Eik Viljar (18) havnet i rullestol: – Det var hell i uhell

Regnet faller tett over Nittedal, og tåka ligger lavt over fjellene. Selv om reisen fra Oslo sentrum bare har tatt drøye tre kvarter, føles byen langt unna.

Maren Cathinka Nertun åpner døra. I stua bak henne sitter sønnen Eik Viljar Nertun Jøsendal i rullestol. Det venstre beinet er løftet høyt og armen er pakket inn i rosa gips.

For fire uker siden så hverdagen helt annerledes ut.

18-åringen går nemlig linja toppidrett på videregående og trener vanligvis rundt 20 timer i uka. Langrenn er hovedidretten, men de siste årene har landeveissykkelen blitt en stadig større del av treningen. 21. august skulle han delta i sin første norgescup på landevei.

Dit kom han aldri.

Krasjet

18. august sykler Eik intervaller oppover mot Holmenkollen. Det er tidlig kveld, klokka er rundt kvart på seks og området er fullt av folk som trener.

De tjue sekundene før sammenstøtet husker han klart.

Han har akkurat passert en person på rulleski. Litt lenger framme ser han en syklist i grønn jakke. Målet er enkelt: Han skal ta ham igjen før intervalldraget er ferdig.

Eik begynner å jage.

Så kommer smellet.

Det første han husker etter det, er en voldsom smerte i leggen. Vitner har senere fortalt ham at han ble kastet opp i lufta og fra sykkelen. Selv mangler han deler av akkurat de sekundene.

De neste klare bildene han har er bakken under ham og smerten i venstre legg.

Rundt ham stopper mennesker. En av dem er lege. Eik har landet på hodet og kragebeinet, og hun holder hodet hans i ro. Derfor ser han nesten bare rett opp.

Han hører biler som suser forbi i full fart. Stemmer rundt seg. Noen spør hvor bilisten er.

“Han stakk av”, sier noen andre.

– Det var veldig skummelt. Jeg skjønte ikke hvor mange som var rundt meg eller hva som skjedde, forteller Eik.

På tross av lite sikt får Eik et glimt av sjåføren i det han blir ført ned bakken av politiet. Likevel husker han ikke mer enn at det var en mann. Eiks telefon ligger et sted i grøfta, og noen finner den og ringer moren.

I Nittedal får ringer det fra sønnens nummer.

Det er ikke Eik som snakker først.

En kvinne sier at sønnen hennes har vært i en ulykke. Så hører Nertun stemmen hans i bakgrunnen.

“Mamma, jeg har blitt påkjørt”.

Nertun, som selv har erfaring fra skadeledelse i forsvaret, tok situasjonen med ro. Hun hadde hørt at han levde, kvinnen hadde fortalt at en ambulanse var ringt, hun kunne altså ikke gjøre annet enn å vente.

Omtrent ti minutter senere er ambulansen på plass. Når skadeomfanget er klart kan familien puste lettet ut. Brudd i leggen og håndleddet, samt en skade i skulderen, men med livet i behold og et løfte fra legen om at alle skadene etter hvert kom til å gå tilbake til normalen.

Sommeren 2026 var preget av flere sykkelulykker og dødsfall. Eik forteller at når han ser tilbake på statistikken forstår han hvor heldig han har vært.

Hell i uhell beskriver han det som.

Sjåføren som ble brakt inn av politiet ble fratatt førerkortet og avventer dom. Eik og familien har ikke fått vite hvem mannen er.

Fordi politi og ambulanse blir involvert, setter ulykken spor i de offentlige registrene.

Mange andre sykkelulykker gjør ikke det.

Statens vegvesen opplyser til Journalen at statistikken over personskadeulykker bygger på hendelser politiet får kjennskap til. Mange skader og ulykker blir aldri rapportert. Vegvesenet beskriver derfor tallene som lite dekkende når det gjelder sykkelskader og advarer om store mørketall.

Per 2. september var åtte personer drept på sykkel i trafikken i Norge i år. Fire av dødsulykkene hadde skjedd i Akershus og én i Oslo. To av de omkomne var barn. Tallene for lettere og hardt skadde i 2026 blir først klare i 2027.

Dagene etterpå

De første 14 dagene etter ulykken kommer Eik knapt ut av andre etasje hjemme.

Han klarer ikke holde et glass. Moren og søsteren må hjelpe ham med mat. Turen til badet er omtrent det eneste han får til. Dagene han ikke får til det blir han båret.

I mellomtiden frustrerer moren seg over mangelen på informasjon. Fordi Eik er over 18, har hun ikke tilgang på Eiks helseopplysninger, noe som gjør det vanskelig å få informasjon om legetimene hans. Bank-ID har de heller ikke tilgang på, da Eiks mobil er knust.

De første dagene sover Eik mye. Kroppen bruker kreftene på å reparere seg, og sterke smertestillende gjør resten. Men etter hvert som hodet blir klarere, blir rommet trangere.

– Da begynte jeg å kjede meg veldig mye, forteller Eik.

Venner og familie kommer på besøk. Det setter han pris på. Likevel er det en stor overgang for en som er vant til å fylle dagene med trening.

Fire uker senere, har han akkurat begynt å bruke krykker litt. Det belaster håndleddet og skulderen, så rullestolen er fortsatt viktig. Likevel gir krykkene ham noe han har savnet, nemlig muligheten til å flytte seg friere rundt på egen hånd.

Han har også vært tilbake på skolen for første gang.

Eik går tredje året på toppidrettslinja. Han rakk én skoledag etter sommerferien før ulykken skjedde og han forsvant ut av klasserommet igjen. Nå blir han hentet hjemme med pasienttaxi, tar heisen opp og sitter i timene med beinet på en pute.

De første dagene er slitsomme, og kroppen sier tydelig ifra. Likevel smiler han når han snakker om å være tilbake.

– Det kan være litt kjedelig på skolen innimellom, men det var faktisk ganske gøy å komme tilbake igjen, sier han.

Treningstimene får han ikke deltatt i. Norsk, historie og engelsk går bedre.

Eik har også rukket sesjon i Forsvaret. I rullestol.

De fysiske testene måtte vente, men papirer fra lege, fysioterapeut og trener dokumenterer kapasiteten han hadde før ulykken. Planen hans er fortsatt førstegangstjeneste i 2028, dersom idretten ikke tar ham en annen vei.

For det er idretten som ligger under nesten alt han forteller.

Den tapte sesongen

Målet før krasjet var å satse ordentlig på kommende skisesong.

I mai, juni, juli og halve august hadde han lagt ned mer enn 300 treningstimer. Tre dager etter ulykken skulle han starte sin første norgescup på sykkel.

Nå er vinteren usikker.

Legene tror bruddene vil gro godt. Rundt seks uker etter ulykken håper han å kunne gå mer normalt. Derfra skal belastningen økes gradvis. Eik forteller entusiastisk at innendørs sykling på mange måter kan være mer skånsomt enn vanlig gange.

Utendørs sykling blir det ikke noe mer av i år.

Han regner med at han kan gå på ski når snøen kommer. Om han kan konkurrere på nivået han hadde planlagt, vet ingen.

– Jeg har drevet med ski hele livet, og det har jeg lyst til å drive med, men man innser jo at alle kan ikke bli Klæbo, smiler Eik noe vemodig.

Etterhvert kommer moren inn i stua for å snakke, og Eik trekker seg litt tilbake. Han ser på mobilen. Så tipper han rullestolen bakover og balanserer på de to store bakhjulene.

En wheelie.

Så en til.

At Eik har hatt lite å finne på de siste fire ukene synes.

Han fortsetter mens moren forteller sin side.

Hjertet i halsen

Moren har selv vært rulleskitrener for barna. Hun kjenner følelsen av å sende unge ut i trafikken.

– Man får litt hjertet i halsen. Den største skrekken er jo at det skal skje en ulykke når du har ansvaret, forteller hun.

Hennes egne kjørevaner har ikke endret seg etter ulykken. De endret seg nemlig for flere år siden. Nertun forteller at hun ble mer opptatt av å tålmodig vente bak syklister etter at hun fikk egne barn som aktivt drev med de idrettene.

Selv om hun noen ganger kjenner at bilene bak pusher på velger Nertun å vente om det ikke er trygt nok å kjøre forbi. Hun mener at dersom man ikke har sittet i sykkelsetet selv er det vanskelig å vite hvor lite som skal til før det går galt.

Dette er Eik enig i.

Selv når bilen holder fartsgrensen og ikke treffer syklisten, kan forskjellen i fart kjennes voldsom.

– Hvis noen passerer i 80, som er helt lov, får du likevel det suset og vindkastet. Det er en veldig ekkel følelse, forteller han.

Han forteller om forbikjøringer før ulykken der biler og tyngre kjøretøy tok sjanser. En gang, sier han, begynte en lastebil å passere ham og en kamerat i en motbakke like før en sving og bakketopp. En bil kom imot og måtte bråsvinge for å legge seg ut i grøfta.

Slike historier er det flere av.

Eline Oftedal fra Syklistforeningen forteller at de kjenner til altfor mange tilfeller med farlige forbikjøringer. Hun mener utrygg avstand mellom bil og sykkel er et problem som bør møtes med en tydeligere regel.

Ønsker 1,5 metersregel

I dag sier regelverket at forbikjøring skal skje med forsvarlig avstand, men uten å angi et bestemt antall meter, forklarer Oftedal. Ifølge Syklistforeningen bør definisjonen av hva "forsvarlig avstand” er, ligge hos den myke trafikanten, ikke bilisten. De ønsker at minimumsavstanden skal settes til 1,5 meter.

Foreningen har startet en underskriftskampanje for kravet. Da Journalen snakket med Oftedal, hadde nær 7000 personer signert.

Hun mener en fast grense vil gjøre det tydeligere for bilister hvor mye plass en syklist trenger.

Oftedal har selv kjent hvor liten marginen kan bli. Hun forteller om en hendelse der hun syklet i et sykkelfelt da en bil passerte samtidig som det kom trafikk imot. Da det ble trangt trakk bilen seg ut til sida, akkurat der hun var, i sykkelfeltet.

Mange sykkelulykker er likevel vanskelige å se i den offisielle statistikken.

Ifølge Oftedal er underkant av 70 prosent av sykkelulykkene såkalte eneulykker. Altså ulykker der tilsynelatende ingen andre er involvert. Begrepet kan likevel romme mer enn at en syklist bare “velter av seg selv”. Et hull i veien, grus, trikkeskinner eller en unnamanøvere etter for eksempel en tett forbikjøring kan være årsaker.

Syklistforeningen deltar derfor i et prosjekt ledet av Transportøkonomisk institutt, der personer som kommer til skadelegevakt etter sykkelulykker blir spurt mer detaljert om hva som faktisk skjedde.

Mer kunnskap om ulykkene er nødvendig for å vite hvilke tiltak som virker, sier Oftedal.

Kommer til å henge igjen

Eik støtter 1,5-meterskravet.

Men han er ikke overbevist om at en ny regel alene gjør ham trygg.

– Det er et veldig godt forslag, men det blir vanskelig å håndheve. Hvis man ikke har kamera eller vitner, hvordan skal man bevise hvor nærme bilen var? Det blir ord mot ord, sier Eik.

Et kamera på sykkelen er noe han vurderer når han en dag kommer tilbake. Ikke fordi det kan stoppe bilen.

Bare fordi det kan dokumentere hva som skjedde etterpå.

– Skaden er allerede gjort. Syklisten taper uansett, sier han.

Det vet han bedre enn de fleste.

Eik forteller at han har fått spørsmålet mange ganger før, kommer han til å tørre å sykle ute igjen?

Han håper det.

Likevel tror han ikke det blir helt som før.

De første turene vil nok blikket oftere gå over skulderen. Kanskje velger han fortauet noen steder. Helst vil han sykle sammen med andre.

Det han synes er vanskeligst å ta inn over seg, er det at han ikke fikk noe varsel.

Ingen sving han tok for fort. Ingen bil han så komme mot seg. Ingen to sekunder der kroppen rakk å forstå at noe var galt.

Bilen kom bakfra.

– Jeg tror det kommer til å henge igjen en ganske god stund, forteller han.

Moren vil ikke be ham slutte.

Hun vet at hun kommer til å tenke på ham når han igjen drar hjemmefra på to hjul, men det gjorde hun også før ulykken.

– Jeg vil ikke være en mamma som sier nei til alt fordi alt kan være farlig. Man kan ikke si nei til hele livet, sier hun.

I stua slipper Eik forhjulet ned i gulvet igjen.

Rullestolen står på alle fire hjul.