Kampen om fortauet
Elsparkesykler har på få år blitt en naturlig del av Oslos gater. For svaksynte og blinde kan de gjøre veien gjennom byen mer krevende og uforutsigbar. Sverre Fuglerud kjenner godt til den utfordringen.
Det er tidlig morgen på Majorstua. Et fint duskregn henger i luften, og en kjølig bris trekker mellom bygningene.
Skyene farger morgenlyset blågrått, og våte overflater speiler bevegelsene rundt.
Langs fortauene strømmer mennesker av gårde, noen med raske skritt, andre med rolig gange og søvnige blikk.
Enkelte skjermer seg mot regndråper under hetter og paraplyer, men de aller fleste lar dråpene falle fritt i håret.
Trikken skrangler forbi, biler beveger seg sakt gjennom trafikken og syklister tråkker seg frem på fuktig asfalt.
Motorlyder, våte skritt og en svak rasling fra ytterjakker i bevegelse blander seg sammen og skaper lyden av bylivet.
En elsparkesykkel beveger seg gjennom morgenrushet. Den sterke grønnfargen skiller seg ut, omringet av myke og mørke toner.
Like etter kommer en til.
Og en til.
De svinger forbi myke trafikanter på fortauet og suser mellom biler på veien.
Siden de kom til byen i 2019, har elsparkesykler blitt en del av hverdagen i Oslo.
For mange er de et praktisk og raskt fremkomstmiddel. For andre er de en kilde til irritasjon og sinne.
For Sverre Fuglerud er de en kilde til utrygghet.
Veien hjem
Klokka er 15:30 på en fredag. En rolig stemning hviler inne på Blindeforbundet. Det lukter kaffe fra resepsjonen, og i ventearealet sitter to karer og snakker lavmælt sammen.
Et svakt "ding" lyder fra heisen.
Ut kommer Sverre Fuglerud. Sekken sitter på ryggen, bagen henger over venstre skulder, og stokken er godt plantet i hånden. Han er klar for å dra hjem.
Han skal ta toget, så han gjør seg klar til å gå den vanlige ruten fra Sporveisgata ned til Nationaltheatret, gjennom Slottsparken. Men selv om han er godt kjent med veien, bruker han lengre tid på å gå denne ruten enn tidligere.
Grunnen er at han må konsentrere seg mer og være oppmerksom på mulige hindringer underveis.
Sverre går ned en smal gate. Han har så vidt forlatt Sporveisgata, men stusser allerede over hvor få elsparkesykler og mennesker det er på veien.
Han bemerker at det skyldes nok været.
– Men vi kommer nok til å snuble over noen, fordi det er alltid en del sparkesykler på veien til toget, sier han.
Bare ett og et halvt minutt senere, møter han en elsparkesykkel på fortauet.
Sverre rekker ut en hånd og kjenner på den enslige elsparkesykkelen.
Heldigvis står den ikke midt i fortauet.
Til gjengjeld er den parkert akkurat der fortauet blir smalere, parallelt med en tøyinnsamlingsboks og flere søppeldunker.
– Her er det jo ganske smalt, ikke sant? Men denne sparkesykkelen sto veldig godt inn til siden. Det er sjeldent, sier han.
Stadig flere hindringer
Sverre beveger seg videre, nå på hovedgata i Homansbyen. Her møter han langt flere mennesker enn på den roligere strekningen tidligere.
Og siden fortauet er smalt, blir det vanskelig å komme seg frem uten å dulte borti noen eller noe. Venner går side om side, store paraplyer sveiper han nesten i ansiktet og syklister bruker opp plassen på fortauet.
De fleste som får øye på stokken, er oppmerksomme på Sverre og gir ham litt ekstra plass.
Men det er ikke alle som ser ham.
– Ja, jeg har jo blitt påkjørt av sparkesykler. Heldigvis har det som regel bare vært stokken som har blitt truffet, og ikke meg. Men jeg har blitt sneiet flere ganger. En gang skulle jeg over gata, og da kom det en sparkesykkel som bare feide stokken ut av hånda mi.
Elsparkesyklene er likevel ikke de eneste som skaper problemer.
– Det er jo også utfordringer med sykler. Jeg synes, for egen del, at sparkesykler har vært verre. Men jeg fikk knekt en stokk her nå for bare en måneds tid siden. En syklist passerte meg i høy fart, så stokken havnet i eikene på sykkelen.
– Da knakk den.
Det er ikke bare Sverre som opplever utryggheten.
– Jeg har hørt om andre som har opplevd å bli påkjørt, for eksempel. Og vi har gjort undersøkelser i Blindeforbundet som viser at elsparkesyklene gjør det mer utrygt for mange av oss som ser dårlig. Det er et kjempeproblem.
Utryggheten følger med
TAK, TAK, TAK, TAK!
En intens og rask tikkelyd roper ut. Etter å ha gått over noen gangfelt, har Sverre endelig kommet frem til Slottsparken.
Lyden fra gatene dempes.
Bladene i trærne skaper en luftig harmoni.
Bølgene av folk har stilnet.
Men han kan ikke senke skuldrene enda.
– Jeg fanger opp sparkesykler på mye kortere avstand enn det andre gjør, sier Sverre.
Han forklarer at konsentrasjon og effektiv bruk av stokken fører til at han fanger opp hindringer i bybildet, men at det allikevel ikke alltid er så enkelt.
– Ved siden av at jeg gikk ordentlig på hodet den ene gangen, har jeg også fått en del slag på beina og sånt. De er veldig harde, disse sparkesyklene. Og når de ligger veltet på fortauet, er det kanskje enda lettere å snuble i dem.
Når det kommer til skader og ulykker forårsaket av elsparkesykler, er ikke Sverre ordknapp når det gjelder hans egne erfaringer og synspunkter.
– Jeg har kollegaer som er sterkt svaksynte, som har skadet seg mye mer enn jeg har gjort. Det er en del som ender på legevakta, fordi de går på dem eller snubler over dem.
– Det jeg og Blindeforbundet ønsker, er at sparkesyklene skal bort fra fortauene, sier Sverre.
– Skadelegevakta har snakket om den store fortvilelsen de opplever når tenåringer kommer inn med alvorlige skader, også hodeskader. Det er så tragisk at man kan få ødelagt deler av funksjonsevnen for resten av livet.
– Det skjer til og med dødulykker. Så da må man gjøre mer, sier han.
Ifølge Statens vegvesen, skadet dobbelt så mange seg på elsparkesykkel i 2025 som i 2023.
Unge voksne er mest utsatt, og hodeskader utgjør fortsatt en betydelig andel av skadene.
Sverre mener at flere tiltak kan bidra til å redusere risikoen. Han ønsker blant annet at elsparkesykler fjernes fra fortauene, at det innføres en aldersgrense på 16 år, og at det blir hjelmpåbud.
– Jeg hadde gjerne sett det, da. Får man ikke kjøre på fortauet, er man bedre beskyttet. De verste skadene er jo når det er hodet det går utover. Unge mennesker er så impulsive og mangler litt av vurderingsevnen, så jeg tenker at disse tingene går fint sammen, sier Sverre.
- Aldersgrense: Du må være minst 12 år, men utleieselskaper kan ha høyere aldersgrense.
- Hjelm: Barn under 15 må bruke hjelm. For personer over 15 er hjelm sterkt anbefalt, men ikke påbudt.
- Hastighet: Elsparkesykkelen må ha en fast hastighetssperre på 20 km/t. Det er ikke lov å trimme den slik at sperren kan omgås.
- Promille: Promillegrensen er 0,2. Det er forbudt å kjøre i påvirket tilstand.
- Passasjerer: Det er ikke lov å være to personer på én elsparkesykkel.
Kilde: Statens vegvesen
Veien videre
Klokken slår 15:55 idet Sverre omsider ankommer Nationaltheatret stasjon.
Folk strømmer ut fra begge veier ved dørene. De aller fleste virker ivrige for å komme seg hjem etter en lang dag på jobb og skole.
Sverre glir kyndig fra én ledelinje til en annen. Det er sjeldent at noen kjører elsparkesykkel inne på stasjonen, som gjør han mer avslappet.
Det er et drønn av lyder. Summingen av høylytt prat, hissige mobilsamtaler og suset fra ventilasjonsanlegget gjør at den underjordiske stasjonen føles intens og levende.
Ekkoet av tusentalls fottrinn klinger mellom betongveggene, og den gnissende lyden av våte skosåler som dras langs det glatte gulvet skjærer i ørene.
En mørkere, dunkel belysning skinner gjennom togstasjonen, og lyset reflekteres svakt i de våte flekkene på bakken.
I enden av hallen aner Sverre et svakt, grønt skjær som markerer rulletrappen.
Han lar det ørlille lysglimtet lede han ned til togplattformen.
På perrongen finner stokken de sjokkgule ledelinjene i støpesteinen. Menneskene rundt ham står tause med nesene boret ned i lysende mobilskjermer, mens de venter på toget. Noen vipper rastløs med foten. Andre kikker opp mot informasjonstavlen.
Stokken treffer en skotupp. Personen flytter seg til siden. Flere folk legger merke til Sverre og trekker seg vekk fra ledelinjene, idet han nærmer seg.
Toget ruller inn på stasjonen med et høylytt metallskrik. Dørene glir opp, og Sverre svelges av folkehavet som presser seg inn i vognen.
Lydene fra perrongen dempes bak glasset. Toget setter seg i bevegelse, og den jevne duringen fra skinnene tar over.
Det er endelig helg.
Men når mandagsmorgenen kommer, skal han tilbake til Blindeforbundet.
Da venter de samme fortauene og de samme uforutsigbare hindringene. En ny elsparkesykkel kan stå parkert midt i veien. En syklist kan suse forbi.
Og Sverre må igjen lytte etter byen, kjenne etter med stokken og navigere seg gjennom gatene.
For de fleste er veien hjem bare en del av dagen.
For Sverre er den en reise han må være forberedt på hver eneste dag.