem, nikker ivrig og begynner å le.
– Yes! Come on, svarer Sonya.
Zlata ler også.
De to unge kvinnene slår seg ned på den oppvarmede benken der Zlata allerede har ligget en stund.
Fra venstre: Zlata Antonevych (21) og Sonya Lii Barlow (23). Foto: Thea Halkjelsvik Søvik.
Sonya, som hele formiddagen har stått med blikkene rettet mot seg, sitter nå med kroppen vendt mot Zlata og har hendene samlet foran seg.
Trikkestøyen i bakgrunnen overdøves raskt av låten «Zombie» av The Cranberries.
Selv om hverken låten eller sangstemmen står i stil med noe av det Sonya nettopp har fremført, følger hun Zlata og lytter med både øyne og ører.
Ingen rundt dem stirrer rart. Ingen ler. Det er heller ingen som gir applaus, for den saks skyld.
Når Zlata trøkker til og synger refrenget «In your head, in your head. Zombie, zombie, zombie-ie-ie» for full hals, fortsetter Olaf Ryes plass som før.
Trikkene kjører forbi, menneskene haster videre i sin egen boble. Guttegjengen med SmoothieXchange har for lengst reist seg og gått videre. Ingen stopper opp denne gangen.
Zlata synger heller ikke til dem. For selv om stemmen hennes går ut i plassen, blir blikket hos Sonya.
– Aaa, thank you, thank you, smiler Sonya.
Sonyas siste «thank you» blir slutten på møtet mellom de to unge kvinnene.
Zlata har et annet sted hun må være, og trasker av gårde med de svarte Conversene og det lange røde håret ut av Olaf Ryes plass.
En mann setter seg på benken der Zlata sang. Han ser på telefonen.

Sonya snakker med noen kjente, en tidligere kollega og en gammel venn, før hun pakker sammen koppen med småpenger og legger den nederst i vesken.
Bak henne står Eilert Sundt igjen med det samme alvorlige ansiktet som han hadde tidligere på dagen.
Benkene er der fortsatt, og skolebollen har flyttet seg fra det tørre gresset og over i hånden til gatemusikanten, som er ferdig på jobb for denne gang.
Så ble det Oslo igjen
300 kroner og én bolle rikere går Sonya mot trikkeholdeplassen.
Der står en mann med hodetelefoner og ser ned i bakken. En kvinne holder en kaffekopp mellom begge hendene og følger sporet med blikket. Ved siden av henne står en tenåringsgutt med sekken over den ene skulderen.
Så kommer trikken. Først som en rumling i skinnene, så som lyden av hjul mot metall. Den stanser foran dem, og dørene åpner seg.
Mannen med hodetelefonene går på først. Kvinnen følger etter. Tenåringsgutten løfter sekken høyere opp på skulderen og går inn.
Så forsvinner Sonya, med pannelugg, skolebolle, både skjørt og bukse, inn sammen med dem.
Ingen snakker med noen.