Hestens time

Hver onsdag klokka to.

Garderobedøra smelles igjen og sender en gjenklang gjennom hallen. Det suser i ventilasjonsanlegget, men ellers er det musestille. Lufta er kjølig og bærer en stram metallisk lukt.  

Køllene dunker i veggene før garderobedøra åpnes. 

Inn på isen glir de en etter en utpå banen. Skøytene glir i et bedagelig tempo. To og tre stykker passerer hverandre og utveksler noen ord som går over til klankende latter. Farten øker, tolv hjelmer glir i utakt over isbanen og jakter den svarte gummiskiva.  

Hver onsdag møtes ishockey-veteranene i Hasle-Løren. Noen kommer for å spille. Andre kommer for garderobepraten. De fleste kommer for begge deler. Farten og kroppen er ikke som den en gang var.  

De yngste er ivrigst og spurter på skøytene. Bak henger de eldste seg på i et mer bedagelig tempo. Litt forsiktige, men i høyt tempo mot klynga som vokser foran mål. Køllene slår i isen og lydene skjærer gjennom ekkoet. Pucken smeller inn i veggene og et skarpt og hult drønn spretter mellom de kalde veggene.

Deres tid på banen er forbi.

Ute, lent inntil en hvit murvegg som bærer preg av livets glade dager sitter 3 veteraner, godt over 60 år i hver sin grå stol. Det er en sen augustdag, sola står midt på den blå himmelen, gradestokken viser 23 varmegrader.    

— Dette er Hestens time som det heter, og hesten sitter der, ler Erik Andersen.

Han peker mot Terje Nyhaug som letter litt på smilet. Der sitter de utenfor klubbhuset, grå i håret, smilerynker og latteren sitter løst. Samtalen flyter og alle årstall kastes opp i lufta. De mimrer tilbake til da Hesten spilte aktivt. 

Terje “Hesten” Nyhaug er 88 år og har lagt bak seg en lang karriere som aktiv ishockeyspiller. 

— Vi sto på skøyter i parken, det er sånn det begynte. På Karl Johans plass, forklarer Terje.

Klokka nærmer seg halv tre.

En etter en tusler mot klubbhuset. Det blir en halvsirkel. Noen går inn, tar med seg en kaffekopp og en klappstol ut igjen og setter seg i solveggen. Ordene flyr vegg imellom, så tette og raske at de nesten snubler i hverandre.

— Hver onsdag. Det er garderobepraten, den kan du ikke la gå fra deg. Også har vi jo vennskapet.

Terje nikker og ser mot de to andre.

— Vi er tilbake i de glade syttiårene, fortsetter han.

— .. jaja, du må jo nesten det...

— Haha, Jostein!

— .. jeg har jobbet femti prosent til og med i dag.

— .. Nei, vi er sju stykker...

Stemmer glir over i hverandre i et muntert sammensurium. Der poengene avbrytes, ikke av uhøflighet, men av ren og skjær iver. Innimellom ler dem høylytt.  Han ene i ringen fikler frem snusboksen, åpner den og legger puta i overleppa.

— Nei, er det du som kommer?

Bildøra lukkes, og hele gjengen snur seg.

— Hva er det som har skjedd her da, fortsetter han.

Den eldre veteranen går sakte mot dem, den ene foten sleper litt etter og han finner plassen sin i ringen. Rundt venstre ben har han en benskinne.

— Nei, det ble en tur på legevakta etter forrige trening. Jeg klarte ikke å bevege benet mitt og måtte bli henta av ambulansen, svarer han og trekker på skuldrene.

De andre ler med og praten fortsetter om hvor vanlig det er å være på legevakten. Han blir værende noen minutter før han halter tilbake til bilen sin.  

En knallrød Porsche 911 Cabriolet ruller inn og parkerer med snuten inn mot klubbhuset. Den gir fra seg en dyp lyd fra boksermotoren før motoren skrues av. Ut stavrer en mann. Han halter rundt panseret og lener seg oppå. 

Svein Haagensen peker.

— Han er en gammel sas-flyger.

To karer beveger seg litt ut av ringen og analyserer bilen. De lener seg inn og peker, mumler noe og stiller seg ved siden av sas-flygeren.    

— Nei du så det da jeg gikk ut, nei det går ikke an å vri det benet, sier sas-flygeren og fikler med bilnøklene.

— Du får ha god bedring også sees vi plutselig.

— Ja, men jeg har fryktelig lyst å prøve neste onsdag, langsomt setter han seg tilbake i førersetet.

— Da prøver vi neste onsdag.

Den rød porschen gir fra seg en lav brummelyd og rygger elegant bakover ut av parkeringsplassen. 

— Vi er litt stolte av dette idrettsanlegget, kommer det fra Ingar.

Terje peker på hallen.

— Det er den første utendørsbanen vi lagde selv her, der hvor hallen ligger nå. Så bygde vi hallen i seks og åtti, vi tre som sitter her nå, vi er da deltakere i denne klubben og har vært med på alt dette som er av dugnad. Så vi har holdt på en del.

Klubbhuset de sitter utenfor ble bygget i 1991 på dugnad av medlemmene i Hasle ishockeyklubb på 70-tallet.

Terje fortsetter, — Her sitter kjernen i ledelsen av Hasle gjennom førti, femti år. Vi ble jo kalt Knoll og tott, Ingar og jeg da vi holdt på mest her i Hasle.

— Jeg har vokst opp borti gata her og vært medlem siden fem og femti, smiler Erik.

Alle tre peker. Terje avbryter,

— Han bodde ved siden av den gamle Hasle banen.

— Nå er det 60pluss Erik og jeg har ansvar for, skyter Ingar inn.

60pluss er et aktivitetstilbud i regi av Oslo Idrettskrets for personer over 60 år som bor i Oslo.

— 60pluss er for alle, absolutt alle, noen av gutta her er under 60. Det er breddetilbud, men det er ikke hvem som helst som kan ta med seg skøytene sine og gå inn der.

I Hasle-Løren klubben er det rundt femti medlemmer som er fra alderen 70 år og oppover.

— Det eldste medlemmet er nitti. Og vi prøver å få til litt forskjellige aktiviteter, utdyper Erik.

De eldre veteranene ser på klokka. Hodene nikker mot hverandre og signaliserer at kosepraten i solveggen er over. Største delen av gjengen beveger seg mot hallen og en etter en slenger de baggen bak på ryggen så de får plass gjennom døra.  

— Inn her kommer ingen ungdommer eller jenter inn”, smiler Terje med et glimt i øyet.

Hesten åpner garderobedøra. Flere munner roper hei samtidig og et smil fester seg i ansiktet til hesten. På fleste knaggene i garderoben henger det hverdagsbukser, på noen henger det belter og på benkene ligger bakkene og genserne.  Så smelles garderobedøra igjen og det blir musestille.  

Tomme bratte rader med blå og røde plastseter omkranser det tjukke pleksiglasset som rammer inn isbanen. Innsiden av glasset er dekket av riper og stjernesmell og balanseres oppå vantet som er logomerket fra forskjellige sponsorer. 

Terje og vaktmesteren har satt seg oppe i kafeteriaen i andre etasje. Her har man god utsikt og oversikt over banen.

— Se! Nei, nei Haagensen som bommer. Det er ikke bra, sier Terje.   

— Det går ikke så fort lenger heller, svarer vaktmesteren.  

I pausen glir de inn spillerboksen.

Flesteparten av Peanut panters ned på trebenken. Resten lener seg på vantet. Vannflaskene tømmes og praten går i ett. Så er dem utpå igjen. Noen tar seg en lengre pause og gjør et flyvende bytte gjennom treningen. Farten er høy og kontrollert og sammen jager dem pucken.  

Den svarte hjelmen er dratt over hodet og et furet ansikt kommer til syne. Overkroppen er lent fremover og føttene balanseres oppå hver sin tynne stålskive. Rolig og kontrollert glir han i retning Erik og Ingar som står og titter inn gjennom luka i glasset. Svein Haagensen, 88 år er den eldste aktive spilleren i Hasle-Løren ishockey. Øynene glir langsomt bortover tribunen som om at han leter etter noen.

Han mumler noe til Erik før han skyter ut:

— Hesten har jeg spilt med i alle år. Jeg har både spilt med og mot hesten.

Han blir stående og lene seg mot vanteret. 

Pucken smelles i en kulefart i glasset og med et øredøvende smell er treningen ferdig. Han observerer at de yngste spillerne stabler seg ut av spillerboksen og med stampende korte steg balanserer de bortover gummimatta og inn garderoben. Haagen glir sakte vertikalt over isbanen og inn i spillerboksen. Han og flere av de eldste veteranene blir sittende igjen på trebenken og sippe fra drikkeflaska.

Garderobedøra smelles igjen, ventilasjonsanlegget durer fortsatt men ellers er det musestille.  

Et par stykker står igjen litt lenger på parkeringsplassen. Praten fortsetter noen minutter til før de beveger seg mot bilene sine.

— Her oppe kan man stort sett spørre etter Hesten vet du, kommer det fra Ingar.

Terje glir ned i klappstolen, folder hendene og har beina i kryss. — Jeg er et treningsprodukt, men jeg har hatt det moro. Idrett for meg har bare vært glede.

— Ja, han har spilt mange landskamper, svarer Erik.

Terje avsluttet karrieren sin for 10 år siden.

— Det er ikke så mange. Nitten offisielle, og bortimot hundre ellers, for jeg spilte bare til vi ikke var tellende for å si det sånn, avslutter Terje.