Fly på hjernen
Idretten trekker ikke publikum og de sliter med rekrutteringen. Likevel samles 22 godt voksne gutter på en flyplass helt nord i Innlandet for å total-nerde på fly i to dager.
Et tykt lag med tåke dekker flystripa på Tynset. Mens temperaturen stiger og nattens rim smelter og blir til vann på gresset, begynner det trolske teppet å lette.
To meter lange propellfly står pent plassert ved siden av hverandre langs det kortklipte gresset. Sterke farger og mønstre pryder utsiden av flyene. Og med dem står 22 av Norges aller beste F3A-piloter.
F3A er akrobatisk modellflyflying. Det betyr at man gjennomfører en rekke øvelser og får poeng ut i fra nøyaktighet, presisjon og stil.
Sporten er en gren under Norges luftsportforbund, som igjen er en del av Norges idrettsforbund.
Det konkurreres i en rekke nasjonale stevner i tillegg til NM, EM og VM
Lite nytt på modellflyfronten
Pilotene er samlet i en liten sirkel ikledd kjeledress, boblejakke, flis, solbriller, caps, lue og votter. Trønderen Øystein Bach sin stemme bærer langt på den svale brisen.
– Vi starter med gruppe en, som sendt ut på e-post. Audun du er første ut-
– Yes! roper Audun Thinn. Gjengen bryter ut i latter.
– Rune du er nummer to, og resten står på lista. Der står dommerkabalen også, fortsetter Bach.
– Er det behov for en prøveflukt, siden vi har to ganske nye dommere i første omgang? spør Tore Jemtegaard.
– Ja, gjerne, svarer de aktuelle dommerne.
– Noen som vil melde seg? spør Bach.
– Eller blir det trekning? Jeg aner ikke-
– Nummer 6, roper en i mengden.
Bach fortsetter å snakke mens folk i mengden roper «Nummer 6» høyere og høyere. Til slutt kommer de gjennom.
– Nummer 6. Ok... det blir Ola.
Det blir stille. Hodene snur seg mot Ola Fremming som senker sitt. Atter en gang bryter gjengen ut i latter.
– Jaja, Ok, sier Fremming.
Han kom forberedt.
– Jeg har heldigvis flere batterier.
Detaljer i fokus
Mens dommerne får i gang det tekniske gjør Fremming seg klar til å lette. Like etter at han starter motoren akselerer flyet raskt og tar til luften. Når flyet er blitt til en liten prikk på himmelen begynner programmet.
Mens Fremming fremfører trekant-looper, firkant-looper, humpty bumps, tromboner, figur-M-er, haifinner og så videre, skal tre dommere dømme flyets bevegelser.
Hver øvelse starter med ti poeng, og for hver feil trekkes det ifra. For små feil trekkes det litt og litt, får man ikke øvelsen godkjent blir det null.
Var vinkelen rett? Kom rollen på midten av linjen? Var alle vinklene i firkant-loopen like? Er flyet innafor sektoren?
Dette må dommeren ha inne i hodet sitt mens han tyder bevegelsene som utspiller seg 100 meter over bakken.
NM i venting
Når Fremming har landet og dommerne er klare begynner konkurransen.
En og en pilot steller seg opp for å fly.
Etter at den første piloten lander, steller den neste seg opp. Flyet blir håndtert av en hjelper. På banen, opp i lufta, fullføre programmet, lande og av banen.
Det er modellflyakrobatikk på samlebånd.
I løpet av to dager skal det flys 88 runder. Det gjelder å være effektiv for å utnytte godt flyvær og å la søndagen stå som en reisedag for de som har reist aller lengst.
Selv om det er mange turer totalt, flyr hver pilot kun fire turer i løpet av stevnet.
Da blir det mye venting.
Til den konstante motorduringen samler folk seg i ulike konstellasjoner. Noen står å diskuterer teknikk, andre snakker om hva de hørte på i bilen.
Noen får seg en matbit, mens andre jogger i sirkler for å få blodsirkulasjonen i gang.
Noen sjekker resultatene, mens andre kommer med unnskyldninger for hvordan de presterte.
Noen skryter, mens andre ljuger.
Når Bach foreslår en litt lengre lunsjpause er alle enige om at man spiser mens man venter. Det er best å utnytte forholdene mens man kan.
Det kommer en kort pause mellom hver gruppe, slik at dommerne rekker å gjøre seg klare.
Når man står og stirrer opp i lufta er det fort gjort å begynne å analysere været. Hvilken vei blåser vinden? Så de skyene litt mørke ut?
På mobilskjermen kommer de blå feltene nærmere og nærmere flystripa.
Regn. Pilotene går til bilen og trekker frem presenninger og telt til flyene. De som ikke har eget får plassere flyet sammen med noen andre sitt.
Vinden blir kraftigere Etterhvert som rundene går fortsetter det å blåse. Noen av øvelsene blir vanskeligere, men andre øvelser blir faktisk lettere, da man kan bruke vinden som hjelp når man skal rotere flyet. Dette har man uansett øvd på.
Men til slutt blåser vinden vekk det tykke skydekket, og en ny utfordring kommer frem: solen.
Heldigvis er pilotene godt forberedt.
Flyvingen fortsetter i godværet, og når alle gruppene har fått flydd to ganger avsluttes dagen.
Nå gjelder det at været holder slik at stevnet kan fullføres i morgen.
Fellesskapet
Det er mørkt på flystripa. Mikrobølgeovnen i tårnet på Tynset flyplass sier «Mmmm». Lyden av noen som skrur av dusjen og romsterer inne på badet høres svakt gjennom døra.
Mens de andre kan nyte servering på hotellet samles Jens Haga, Børge Brekke og Ove Grafsrønningen i flytårnet for å nyte ferdigmat og pils. De skal sove langs flystripa i natt, i telt og i bobil.
Veggene er dekt av fotografier av fly og avisutklipp av artikler om fly. På bordene ligger det flymagasiner, og i taket henger det et lite fly.
Det prates om propellfly, til jetfly, til helikopter, til bil.
Gjengen sitter med utrolig mye informasjon. Noe jeg selv har fått oppleve i løpet av helga. Jeg har fått mange forelesninger om elektronikk, radio, aerodynamikk, forbrenningsmotorer, alkoholbruk med måte (og uten). Hver gang med en liten unnskyldning om at det sikkert ikke er noe interresant.
Inne i tårnet har alle fått i seg noen øl hver, og en halvspist chipspose står på bordet. Etterhvert begynner samtalen å handle om rekruttering.
– Det virker som om folk er redde for å konkurrere, sier Jens Haga.
– Folk må forstå at ikke alt trenger å være perfekt, istemmer den pensjonerte helikopterpiloten Ove Grafsrønningen. Han synes det er synd at han er den eneste som konkurrerer i det som regnes som rekrutteringsklassen.
For han handler det om øving.
– Jeg har nok hatt like mange flyturer det siste året, som de beste gutta her har hatt de siste ukene.
Etterhvert som klokka nærmer seg ti, blir samtalen ofte abrutt av gjesp og øyelokkene blir tyngre. En etter en går gutta ut til teltene.
Nå gjelder det å hvile ut til en ny dag.
Siste dagen
Når mørket blir til lys ligger tåka enda tykkere enn gårsdagen.
Og lavere.
Modellene står klare på bakken,
men pilotene må vente på bedre vær.
Med jevne mellomrom sendes et fly opp i lufta.
20 meter.
60 meter.
100 meter.
Så forsvinner flyet.
Skyene ligger for lavt.
Og de står urovekkende stille.
Plutselig blir det kjøligere og noen av flyene begynner å trille. Endelig vind.
Ola Fremming tar frem et seilfly og flyr oppover. Han passerer lett den øvre grensen for konkurransen: 150 meter. I det han tar noen seiersrunder for å forsikre seg om at hele området er synlig våkner de andre til live.
Pilotene står med beina bredt og lener seg mot vinden mens de ser opp mot himmelen. Selv om samlebåndet nede på bakken fortsatt opererer effektivt, kan selv en utrent F3A-tilskuer som meg se at vindforholdene er vanskelige.
Flere vinkler må rettes opp etter en roll, de tidligere rette linjene blir ujevne og flyets bevegelser blir større.
Når vindkastene virkelig tar seg opp, gjelder det å prioritere. De i den vanskeligste gruppa har i dag gått over til finaleprogrammet. Det består av enda vanskeligere øvelser, og flere kombinasjoner. Nå blir de prioritert for å sørge for at de får to gjeldene runder.
– Pass opp! utbryter en av utøverne. I det et fly plutselig tar en stor sving over område der flyene står parkerte. Flyet sirkler rundt en gang før piloten, Tom Erik Holte går inn for en ustø landing.
– Jeg gir meg der, sier Holte oppgitt i det han raskt går til bilen og begynner å demontere flyet.
Én etter én trekker pilotene seg fra den siste runden. På grunn av poengsystemet er resultatene stort sett bestemte allerede. Da er det bedre å ikke gjøre noe man kan angre på senere.
I det de første regndråpene begynner å dryppe lander sistemann til applaus fra de som ikke enda har pakket sammen og reist til hotellet.
– Full pott. Vi sees på banketten.
Banketten
Trollet i hotellobbyen på Tynset gliser hånlig på pilotene i det de bestiller seg en øl, eller et glass vin. I stedet for kjeldress, caps og solbriller er det nå skjorte, sleik og lesebriller som gjelder.
Bordet er dekket, og banketten blir servert. Mellom måltidene serveres det ordspill, som møtes stønn og andre røverhistorier som jeg velger å ta med en god klype salt.
Etter at middagen er fortært er det på tide med takketaler og diplomutdeling.
– Jeg hører ikke, Øystein, ropes det fra enden av det ene bordet for fjerde gang. Selv om Bach for lengst har gått over til utestemmen.
– Det sies at han en gang i tiden satte norgesrekord i decibel på motoren, får jeg forklart.
Etter at konkuransenes vinnere er bestemt er det en siste premie som skal deles ut. Trollcup-trollet.
Det er litt forvirring rundt kriteriene for å vinne trollet. Det deles ut til den som gjør seg fortjent til det i løpet av stevnet. Gjerne ved å tabbe seg ut.
Men siden årets stevne gikk stort sett uten store tabber bestemmer Bach at trollet skal gå til en av nykommerne.
Da står det mellom Ove Grafsrønningen og Thore Thoresen. Begge er gamle flyinteresserte, som nylig har kommet tilbake til F3A-sporten.
Det blir Thoresen som vinner trollet for at han deltar i en F3A-konkurranse på første gang på 40 år.
Håper han har plass i bilen.
