Jakten på hundredelene
Mens bladene fortsatt er grønne, jakter paraalpinistene på marginene som skal ta dem til topps i vinter. Før startnummeret trekkes over brystet, skal kilo løftes og teknikken finjusteres. Alt for noen hundredeler.
Hendene til Jesper Saltvik Pedersen har et stramt grep rundt vektstangen.
Han ligger flat på benken. Rullestolen står ved enden og støtter beina som ikke holder seg på plass av seg selv. "Till I collapse" av Eminem dundrer over høyttaleranlegget.
Pedersen har kommet til Olympiatoppen med ett tall i hodet.
140 kilo
Vekten han vil presse fra brystet og opp før testen er over.
Forrige test stoppet på 130. Nå skal grensa flyttes.
Stangen løftes av stativet. 70 kilo flyr opp, det samme gjør 92,5. Oppvarmingen er snart over. Pausene blir lengre.
125 kilo. Den går opp.
– Det er nå det begynner, sier Pedersen.
Pedersen tar igjen plass på benken. Blikket er festet på stanga, som om noen av kiloene kan løftes med ren vilje. Trenerne løfter blikket fra Excel-arket. Lagkamerater trekker seg nærmere. Alle øyne er rettet mot Pedersen.
Det er flere måneder til paraalpinlandslaget skal måle seg mot konkurrenter. På Olympiatoppen er det foreløpig kilo, watt og repetisjoner som gir svar på om sommerens arbeid har vært vellykket.
Men kiloene på stanga er bare én av måtene paraalpinistene forsøker å flytte grensene før vinteren. De leter etter små forbedringer i kroppen, utstyret og skikjøringen.
Tilbake på snø
På parkeringsplassen utenfor SNØ i Lørenskog stiger alpinister ut av bilene i sommerklær, med skiutstyret over skuldrene. Den grå skihallen strekker seg oppover åsen.
Vinter, pakket inn i metall og betong.
På innsiden er årstiden en annen. Gjennom dørene forsvinner følelsen av sommer. Skistøvler slår mot gulvet. Heiskort piper ved adgangsporten til skihallen. Hver gang porten åpnes, siger den kalde lufta ut i den varme delen av bygget. Gjennom vinduene til hallen skimter man gradestokken ved heisen. - 4 grader.
Bak glassdørene åpner skihallen seg. En hvit bakke strekker seg oppover under et tak av stålbjelker og lamper. Stolheisen går gjennom hallen, mens blå sikkerhetsnett deler opp løypene. Langs veggene er fjellandskap malt inn som kulisser rundt den kunstige vinteren.
Paraalpinistene gjør seg klare.
Jesper Saltvik Pedersen ruller gjennom dørene og ut på snøen. Rullestolen tar ham helt fram til snøen.
Den byttes ut med sitski.
Pedersen og Magnus Balchen spenner seg fast i svarte karbonseter, montert over én alpinski. Mellom setet og skien sitter en demper. I hendene holder dem to korte støtteski som hjelper med balansen.
Rullestolen blir stående igjen. Det er mer enn et bytte av framkomstmiddel.
– Det handler mye om frihetsfølelsen ved å gå fra rullestol til sitski, der jeg kan kjøre like fort som alle de vanlige, sier han.
For Pedersen har skikjøring vært viktig siden barndommen. I sitskien kan han bevege seg på egne premisser, i samme bakke som alle andre.
Hjemme i Oslo er han ikke spesielt glad i vinteren. Snø og rullestol er, som han selv beskriver det, en dårlig kombinasjon.
Her inne er vinteren noe annet.
Pedersen setter utfor.
Sitskien vippes over på kant. Kroppen følger etter. De korte støtteskiene treffer snøen mens han flytter vekten fra den ene svingen til den neste.
Snøen er myk og terrenget er bølgete, en ekstra utfordring. Men også en mulighet for å utvikle teknikken.
Pedersen har hatt problemer med inngangen til svingen på den aggressive snøen.
– Hoftene mine blir som anklene til en vanlig alpinist, sier han.
Han forsøker å få vinkelen i hofta tidligere inn i den neste svingen.
Litt tidligere, litt riktigere
Noen sekunder senere er han nede.
Det er nettopp disse sekundene laget har reist til Lørenskog for å arbeide med. Men det er fortsatt august, og ingen medaljer deles ut her inne.
Magnus Balchen kjenner det godt. Første turen på SNØ hadde han nesten glemt hvordan man svinger. Pedersen trengte bare én tur før konkurransefølelsen var tilbake.
Likevel er det nettopp den følelsen han forsøker å holde igjen.
– Jeg føler meg egentlig klar, men vi holder igjen for å trene på detaljene.
Tre dager her inne holder.
Når laget senere reiser til Sveits, skal ikke de første dagene brukes på å finne tilbake til følelsen på ski. Den jobben skal allerede være gjort.
Men mellom turene leter laget etter mer enn følelsen.
Pedersen og Balchen stanser sammen med trener Øystein Bakken. Sitskiene står side om side i snøen mens de snakker. Bakken lytter.
Laget snakker om utfordringene i løypa. Den myke snøen gjør det vanskeligere å få feste med de skarpe stålkantene. Det bølgete terrenget gjør inngangene til svingene ekstra krevende for de to sitskiutøverne.
Pedersen kaster seg utfor løypa. 30 sekunder senere er det Balchen sin tur. Hovedtrener Bakken blir stående igjen på toppen av løypa.
Det er hans andre år som hovedtrener for paraalpinlandslaget. Da han tok over, hadde han ingen erfaring med paraidrett.
– Jeg tenkte: «Hvordan i alle dager skal det her gå?»
Bekymringen forsvant fort. Utøverne var langt mer selvstendige enn han hadde sett for seg. Selve treningsarbeidet skiller seg heller ikke nødvendigvis så mye fra det han kjenner fra funksjonsfriske alpinister.
– Den største forskjellen er at jeg må huske å ta ut rullestolene fra bilen når vi skal på bensinstasjonen, sier han med et smil.
Bakken mener samtidig at likhetene er viktigere enn forskjellene.
– De trener like mye, og de er like rå toppidrettsutøvere.
Men i bakken blir noen av forskjellene tydeligere.
Der stående alpinister kan skøyte seg over et flatt parti, må sitskiutøverne bruke armene og pigge seg fram. Store deler av belastningen som ellers fordeles gjennom kroppen, havner på overkroppen.
Når fysikken blir tall
Bon Jovi sin "Wanted dead or alive" spiller over høyttalerne i treningsrommet. Magnus Balchen ruller bort til stakemaskinen. Pulsbeltet strammes rundt brystet, et munnstykke koblet til måleutstyret plasseres i munnen. Testen skal måle oksygenopptaket.
Tre, to, en, Kjør!
Balchen drar i håndtakene ned mot hoften. Bevegelsene minner om en langrennsløper, bare uten ski, snø og framdrift.
Motstanden øker, det samme gjør pulsen. Etter 7 minutter slår hjertet 190 slag i minuttet. Skjermen på stakemaskinen viser 143 watt, nok effekt til å holde et dusin LED-pærer tent samtidig.
Balchen slipper håndtakene.
– Jeg måtte krige det siste minuttet. Det begynte å bygge seg opp slim i halsen, sier han anpusten.
Testdagen har så vidt begynt.
Kort tid senere henger Pedersen under en stang i styrkerommet. Eksplosiv styrke skal måles med muscle-ups. Hele kroppen skal over stangen med strake armer.
Pedersen har satt seg et mål på 14, men etter 13 repetisjoner sier musklene stopp.
Balchen skal klare 19.
17.
18.
Et brøl runger ut når han presser den siste repetisjonen. 19.
Balchen får se video av øvelsen. På skjermen jobber overkroppen, mens beina henger løst under ham.
– Se på dem da, ler han.
Han peker mot skjermen og ser klippet en gang til.
Testene skal kartlegge de fysiske forutsetningene for sesongen, og hvor det finnes marginer å hente. Ikke alle forbedringer lar seg måle i watt, kilo og repetisjoner.
Hot Wash
I bunn av bakken på SNØ åpnes karbonskallene på sitskiene. Balchen og Pedersen trer tilbake i rullestolene og ruller ut av den kalde sonen. Økten på ski er over, men ikke arbeidet.
Før utstyret pakkes bort, skal økten plukkes fra hverandre.
Hva fungerte? Hva skal endres?
Øystein Bakken kaller det "Hot Wash".
Det er en del av systemet Bakken forsøker å bygge rundt laget.
– Fokuset er å ta bort "energilekkasjer" så tidlig som mulig. Det som stjeler tid og energi til det vi egentlig skal drive med, sier han.
Etter øktene skal problemer tas med en gang, et prinsipp hentet fra Forsvaret. Irritasjon skal ut og uenighet skal være tillatt. Har utøverne kommentarer til utstyret, skal støtteapparatet få dem tidsnok til å gjøre endringer før neste økt.
For hundredelene hentes ikke bare i en hoftevinkel eller en demper. De kan også hentes i samtalen mellom menneskene rundt dem.
– Vi er på vei. Men vi har en vei å gå, sier Bakken.
Ingen optimal hverdag
Rolig panfløytemusikk fyller pauserommet på Olympiatoppen. Balchen og Pedersen har sunket ned i hver sin massasjestol før den siste testen for dagen. Stolene vibrerer mens de diskuterer resultatene fra øvelsene før lunsj.
Men veien opp til pauserommet var mindre avslappende enn stolene de har sunket ned i.
Den er alt annet enn knirkefri
Pedersen ruller inn på plattformen og forsøker å senke sikkerhetsarmen. Den må presses ned med makt
Plattformen kryper sakte oppover trappen.
– Jeg burde tatt med PC-en og fått gjort litt jobb, spøker Pedersen.
Spøken skjuler et problem Pedersen og Balchen møter oftere enn de skulle ønske. I et bygg utviklet for norges beste idrettsutøvere, føler de seg fortsatt i veien.
– Bygget er trangt og det gjør at vi må finne alternative løsninger, sier Pedersen.
Kritikken er ikke rettet mot fagpersonene som jobber på Olympiatoppen. Han mener støtteapparatet er gode på tilpasning og løsninger når omgivelsene ikke strekker til.
– Hadde bygget stått i stil med innsatsen til de som jobber her, tror jeg vi kunne vært på et enda høyere nivå på optimalisering, mener Pedersen.
For Pedersen handler et nytt toppidrettssenter derfor om mer enn en rullestolheis som bruker lang tid opp trappen. Han ønsker seg større kapasitet og bedre tilgjengelighet, uten at nærheten mellom utøvere, trenere og fagpersoner forsvinner.
På Olympiatoppen har han jobbet med noen av de samme fagpersonene i en årrekke. Kunnskap deles mellom idretter, og treningen tilpasses det kroppen hans faktisk kan gjøre. Det er nettopp den nærheten han er redd for at norsk toppidrett kan miste om Olympiatoppen ikke moderniseres.
Oppe i pauserommet fortsetter panfløytene å spille. Massasjestolene vibrerer.
Om litt skal Balchen og Pedersen ned igjen den samme heisen, for dagens siste test. Benkpress.
Hva forteller tallene?
Watt, repetisjoner og kilo har fylt Excel-arket gjennom dagen. Testene skal gi et bilde av hele det fysiske grunnlaget. Hvor har utøverne utviklet seg? Hvor finnes det fortsatt noe å hente? Og hvor mye koster det å bli enda sterkere?
Ett område mangler fortsatt svar.
140 kilo.
Pedersen legger seg tilbake på benken. 125 kilo har allerede gått opp. Nå økes vekten til 132,5.
Han griper rundt stanga. Trekker pusten.
Vektene senkes mot brystet før stanga presses opp igjen.
Godkjent.
Det er mer enn ved forrige test. Men målet ligger fortsatt 7,5 kilo unna.
Neste forsøk blir 137,5.
Rundt benken følger trenerne og lagkameratene med. Pedersen senker stanga mot brystet og begynner å presse. Denne gangen stopper den på vei opp.
Han prøver å holde trykket. Stanga kommer ikke lenger.
140 kilo får vente.
Det trenger ikke å være et dårlig tegn. Pedersen veier rundt to kilo mindre enn ved forrige test, samtidig som han løfter mer. Det fysiske nivået i laget er bedre enn på flere år.
For fysisk trener Synne Sofie Stangeland er ikke de høyeste tallene nødvendigvis de viktigste.
– På et tidspunkt koster det for mye å jakte enda en kilo på stangen. Benkpress alene gjør ingen raskere mellom portene. Skikjøringen krever en større helhet, sier Stangeland.
Pedersen er heller ikke bekymret.
– Jeg føler meg egentlig klar. Det er deilig å få bekreftelse på den jobben man har gjort. Nå gleder jeg meg til å komme på naturlig snø.
Snart forlater laget stakemaskiner, Excel-ark og vektskiver for sesongoppkjøringen på bre i Sveits. Der fortsetter jakten på vinterens hundredeler.