Fritz og Martina pakket sammen livet i byen og flyttet til skogs

Ved Storokrysset durer trafikken som den pleier, med en evig strøm av biler, busser og trikker fra alle retninger. Noen minutter lenger opp i lia er det som om noen har skrudd ned lyden. 

Solen står allerede høyt over Linderudkollen, uten en eneste sky å gjemme seg bak. Foran sportsstuen ligger Kapteinsputten blank og stille. Gjennom vinduene skimtes en ovnsdør som stadig åpnes og lukkes. Inne henger duften av bakst tungt over rommet. På kjøkkenet trekker Martina et brett med nystekte boller ut av ovnen, samtidig som et nytt brett går inn. Slik fortsetter hun. Ovnsdøren går opp, et brett kommer ut, et nytt går inn. På benken venter en rekke surdeigsbrød. Med en skarp kniv trekker hun raske snitt i overflaten på hvert brød. Et par ganger kaster hun et raskt blikk utover stuen, før hun vender tilbake til baksten igjen. 

Fra karriereliv til vertskap i marka 

I fjor høst pakket Fritz Andre Hammerstrøm (54) og Martina Mercellova (34) sammen livet sitt i Nydalen og flyttet inn på Linderudkollen Sportsstue med datteren Runa (8). 

Fritz og Martina møttes på Ullevålseter for mange år siden, der Martina jobbet deltid ved siden av en forskerstilling. 

– Å møte Fritz føltes litt som å møte et speilbilde av seg selv, deler Martina. 

Under den umiddelbare kjemien lå det imidlertid noe mer: en felles nysgjerrighet på hva livet kunne bli, dersom de turte å velge annerledes. Begge hadde fulgt etablerte veier mot det som gjerne forbindes med et vellykket voksenliv. Likevel kjente begge på den samme uroen. Er det dette jeg vil med livet? 

Den felles erkjennelsen markerte begynnelsen på noe de ennå ikke visste omfanget av. 

Martina valgte bort forskerkarrieren, og begynte å jobbe fulltid på Ullevålseter. Valget kom ikke uten reaksjoner. Mange så rart på henne. 

Vertinnen smiler lurt: 

– Jeg har aldri vært lykkeligere. 

Det var her tanken oppstod. Ønsket om å skape noe eget, sammen som familie. I jakten på et annet liv, dukket Linderudkollen opp. 

Nå skulle livet bli ganske annerledes. 

Før klokken slår ti

Enn så lenge står bordene i spisestuen tomme. Morgensolen skinner inn gjennom vinduene og brer seg utover rommet. Martina er inn og ut av kjøkkenet i takt med ovnen. Det er alltid ett bollebrett som venter, eller et brød som må snittes. Ute i spisestuen lar Fritz blikket glid over bordene. Et bord trenger en klut. Han tørker over bordflaten, retter på stolene, og lar blikket vandre videre gjennom rommet. De to vertene beveger seg om hverandre mellom oppgavene i minuttene før sportsstuen fylles med liv. 

Klokken ti åpner dørene på Linderudkollen. Noen få minutter senere kommer dagens første gjest inn døren. Under armen har han en kurv med nyplukket sopp. Fritz snur seg mot turgåeren med et bredt smil, tar seg tid til et par ord, før han fortsetter der han slapp. Han rekker knapt tilbake til bordene før telefonen ringer. Så går døren opp igjen. Litt etter litt fylles sportsstuen av flere stemmer. Den imøtekommende verten beveger seg mellom disken, bordene og uteområdet. Det blir nok lenge til han får satt seg igjen. 

Marka som nærmeste nabo

Utover formiddagen finner barselforeldrene veien til Linderudkollen. Langs hytteveggen står barnevognene på rekke. I spisestuen er et eget hjørne ryddet kun til lek, med lekematter på gulvet, en rødblå gyngehest, og fargerike byggeklosser. Ved et av bordene sitter to mødre, hver med sitt barn i barnestol. Samtalen flyter uanstrengt, kun avbrutt av en skje som løftes, eller en serviett som tørker vekk litt søl rundt en barnemunn. Det er ingen barneskrik som forstyrrer. Ingen kopper som kastes i gulvet. Ingen kjefting. Det er en påfallende ro over bordet.  

For de to hyttebestyrerne er det ikke vanskelig å forstå hvorfor småbarnsfamiliene søker tilflukt i marka. 

– Det er mye enklere å oppdra barn her, enn i en 55 kvadratmeter stor leilighet på Nydalen, konstaterer Martina. 

Med marka som hage er det nok plass å boltre seg på. For datteren Runa betyr det badevann rett utenfor døren, hoppbakke i hagen, og skiløyper som nærmest går gjennom gårdsplassen. Her oppe er det ingen trafikkstøy som siver inn gjennom vinduet. Ingen byggeplasser som setter i gang før klokken har bikket syv.

– Det er et utrolig stort privilegium, sier Fritz. 

Boller, surdeig og lange dager

Morgentimene har flydd av gårde. Sola skinner skarpt over Kapteinsputten, og varmen brer seg utover Linderudkollen etter hvert som formiddagen går. Sportsstuen har våknet nå. Ute på forsiden har en eldre dame satt seg til rette ved en benk. Hun lener hodet bakover, lukker øynene, og lar ansiktet varmes av septembersola. Et par minutter senere kommer mannen hennes gående. I hendene bærer han to kopper kaffe. Han setter kaffekoppene ned på bordet og blir stående et øyeblikk, som om han må ta innover seg omgivelsene før han kan sette seg. 

Mens gjestene lar formiddagen gå sin gang, er de to hyttebestyrerne fortsatt i full sving. Hun ved ovnen, og han ute i stuen. Slik har formiddagen gått. Brett etter brett, gjest etter gjest. Hit kommer gjestene for å senke skuldrene. Fritz og Martina sørger for at de kan gjøre det. Et underlig paradoks: De arbeider på spreng slik at andre kan finne ro. 

Etter noen intense måneder har familien begynt å finne rytmen på Linderudkollen. Den første vinteren ble en bratt innføring i livet som hyttebestyrere. Fritz og Martina jobbet fra morgen til kveld, og ofte langt forbi det. På det meste strakte arbeidsdagene seg fra 17 til 20 timer. 

Det har gått noen måneder siden køen strakte seg langt ut på gårdsplassen. Nå har bladene begynt å gulne, og den skarpe høstluften ligger over Linderudkollen. Det første halvåret ligger bak dem. De lange arbeidsdagene ser ikke ut til å ha satt noen utløpsdato på livet i marka. For de nye vertene har sportsstuen blitt et livsprosjekt. 

– Jeg dør gjerne over surdeigsbrødene, sier Martina og ler. 

Tre jegergryter og et regnskyll

Det strømmer til med folk ved sportsstuen utover ettermiddagen. Syklister, turgåere, løpere. Barnefamilier, kjærester, venninnegjenger. Unge og gamle. Alle finner sin plass, tett i tett på bordene ved forsiden. Klokken nærmer seg middag, og lyden fra kjøkkenet har tiltatt. Ut gjennom kjøkkenvinduet siver lyden av klingende skåler, og når helt fram til bordene på forsiden.  

– Anna og Benedicte, roper en kvinnelig servitør ut gjennom vinduet. 

Onsdag betyr en ekstra lang dag på Linderudkollen. Da holder kjøkkenet det gående med middagsservering helt fram til klokken åtte. Suppeskål etter suppeskål bæres ut fra kjøkkenet etter hvert som timene går. Bak disken er det Fritz som har regien. Med overkroppen lent mot disken tar han imot bestillingene som kommer på løpende bånd. Bak han jobber kjøkkenet på spreng for å holde tritt. 

Først i køen står tre venninner. Etter antrekket å dømme har de syklet til sportsstuen, alle tre ikledd "Pas Normal" - omtrent så trendy som man får blitt på to hjul. Ved disken er de like samstemte. 

– Vi tar tre jegergryter, sier en av jentene.

– Det går ei kule varmt der inne nå, svarer Fritz lurt og nikker mot kjøkkenet. 

Plutselig fylles inngangspartiet opp. Gjestene fra forsiden strømmer inn i samlet flokk, med jakker trukket over hodet. Ute har himmelen åpnet seg. Bordene som nettopp stod tett i sola, står nå tomme og våte. Inne fylles de ledige bordene raskt. Stemmer legger seg oppå hverandre, og latter og småprat blander seg med lydene fra kjøkkenet. Fra flere bord skrapes det allerede i skålene. Markatraverne er tydeligvis sultne i dag. Skålene tømmes til siste skje. 

Byen i det fjerne

Klokken har bikket halv åtte. Regnet har gitt seg. Gårdsplassen ligger våt igjen, tom for de tettpakkede bordene fra timene før. Inne har stemmesloret lagt seg til en jevn summing. Om en halvtime stenger dørene på Linderudkollen. Snart skal de siste gjestene ut døren. Igjen venter rydding, vasking og forberedelser til neste dag. Værmeldingen lover sol, så det er ingen grunn til å tro at oslofolket holder seg hjemme. Om noen timer åpnes dørene igjen. Da skal nye brett inn i ovnen, nye kaffekopper fylles, og nye munner mettes. 

Over Oslo Sentrum står kveldshimmelen nærmest i brann. Et knalloransje lys brer seg over hovedstaden. Der nede, bare et steinkast unna, ligger bylivet de forlot, med krysset som aldri synkroniserer seg. 

Her oppe er lyden en annen.