– Gutta er ikke noe bedre enn oss i dette yrket
Sunniva Holt jobber som kranbilsjåfør. Hun trosser fordommene og utfordringene hun møter på, og hun elsker yrket sitt.
Sunniva Holt styrer en lang og tung kran rundt på plassen hvor nattens arbeid finner sted. De lange, lyserosa neglene har hun godt plantet rundt styringskontrollen som henger tungt rundt hoftene hennes. Det er stille og mørkt der hun står konsentrert midt i Oslo, blant gatene som ellers er travle. Noe drypper fra kranen, og hun stopper den brått.
– Hva er det som lekker der? Si at det er vann. Dette oppdraget kan ikke bli avbrutt igjen, sier Sunniva skremt.
Stor bil, liten kvinne
Noen timer tidligere, rundt klokken elleve på kvelden, kjører en grå trailer inn blant Grunerløkkas gater. Traileren er stor, rettere sagt er det verdens største elektriske kranbil. Bak rattet sitter Sunniva, en liten dame på 21 år. Elegant fører hun den 24 tonn tunge kranbilen inn på parkeringsplassen foran Kiwi i Københavngata 10, der nattens oppdrag venter. Det flagrer lett i det lange, blonde håret hennes i det hun åpner opp døra på kranbilen.
Som perler på en snor, suser det inn to varebiler som parkerer på det som er igjen av plass blant byggene. Vanligvis ville man klassifisert bilene som store, men nå ser de latterlig små ut ved siden av kranbilen til Sunniva. Tre menn hopper ut, nesten før de har rukket å parkere. De tre gutta er energimontørene Nishand Sharma (29), Henrik Eriksen (25) og Truls Hottran (20). Med brede glis om munnen ser de fornøyde ut med nattens arbeids-team. Denne gangen håper de å fullføre oppdraget, som ble avbrutt sist.
De prater om helgens festligheter, og forteller hverandre hva som har skjedd siden sist. Den eldste av gutta, Nishand, holder frem mobilen mot Sunniva. Med valpeøyne viser han frem et bilde av hans nye hund Kjell. Hunden er oppkalt etter en karakter fra filmen Olsenbanden, hans forrige hund het Egon.
– Er det nå jeg forteller at jeg ikke er hundemenneske, sier Sunniva og smiler lurt. Nishand trekker telefonen tilbake med mindre glimt i øynene.
Oppdraget er i gang
Sunniva begynner å deligere guttene rundt på arbeidsplassen. Nå beveger guttene seg mer som soldater, og et annet alvor senker seg over dem. For nå begynner oppdraget som de må være ferdig med til klokka seks. Lærlingen Truls ser bort på Sunniva. I motsetning til guttas hvite hjelmer har hun på seg en blå hjelm.
– Har vi fått oss en formann? spør Truls rakrygget.
Guttene klatrer opp på den høye kranbilen og begynner å løsne krokene som holder en boks på plass. Boksen er på størrelse med et kjøleskap, bare at den veier 500 kilo. Dette er nemlig et høyspentanlegg, som frakter store mengder strøm over lange avstander fra der, den produseres til der den brukes. Oppdraget deres i natt er å bytte ut et gammelt høyspentanlegg som ligger under bakken i en underjordisk nettstasjon.
Lyden av en elektrisk motor som durer blander seg med stemmene fra gutta som prater mens de arbeider. Samtidig tenker Sunniva tilbake på da hun var liten. Faren hennes jobber også som kranbilsjåfør, og Sunniva viste tidlig interesse i å få være med faren på jobb. Hun har ikke alltid vært sikker på hva hun ville bli, men da hun sto ovenfor valget av linje på videregående hadde hun bestemt seg. Sunniva ville gå i farens fotspor, og bli kranbilsjåfør.
Sunniva forteller videre at det kun var hun og én annen jente i klassen på ungdomsskolen som valgte yrkesfag. Å være blant de få kvinnene er noe hun måtte bli vant til videre inn i arbeidslivet også. Kun 3 prosent av norske yrkessjåfører er kvinner, noe som tilsvarer 796 kvinner mot 26.539 menn. Sunniva kjenner heller ingen andre kvinnelige kranbilsjåfører, og har ellers få kvinnelige kollegaer.
Når lyset slukkes, begynner arbeidet
Natten kryper innpå, og den klamme luften minner oss på at sommeren snart er forbi. Med et klikk fester Sunniva styringskontrollen på hoftene. Samtidig tar guttene tak i en rekke tykke kjettinger fra kranbilen som de fester effektivt, men nøye rundt høyspentanlegget. De behandler boksen som om den er laget av glass, fordi den inneholder en farlig gass som kveler deg om den lekker ut.
Nishand tar fram et gult sperrebånd og fester det rundt et stort hull i bakken som guttene har åpnet. Nede i hullet er den underjordiske nettstasjonen, der Sunniva skal lempe ned det tunge høyspentanlegget.
Karene klatrer ned fra kranbilen og Sunniva drar i en av spakene på kontrollen. Sakte beveger høyspentanlegget seg opp med kranen, og flytter seg bortover mot hullet i bakken, mens den vaier tungt i vinden. Med et høyt dunk lander høyspentanlegget på asfalten.
Plutselig blir det helt mørkt rundt oss. Nå er det kun de blinkende lysene fra kranbilen som lyser oransje i den ellers svarte natta. Strømmen er skrudd av i byggene rundt for at teamet trygt skal kunne bytte høyspentanlegget. Gjengen ser lettet på hverandre. Forrige gang ble oppdraget avbrutt fordi de ikke fikk lov til å skru av strømmen. Nå kan de endelig utføre jobben sin.
– Man må snakke tilbake fordi mange er store i kjeften
For å bli kranbilsjåfør måtte Sunniva gå to år på teknologi og industrifag og så et år med logistikk. Så jobbet hun to år som lærling. Sunniva forteller at hun møter på fordommer som kvinne i det mannsdominerte yrket. Ofte er det tilfeldige menn som kommer opp til henne og er upassende.
En dag i læretida var Sunniva på oppdrag med kollegaen sin Steinar. De hadde stablet en trailer full med varer som de skulle flytte ned i en garasje. Bakken ned til garasjen var utrolig bratt, den kunne sammenlignes med en sort løype i skibakken. Sakte, men sikkert får Sunniva og Steinar fraktet ned varene. De ante fred og ingen fare da de var på siste runde og en fremmed mann kom bort til dem. Mannen tok jekketrallen fra Sunniva og kjørte den ned garasjen uten hennes tillatelse. Steinar så irritert på mannen, men han gjorde ikke noe med det. Da de skulle dra, geleidet Sunniva Steinar som rygget traileren ut fra den trange plassen. Den fremmede mannen kom tilbake og sa til Sunniva:
– Hvorfor er du her, du skal være på kjøkkenet eller på et kontor.
– Du kan dra herfra, bjeffet hun tilbake.
Nå har Sunniva jobbet som kranbilsjåfør i 3 år. Med den 161cm høye kroppen er hun hverken kraftig eller svær, så hun kompanserer ofte med å være frekk i kjeften. Og heldigvis kan hun fortelle at hun har fått flest positive tilbakemeldinger av fremmede som ser hun når hun er på jobb.
Ulemper på veien
Tempoet skrur seg opp enda et hakk. Nishand og Henrik kjører i en rasende fart bort til en annen underjordisk nettstasjon for å ta strømmen der også, noe som er nødvendig for å utføre oppdraget. Truls blir værende og starter arbeidet under bakken. Sunniva følger nøye med på han.
– Faen, skriker Truls nede i den underjordiske nettstasjonen
Sunniva ler og titter ned på Truls.
– Det var derfor jeg sa du ikke skulle gjøre det sånn, skriker hun tilbake.
Timene går og klokken drar seg seigt frem mot halv to på natta. Sunniva sitter på asfalten og venter på at guttene skal bli ferdige slik at hun kan føre høyspentanlegget ned. Hun begynner å forberede kranen på neste del av arbeidet, men så stopper hun den brått. Sunniva titter bekymret opp. Små dråper pipler ut og drypper ned på asfalten fra kranen til Sunniva, de treffer bakken med et lite plask. Kranen ser våt ut, akkurat som om det regnet sist den ble brukt. Men det har ikke regnet. Sunniva hopper opp, og drar hånden over den lille dammen av søl som dråpene har laget. Hun lukter på fingrene, og rynker på nesen av den sterke lukten.
– Det lekker hydrolikkolje av kranen min, roper hun ned til Truls.
– Faen! Jeg mener det, jeg orker ikke dette her, skriker Truls irritert.
– Ikke bli sur da, da pælmer jeg deg, roper Sunniva tilbake.
Truls kommer løpende opp. Med hevede øyenbryn ringer Sunniva etter hjelp for å fikse kranen. I det fjerne hører man en motorlyd, Nishand kommer kjørende i en fart som om han rømmer fra politiet. Han hopper ut av bilen med oppsperrede øyne. Han forteller at det sitter fast en mutter i det andre høyspentanlegget, så han må hente verktøy for å få den løs. Nishand spurter ned i den underjordiske nettstasjonen for å hente det.
– Du må ha nøkler da, din brødsokk, roper Truls og hiver nøkkelene til Nishand. Han tar de i mot og løper videre.
– Jeg har aldri sett Nishand løpe, ler Truls.
Noen sekunder senere hører man lyden av pesing komme nærmere og nærmere, før et høyt dunk lyder ut av den underjordiske nettstasjonen. Truls bryter ut i latter og sier at Nishand sklei i vannet. Nishand kommer opp igjen krumrygget mens vann drypper fra klærne hans, før han løper like stressa tilbake til bilen.
En liten halvtime går før det kommer en mann som hjelper Sunniva med å fikse kranen hennes. De får stoppet lekkasjen og oppdraget kan fortsette. Lite visste de at natten snart skulle få en ny vending.
Natten nærmer seg sitt kaldeste i det en mutt dame kommer brasende ut av det ene mørklagte bygget. Med rynke i pannen ser hun på Sunniva og sier at hun får klager fra hotellgjestene sine på grunn av støyet utenfor. Sunniva sier beklager med pokerfjes, mens Truls sukker og svarer oppgitt at de er nødt til å fullføre jobben sin.
Etter hvert kommer Nishand og Henrik kjørende tilbake, og trasker rolig ut av bilen. Nishand tenner seg en sigg mens han motløst titter ned på nettstasjonen. Jobben kan ikke gjennomføres likevel fordi det er en mekanisk feil på anlegget, noe som hindrer de fra å bytte ut høyspentanlegget. Oppdraget er avbrutt for andre gang.
Godt samarbeid
Sakte men sikkert setter de høyspentanlegget tilbake på kranbilen, dekker til hullet ned til nettstasjonen og fjerner sperrebåndet. Småpraten går mens de labber rundt og pakker ned alt av utstyret. Gutta blir hengende mot bilene og tøyse en god stund etterpå.
Nishand forteller at samarbeid er nøkkelen til å lykkes i denne jobben. Han kan ikke jobbe med noen han har kranglet med, for da fungerer ikke samarbeidet. Gutta forteller at de trives godt med å jobbe med Sunniva, Sunniva uttrykker at hun føler det samme ovenfor guttene.
– Gutta er ikke noe bedre enn oss i dette yrket, sier Sunniva.
Når de til slutt sier farvel, klatrer Sunniva opp i kranbilen hennes og kjører avgårde.