Fra flink pike til tatovert bestemor
Bestemoren har samlet på et objekt siden 90-tallet, nå skal hun gjøre noe hun aldri har gjort før, og få en til i samlingen sin.
På et hjørne langs Pilestredet står Mimmi, 82 år. Mimmi, som egentlig heter Gerd Østby Aspelund har med seg barnebarn Anna Aspelund Gilbo denne mandagen. Mimmi skal i dag gjøre noe hun aldri har gjort før; ta en tatovering.
Det er en time til tatoveringen skal tas, og Mimmi og Anna setter seg inn på Espresso House. De sitter med begge hendene rundt hver sin drikke. Anna har en iste, mens Mimmi drikker på en varm cappuccino.
– Jeg har alltid vært litt "flink pike", forteller Mimmi.
Hun ler litt når hun sier det, og ser på Anna. Det var barnebarnet som inspirerte henne til å ta tatoveringen. Anna har allerede flere tatoveringer, blant dem en skilpadde på foten hun tok tidligere i år. Mimmi forteller at hun har samlet på figurer av skilpadder siden 90-tallet. Nå skal hun legge til en til i samlingen sin - permanent.
Mimmi forteller at både hun og Anna fra tidligere av kanskje ikke har vært de tøffeste.
– Det er jo først nylig du også har blitt mindre redd for ting, sier hun og ser på barnebarnet sitt.
Anna nikker og sier seg enig. Hun svarer med at hun syns Mimmi er en sprek og kul mormor og at hun ser opp til hvor aktiv hun er i livet sitt.
– Du er jo sprekere enn meg! Sier hun.
Mimmi ler, og sier hun er glad i å være aktiv og sosial. Hun forteller at hun har svømt i mange år, og at hun i senere år har startet med styrke på treningssenter. Hun forteller videre at hun er svært glad i å reise, både med venninner og familie. Hun kom akkurat hjem igjen fra siste tur til Spania med en venninne. Her har de gått på masse turer, inkludert opp et fjell i over 30 varmegrader.
– Planlegging av neste tur er allerede i gang, men tror vi dropper det fjellet neste gang, sier hun og ler.
Etter både is-teen og kaffen er tom, går turen lengre opp i gaten til Attitude Tattoo Studio.
– Det er jo her jeg egentlig skulle gått i dag, sier Mimmi lattermildt og peker på skilt som sier "fotterapeut".
Hun har ikke tenkt å stoppe der. Hun spøker om at fotterapeuten kanskje skal bli neste stopp på listen over ting hun prøver for første gang. For selv om hun har levd mesteparten av livet innenfor linjene, har hun i senere tid sett stor verdi i nye opplevelser.
Med Anna foran seg, går Mimmi inn i resepsjonen og forteller navnet sitt.
– Gerd, jeg har time klokken 12, sier hun.
Mimmi og Anna tar av seg skoene, og passerer en rekke kunder på venterommet. Samtalen mellom dem flyter, og de prater om hva som skal til å skje. Etter få minutter kommer tatovør Isabelle Fossum ned trappen og ønsker dem velkommen.
– Bli med meg opp, sier hun.
I etasjen over legger Isabelle frem skissen av tatoveringen i fire forskjellige størrelser.
Mimmi lar øynene gli over skilpaddene som ligger strødd når Isabelle plukker en av dem opp. Hun ber Mimmi trekke buksen opp nederst på leggen, og holder skissen like over sokk-katen.
– Jeg vil ha den litt over sokken, slik at den synes, sier Mimmi og smiler.
Der skal nemlig den nye skilpadden i samlingen få sitt hjem.
Når størrelsen er bestemt, blir Anna og Mimmi tatt med opp enda en etasje, og inn i høyre hjørne. Her står et bord med en tatoveringsmaskin, skisser, blekk og plastfolie. Isabelle starter med å dekke til stolen Mimmi snart skal sitte i, og plukker opp maskinen hun skal ta i bruk.
Isabelle har jobbet som tatovør i fem år nå, og er selv dekket i en rekke tatoveringer. Hun tar frem skissen av skilpadden, og gjør seg klar til å klistre den på foten til Mimmi. Hun posisjonerer seg på gulvet, og plasserer skissen som avtalt.
Skissen, som kalles stensil, kan minne om midlertidige tatoveringer barn får i kinderegg. Den plasseres presist på foten, men kan raskt fjernes hvis plasseringen er feil.
Isabelle peker på et speil i andre enden av rommet, og sier at Mimmi må se om hun er fornøyd med plasseringen. Mimmi rusler bort og ser på tatoveringen. Hun snur seg til Isabelle og Anna, et stort smil brer seg over ansiktet og hun tar begge tomlene opp. Hun går trippende tilbake og setter seg i stolen med hendene i fanget.
Like før det er tid for å starte sier Mimmi at hun har unnlatt å fortelle flere om hva hun skal gjøre i dag.
– Mannen min vet ikke at jeg tar tatovering i dag, sier hun og ler.
Isabelle starter med å rense huden over skissen nederst på foten, og tar frem utstyret hun har gjort klart. Hun starter maskinen, og lukten av blekk fyller rommet. Videre plasserer hun en lampe over skissen, triller stolen nærmere, og posisjonerer seg over foten til Mimmi. Den lave, dundrende lyden av maskinen blir tydeligere. Mimmi smiler.
– Jeg gleder meg, sier hun.
Etter kort tid med stillet sier Mimmi - nok en gang med et smil om munnen, at det kjennes ut som små strøm-støt. Isabelle sitter med et fokusert blikk, men samtidig myke øyne, og lar nålen gli presist over skissen. Samtalen flyter videre mellom dem og de veksler historier om yrkene sine.
– Jeg har jobbet som tannlege, sier Mimmi.
Mimmi sier til Isabelle at hun syns hun har gjort en god jobb med å trygge henne både før og mens tatoveringen tas. Hun sier at relasjonsbyggingen gjør opplevelsen lett og trygg.
– Jeg er så godt tatt imot at jeg kunne kommet ukentlig tilbake for nye tatoveringer, sier hun og ler.
Samtalen fortsetter på temaet om tatoveringer, før de så kommer inn på piercinger. Langs begge ørene til Isabelle har hun et flertall, men dette er ikke eneste hun har.
– Se, sier Isabelle og trekker ut tungen.
Mimmi ser fascinert på henne, og spør om det er Isabelle som også har tegnet skissene på veggen bak henne - det har hun.
Nålen glir over linje for linje på foten til Mimmi, og overflødig blekk blir stadig tørket vekk. På spørsmål om Isabelle har tatovert flere eldre før, forteller hun at hun nylig tatoverte en 75-åring. Dette var også en bestemor, som kom i lag med sin datter og barnebarn. Hun legger til at de også tok matchende tatovering.
– Kanskje det betyr at mamma også må tatovere en skilpadde nå, sier Anna og ser på Mimmi.
Mimmi smiler og nikker.
Isabelle sier hun syns det er kult at en på Mimmis alder tar sin første tatovering.
– Jeg håper det vil inspirerer flere til å gjøre det samme, sier hun.
Hun sier videre at hud forteller en historie, og en tatovering styrker dette.
– Ja, selv om man tar en tatovering som ung også, som man kanskje ikke hadde identifisert seg lengre med som gammel, så vil man kunne minnes om en annen periode i livet sitt, sier Anna.
Til tross for at Isabelle har tatovert flere eldre før, sier hun til Mimmi:
– Du tar premien av å være den eldste!
Isabelle tørker blekket bort fra tatoveringen en siste gang, og etter gode 30 minutter i stolen er tatoveringen ferdig. Hun trekker lampen til side, ruller stolen bakover og legger fra seg maskinen. Hun ber Mimmi reise seg og se om hun er fornøyd. Mimmi reiser seg og går over gulvet, tilbake til speilet hun så seg i tidligere.
Mimmi smiler stort og hun bryter ut:
– SÅ KULT!
Både Anna og Mimmi smiler og ler når de går ned igjen til etasjen under. Isabelle instruerer Mimmi bort til et hjørne med hvit bakgrunn. Hun posisjonerer to lyskastere foran henne, og legger seg på gulvet.
Isabelle knipser en rekke bilder av den ferske tatoveringen. Etter korte minutter vinker hun inn Anna også.
– Jeg må jo selvsagt få bilde av begge tatoveringene deres sammen! Sier hun.
Anna går forsiktig mellom lyskasterne, og stiller seg ved siden av Mimmi. Anna sin skilpadde er litt mer skjult og lengre nede på foten enn bestemor Mimmi sin. Hun trekker soken ned, tar tak i buksen over kneet og trekker den litt opp slik at tatoveringen kommer frem i lyset.
Isabelle knipser videre med bilder av begge to side om side, mens de står og smiler sammen. Når hun sier seg fornøyd, tar hun frem en liten plastikk bit, litt som plastfolie, og klistrer den godt over den ferske tatoveringen. Hun stryker fingrene sine langs kantene av plasten.
– Sånn! Da var vi ferdig, avslutter hun.
Mimmi er nå en skilpadde rikere. Hun takker Isabelle for timen, og gjør seg klar til å gå. Hun skal videre og møte venninner på Museum i sentrum. Nå har hun noe nytt å vise dem.
Hun ser ned på foten, og opp igjen på Isabelle.
– Du skal ikke se bort i fra at jeg kommer igjen! Sier hun.