–Jeg ble fortalt at idrett ikke var noe for meg
Silje, Rainer og Emil skal alle løpe Oslo Maraton. De har en ting til felles som skiller dem fra flertallet.
Det ringer i bjella på Bislett stadion. Siste runde. Silje løper helt alene på banen den første kvelden i september. Hun legger inn sluttspurten. «Klarte jeg det?» er det første hun får til å si. 5:10:35. Ny pers. I nordisk mesterskap i helgen løper hun inn til gull på både 5000 og 1500 meter. Om 11 dager skal Silje løpe lenger. Mye lenger.
0-160km på to år
Oslo trippelen: Oslo Maraton (42,2km), Oslo halvmaraton (21,1km) og 10 for Grete (10km). Over 73km til sammen.
Silje Solvang (25) er født med den svært sjeldne genetiske tilstanden albinisme. NFFA, Norsk Forening For Albinisme, estimerer at det i dag er i underkant av 500 nordmenn med tilstanden.
I dag løper Silje ofte 150-160km i uka, med både korte intervaller, langturer og løping til og fra jobb. Slik har det ikke alltid vært.
Alt endret seg når hun flyttet til begynte med løping og oppdaget paragruppa til SK Vidar for 2 år siden.
Fartsdumper, fortauskanter og trikkeskinner
Det er en onsdagskveld sent i august og sommeren har begynt å slippe taket. Likevel har ikke sola gått ned over Bislett. Rundt 30 personer er samlet. Mange har på seg vester: «blind» «svaksynt» eller «guide» står det. Gruppen samler seg rundt en ung kvinne som tar ordet. Hun har lys hud, hvitt hår lys rosa løpeshorts og neongule Adidas-sko. Hun nevner mailen alle skal ha fått, men forklarer likevel dagens økt:
2x1200, 3x 800, 4x400. Etterpå blir det felles styrke. Silje har full kontroll på kveldens program.
Løpere og ledsagere går sammen i par
«Noen som mangler ledsager, eller noen som ikke har fått»?
En som skal løpe har ikke kommet ennå. "Jeg kan løpe med Vegard" sier en ledsager.
Kevin Steinmann har lang erfaring som ledsager for blinde og synshemmede løpere. I April i fjor var han med paragruppa på treningsleir i Spania. Han peker på det sosiale aspektet som noe av det han liker best med å stille som ledsager, og nevner det som en av grunnene til at de ofte bytter på hvem som ledsager hvem.
«Jeg ser gode tider på Strava» sier Kevin til Vegard. «ja, jeg prøver egentlig å ta det rolig» svarer Vegard.
«Da pusher vi ikke, vi sier at vi ikke skal pushe og så gjør vi heller ikke det» sier Kevin med glimt i øyet. Når økta går i gang, er det Kevin, Silje og Vegard som løper i en ensom trio i front. Om litt under tre uker fra nå skal Kevin ledsage Silje gjennom folkehavet i til sammen over 73km
Et varmere samfunn
Silje har skyggesyn og ser mellom 5 og 7%. Det betyr at hun kan se ting rundt 2 meter foran seg. Silje kan løpe uten ledsager, men i byen og på gateløp uten dybdesyn møter hun på utfordringer som fartsdumper, fortauskanter og trikkeskinner
Som ung fikk ikke Silje mulighet til å drive med idrett eller fysisk aktivitet. Når populære lagidretter som fotball og håndball begynte å handle om konkurranse fra 1. og 2. klasse, måtte hun slutte med idrett, og ble inaktiv.
"Jeg har vokst opp med å bli fortalt at idrett ikke er noe for meg" forteller Silje.
Som leder av Norges blindeforbund ungdom jobber hun i dag for at unge blinde skal møte et varmere og mer inkluderende samfunn enn hun gjorde selv.
Å finne tilhørighet i løpemiljøet har betydd mye.
Kun to år etter at hun begynte med løping konkurrerer hun både på nasjonalt og internasjonalt nivå på mellomdistanse, og i maraton og ultraløp. Hemmeligheten bak suksessen mener Silje er at hun elsker å løpe. «Jeg gleder meg til å løpe hver dag og ser aldri på treningen som noe jeg «må» gjøre», forklarer Silje
Savnet garderobekulturen
Det er et spesielt syn som møter en på Voldsløkka i Oslo denne tirsdags ettermiddagen i september. Med den konstante strømmen av løpere, kun avbrutt av sporadiske syklister, el-sparkesykler og gående, skulle man tro at bydelene Sagene og Nordre Aker var de eneste stedene å løpe i hovedstaden. Med over 29 000 påmeldte til Oslo maraton kun fire dager unna, er det kanskje ikke så rart.
En av dem er Rainer Henriksen (53). Nå befinner han seg i en gruppe løpere fra SK Vidar som skal løpe intervaller på den en kilometer lange grusrunden på Voldsløkka som er som skapt for intervalltrening. "Vi tar de på 5-pace i dag» sier Rainer. Med gul vest hvor det står «blind» med store bokstaver både foran og bak, finner han og ledsager Marthe fram til riktig gruppe.
Løping er nå en naturlig del av hverdagen for Rainer, men slik har det ikke alltid vært. Rainer spilte både fotball og ishockey, men, som 33 åring begynte han gradvis å miste synet, og ble juridisk blind som 40 åring. Med synet mistet han også det sosiale samholdet og fysiske aktiviteten som idretten ga. Rainer savner særlig det sosiale samholdet og garderobe-kulturen i lagidretten.
Team RP
Vendepunktet kom da han som 38-åring sammen med noen kompiser bestemte seg for å gå Vasaloppet. Da veide han over 100 kilo. Ideen utviklet seg til «Team RP», et lag for blinde og synshemmede med øyesykdommen RP. RP (Retinitis pigmentosa) er en sjelden arvelig øyesykdom som gjør at de lyssensitive cellene på netthinnen gradvis ødelegges over tid. I 2014 ble grunnlaget for fellestreningene på Bislett starten opp for synshemmede løpere av Rainer og team RP. Senere ble tilbudet utvidet til alle para-løpere.
"Ikke bruk energi på det du ikke har kontroll over"
"Erik, hvor er du?" sier Rainer. "Jeg trodde du var ferdig?" svarer ledsageren. "Neida, bare kødda, kidsa mobber meg" Tilbake på Bislett har Rainer fortsatt noen drag igjen å løpe.
Det er bare Rainer fra paragruppa som jevnlig deltar på tirsdager-intervalløkta på Voldsløkka. Det er ekstra utfordrende å løpe her på Voldsløkka med mange som løper veldig raskt og mange gående. Ujevnt underlag og mange svinger byr også på ekstra utfordringer for synshemmede løperne. Å løpe som blind gir andre utfordringer enn å løpe seende forteller Rainer. Man må være var for lyder, og mer bøy i knærne for å ikke falle. På Drammen halvmaraton i helga som var fikk han tåspissen i en kant og falt.
Etter fire drag rundt Voldsløkka på 5-minutters-fart sier Rainer seg fornøyd. Etter å ha løpt Drammen halvmaraton i helgen som var er det det bare hvile og noe rolig løping som gjenstår før formen skal testes på lørdag. I Drammen løp Rainer på 1:46, i Oslo har han mål om å komme seg ned på 1:45. Etter økta begynner det å regne og vi søker tilflukt under noen trær. Noe av det siste Rainer sier, er det han kaller sitt livs motto: "Ikke bruk energi på det du ikke har noe kontroll over" "og det er du god på" sier Marthe.
Meldte seg på i fylla
To dager nærmere løpet er det en nydelig sommerdag på Sognsvann, hvor studenter på Norges Idrettshøyskole sitter ute og nyter det fine været og en god lunsj. Emil Moore-Carlsen (21) er ny student på NiH, og på lørdag skal også han stå på startstreken til Oslo halvmaraton. Emil går med blindestokk og trenger og ser ingen ting med unntak av skygger i sidesynet. Etter å ha rotet en stund og spurt to intetanende studenter om veien, finner vi til slutt frem til treningsrommet på NiH. Det føles nesten tilfeldig at vi finner fram i labyrinten av ganger på idrettshøyskolen.
At det skulle bli halvmaraton på Emil i høst, var også langt i fra nøye planlagt. Emil meldte seg på løpet spontant i fylla under fadderuka forteller han.
Emil setter mølla til et behagelig snakketempo og starter stoppeklokka på telefonen.
Paralympics var målet
Han har tidligere konkurrert på høyt nasjonalt nivå i paralangrenn. Målet var å stå til start i paralympics 2026. Helt til vendepunktet i 2023-2024-sesongen. Et stygt fall på rulleski gjorde han langtidsskadet. Emil mistet motivasjonen for videre satsing på langrenn. De sisiste årene har han begynte å trene løping for å holde seg i form.
Det har etterhvert resultert i flere og flere gateløp. Å stå med startnummer på brystet er noe Emil aldri mistet interessen for.
I fjor ble det Oslo Maraton. Da gikk det nesten veldig galt.
med 500 meter igjen la Emil an til å løpe i mål på en tid under fire timer. Men, med få minutter fra målstreken, falt han om og fullførte såvidt løpet. I år har han holdt seg til halve distansen, og satt et mål han tror skal være realistisk. Under 1:50 på halvmaraton.
Men, å slå Rainer på lørdag sier Emil hadde vært ekstra moro.
Løpsdagen
Løpsdagen er her for Silje Emil og Rainer. Emil har nerver før start, men er glad over å kunne stå på startstreken med startnummer på brystet. Rainer er syk det siste døgnet før løpet, og har også kjent på nerver før løpsstarten. Silje løper inn til en samlet tid på 5:45 på trippelen. Hun beskriver et sosialt samhold og god stemning i det såkalte "trippel-teltet", for utøverne å være mellom de tre løpene.
Rainer løper et jevnt løp og kommer inn på 1:44-tallet. Emil åpnet kontrollert og kom inn på 1:49. Han beskriver det som en positiv opplevelse å kunne avslutte med litt oppdrift og heller litt krefter igjen. Rainer er fornøyd med å ha vunnet "duellen" mot sin 30 år yngre rival.
På programmet fremover står det flere løp på kalanderen til alle tre. Silje skal løpe 24-timers backyard-ultra løp i oktober, og neste år skal hun til Dubai for å kvalifisere seg til VM i Uzbekistan. Om satsingen videre sier hun at hun "kan jo alltids bli god på maraton og ultra om 10 år" men at mellomdistanse er litt mer nå eller aldri.
Langløp er nemlig ikke en del av para-Vm eller paralympics i hennes klassifikasjon. Det er det flere grunner til tror Silje. Hovedsakelig peker hun på en mangel på ledsagere, som for mange er helt nødvendig for å få nok trening, og å delta på løp.
For Emil var det en stor utfordring om å få ledsagerne da han satset på langrenn. Ikke mange kunne både holde følge på ski og kommunisere godt underveis. Løpingen har vært lettere å legge til rette for. Likevel håper Emil på å gjøre comeback i skisporet. Birkebeinerrennet i mars 2027 er målet han har pekt seg ut. Etter at stoppeklokka på telefonen signaliserer at den siste timen med rolig løping er unnagjort før løpet, blir Emil fulgt til garderoben opp trappene på NiH av studiekompisen Sigve. Til slutt fant vi frem til garderobene. Mye tyder på at Emil har funnet fram til sin vei videre i livet også.