Kongens siste blomster
De kom med røde roser, hvite liljer, små flagg og håndskrevne hilsener. I nesten to uker vokste folkets blomsterhav foran Slottet. Så kom dagen da kong Harald selv skulle forlate Slottet for siste gang.
Et pushvarsel lyser opp mobilen.
«Kong Harald er død.»
Erle Kalvatn Blø (17), Cecilia Bakke (18), Johanna Smith (18) og Sofia Hansborg Farazollahi (18) står rett foran Slottet når beskjeden kommer.
De fire venninnene fra Oslo katedralskole skulle egentlig ha historieundervisning.
Nå blir de stående og se mot Slottet.
Plassen rundt dem stilner.
– Åh, for en tung følelse, sier Cecilia lavt.
De andre er blitt tause.
Noen meter unna står folk med telefonene fortsatt løftet. Flere ser fra skjermen og opp mot Slottet, som om bygningen har forandret seg på de få sekundene det tok å lese meldingen.
Det er ikke mange lydene som trenger gjennom. Noen sko mot steinen. Et lavt snufs. En kort setning som blir hvisket videre.
De fire venninnene blir stående samlet.
Cecilia ser ned. Erle løfter blikket mot Slottet. Johanna og Sofia står tett ved siden av.
På noen sekunder har fredagsmorgenen fått en annen farge.
En siste hilsen i rødt, hvitt og lilla
En drøy time senere står de fire på Nationaltheatret stasjon.
Køen til Mester Grønn har vokst ut av butikken og brer seg langt utover gulvet på stasjonen.
Innenfor døren står bøttene tett. Røde roser, hvite liljer og rosa kronblader bryter mot det grå stasjonsgulvet.
Det lukter svakt søtt og grønt, av snittblomster og fuktige stilker.
Folk står med blikket festet mot bukettene. Noen holder allerede papirinnpakkede roser mot brystet. Andre venter på tur.
De fire venninnene skal tilbake til Slottet.
Først må de finne blomstene som skal bli deres hilsen.
– Vi tenkte rødt og hvitt, og så blått eller lilla. Litt som flagget, sier Johanna.
De bøyer seg nærmere bøttene. Rosene står stramt, mens liljene lener de tunge hodene mot hverandre.
– Han ville jo ha det fargerikt, sier Sofia.
Erle løfter en bukett opp fra mengden.
– Skal vi ta disse?
De andre nikker.
Buketten blir med.
Så glir de inn i køen igjen, med fargene samlet mellom hendene. Rundt dem står flere med det samme ærendet, og én etter én løftes nye buketter ut av butikken og videre mot Slottet.
Da byen stilnet
De fire følger den sakte strømmen opp Karl Johan.
Langs gaten henger flaggene allerede på halv stang. Jo nærmere Slottet de kommer, desto flere buketter dukker opp rundt dem.
Røde roser, oransje gerbera og rosa nelliker.
Slottsplassen er allerede forandret.
Den grå steinen de sto på tidligere på morgenen, er nå dekket av roser, liljer, flagg og små hilsener.
Folk står tett som under barnetoget på 17. mai, men lyden er en annen. Tusenvis fyller plassen, skulder mot skulder, men jubelen er borte.
Et snufs skjærer gjennom. Blomsterpapir knitrer når noen presser seg forbi.
Det er mange nok mennesker her til å lage et voldsomt leven. Likevel snakker de lavt.
Erle, Cecilia, Johanna og Sofia stanser og ser mot mengden.
– Det føles veldig rart at han faktisk er borte, sier Erle.
For venninnene har kongen også en forbindelse til skolen deres. De vet at kong Harald selv var elev ved Oslo katedralskole.
– Han var jo hele Norges bestefar, og så blir det litt ekstra personlig når han har gått på skolen vi går på, sier Cecilia.
Veien fram er nesten stengt. De må skvise seg mellom skuldre, barnevogner og andre buketter. Johanna vrir kroppen sidelengs for å komme forbi. Sofia løfter blomstene høyere for at de ikke skal klemmes.
Folk gir plass noen centimeter av gangen.
Til slutt åpner det seg en glipe.
Sofia bøyer seg ned.
På nært hold ligger blomstene hulter til bulter. Roser over liljer. Stilker på kryss. Papir presset flatt under nye buketter.
Hun legger buketten ned.
Rødt, hvitt og lilla forsvinner nesten med én gang mellom alle de andre fargene.
Jentenes ansikter endrer seg.
Bryn trekker seg sammen. Øynene blir blanke. En underleppe skjelver svakt.
Et øyeblikk står de fire stille over buketten.
Så må de trekke seg tilbake.
Bak dem venter nye mennesker på å komme fram.
Det evige blomsterhav
Det store blomsterhavet ser nesten ensartet ut på avstand.
Kommer man nærmere, løser det seg opp i tusenvis av små hilsener.
En rød rose ligger på skrå over en hvit lilje. Et kort er klemt inn under vått papir. Små norske flagg stikker opp mellom stilkene.
Noen buketter er fortsatt faste og oppreiste. Andre har begynt å synke sammen, med kronblad som krøller seg i kantene og roser som henger med hodet.
Hver bukett har kommet hit fra et annet sted. Fra blomsterbutikker, matbutikker, kiosker og handleposer på vei gjennom byen.
Nede på Karl Johan har noen begynt å selge enkeltroser til forbipasserende.
Én rose: 40 kroner.
Folk stopper, betaler og fortsetter oppover med den tynne stilken i hånden. Én rose her, en hel bukett der. Små hilsener bæres mot samme sted.
Foran Slottet mister de gradvis formen de hadde da de ble kjøpt.
Papiret presses flatt. Stilker krysses. Roser glir inn under liljer.
Det som begynte som enkeltbuketter, vokser sammen til et lag av farger over den grå steinen.
Folk kommer alene, to og to og i små grupper. Noen finner plass med en gang. Andre blir stående og lete mellom bukettene.
Fargene brer seg utover Slottsplassen. Først tett langs gjerdet, så videre over den grå steinen i rødt, hvitt, rosa og grønt.
Når det ikke lenger finnes plass helt foran, oppstår nye små felt lenger ute. Én bukett blir til flere, og stadig mindre av bakken synes.
Rosene som henger med hodet
Dagene går, og blomsterhavet forandrer seg.
Regnet legger mørke flekker i papiret rundt bukettene. Solen tørker kronbladene igjen.
Høsten har begynt å merkes i luften. For hver dag synker flere rosehoder litt nærmere bakken.
De ferskeste blomstene kommer fortsatt inn med stive stilker og klare farger. De eldste mister spensten.
Hvite kronblad får brune kanter. Rosa roser falmer mot blekere toner. Grønne blader krøller seg sammen.
Likevel fortsetter folk å komme.
Hver dag bæres nye buketter opp Karl Johan. De ferske blomstene legger seg over de gamle, og blomsterhavet skifter uttrykk uten noen gang å stå stille.
De siste timene
Nesten to uker senere er Slottsplassen en annen.
Det er gravferdsdag.
Klokken har så vidt passert sju om morgenen, og de store folkemengdene har ennå ikke kommet.
De visne bukettene er ryddet bort. Det som fortsatt holder seg, står samlet i fargede felt over den grå steinen. Rosa, rødt, hvitt og gult lyser mellom små norske flagg som er stukket ned blant stilkene.
Mellom de siste blomstene går slottsgartneren.
Han har vært oppe siden halv fem.
Etter kongens død har arbeidsdagene begynt omtrent slik. Før de fleste andre er våkne, går han gjennom bukettene.
Han løfter bort det som har mistet seg. Retter på det som fortsatt kan stå. Flytter en lykt. Bøyer seg over en rose. Ser. Vurderer. Går videre.
Denne morgenen gjør han de siste justeringene.
Han vil helst være ferdig før klokken ni. Da begynner folk å komme tilbake.
Foreløpig er plassen hans.
Noen få mennesker stopper opp ved blomstene. En jogger senker farten, tar opp mobilen og knipser et bilde før løpeturen fortsetter. Andre står stille et øyeblikk før de går videre.
Politibetjenter går på kryss og tvers med hunder. De beveger seg mellom trær, benker og de siste blomsterfeltene.
Slottsgartneren fortsetter.
Han plukker bort en sliten bukett. Lar en annen bli.
Det som for noen dager siden vokste ukontrollert utover steinen, står nå ordnet i mindre felt.
Blomsterhavet har trukket seg tilbake.
Klokken nærmer seg ni.
Da begynner plassen å fylles igjen.
Kongens siste reise
Først kommer gardistene i mørke sørgende klær. De mørke uniformene marsjerer i takt over Slottsplassen, og plutselig føles det som om hele plassen retter ryggen.
Svarte dresser, frakker og kåper brer seg over Slottsplassen. Mellom dem brytes mørket av bunader, uniformer og samekofte.
På avstand flyter menneskene sammen. På nært hold blomstrer farger og mønstre fram i mengden, slik de gjorde i blomsterhavet foran Slottet.
Alle vender seg mot samme sted.
Lenger nede i Karl Johan begynner trommeslagene å høres.
Slagene forplanter seg mellom bygningene og langt inn i folkemengden.
Så kommer soldatene. Rad på rad beveger de seg oppover gaten, mørke uniformer, blanke instrumenter og støvler som treffer asfalten i samme takt. Rundt 3500 soldater marsjerer mot Slottet.
Bak dem strekker oppstillingen seg langt nedover Karl Johan.
Langs gaten står folk tett.
Stillheten fra dagene etter dødsbudskapet er erstattet av en annen type alvor. Nå er det venting. Alle vet hva som skal skje.
Klokken nærmer seg tolv og folkemengden står helt stille.
Sekundene går.
Blikkene er festet mot Slottet. Noen trekker pusten dypt. Andre står med hendene foldet foran kroppen.
Så bikker klokken tolv.
Så høres slottsdørene. De tunge dørene åpner seg, og lyden skjærer gjennom stillheten. Plutselig er det som om hele plassen våkner.
Mobiltelefonene kommer til syne lenge før kisten gjør det. Først én, så hundre, så tusen. Snart er det som om hele Karl Johan har fått en ekstra arm som holder en telefon i været. Tusenvis av mobillenser er vendt mot kisten.
Folk filmer. Tar bilder. Noen snur kameraet mot seg selv. Bak dem kommer kongens kiste, fulgt av Europas monarker. En historisk begivenhet utspiller seg foran dem, men dagens Instagram-story skal tydeligvis også med.
En langsom, mørk melodi brer seg over plassen. Messingblåsere og trommer skjærer gjennom stillheten, dempet og sørgmodig.
På kisten ligger en stor bukett i hvitt. Roser, grenroser og hvit klematis.
Hvite roser forbindes med fred, renhet og respekt. Klematis med reise, skjønnhet og bånd som varer.
Etter dager der Slottsplassen har vært fylt av rødt, rosa, lilla, gult og grønt, er kongens siste blomster hvite.
Musikken følger dem ned Karl Johan, forbi menneskene som står helt stille og forbi de siste bukettene på steinen.
Blomstene folket bar opp til Slottet, blir liggende igjen.
Det er de hvite blomstene som følger kongen videre til hans siste hvileplass.