LA4O/P til Zambia
Et møte med himmelrommets oratorer.
Jeg slo meg ned på en av stolene i teltet.
Det var i alt fire stykker i teltet nå. Resten hadde lagt seg for å sove.
Truls dreide nøysomt på tunerknappen.
— Har du fått en kontakt enda? spurte Eskil.
Jeg ristet på hodet. Truls rakte meg hodetelefonene, og jeg dro stolen inntil bordet. En uventet nervøsitet meldte seg.
Jeg kikket rådløst på Truls.
— Hva skal jeg si?
Radioten
— Om et øyeblikk skal du få sende ut menneskehetens mest utsøkte og utdypede tanker utover eterets dybder.
I den klassiske Fleksnes-episoden, Radioten, snakker Marve Fleksnes, gestaltet og skapt av Rolv Wesenlund, til sitt nyinnkjøpte radiorør. Den manglende delen, som i sitt fravær hadde hindret Marve i å formidle sine viktige budskap til verden, var nå tilbake igjen.
— This is LA8PV transmitting on the shortwave band on fifteen meters. Hallo, Japan. JA11Q, JA11Q. Yokoshoki i Tokyo, can you hear me? Kom inn, Japan, if you hear me, dette er LA8PV i Oslo. Det er LA8PV i Oslo som taler...
Eteret, radiorør, LA8PV, shortwave band... Henger du med?
Ikke?
Nei - for mange er nok radioamatørenes geskjeft like gåtefull som den er fremmed.
Slik var også mitt utgangspunkt.
Feltdagen på Trollvann
Fredag den fjerde september satt jeg i bilen.
Jeg hadde tatt en buss som gikk halv seks den samme morgenen, så jeg var ganske trøtt der jeg kjørte opp til Kjelsås, forbi murblokkene der min bestemor bodde og videre opp mot Grefsenkollen.
Etter tre-fire svinger tok jeg av til venstre og kom til parkeringsplassen ved Trollvann.
Fra baksetet tok jeg med baggen med varme klær, notatbøker og blyanter.
På andre siden av parkeringsplassen fikk jeg øye på en mann.
Han hadde på seg en sort t-skjorte der det stod: “LB5SK.”
Han åpnet bagasjerommet der en hund hvilte.
— Unnskyld, er du fra Oslogruppen?” sa jeg.
Det var han. Magne, het han.
— Vet du om Eskil er her?
— Ja. Bare opp bakken, sa han og pekte.
Jeg gikk opp den lille grusbakken fra parkeringsplassen og fikk umiddelbart skue på en gjeng som var i ferd med å sette opp et blått selskapstelt.
Fra en hestehenger hentet de ut paller med klappstoler og bord, samt en mengde kasser og sorte plastkofferter.
Eskil – som jeg hadde pratet med på forhånd - forstod straks hvem jeg var og vi hilste.
Eskil var kasserer i styret til Oslogruppen av NRRL (Norsk Radio Relæ Liga) og arrangementsansvarlig under årets Nasjonal Field Day.
Han forklarte meg en del tekniske begreper. Han snakket om frekvensbånd på 40-meter og 80-meter uten at jeg skjønte så mye av det, men likevel smilte, nikket bekreftende og latet som at jeg hang med.
Så - for ikke å virke uvirksom - gikk jeg i gang med å hjelpe radioamatørene med å bygge rede.
Fra stein til samband
Dag Vidar stod med ryggen mot en furu. Ved hjelp av et steinlodd skulle han kaste en snor høyt over en av grenene på treet. Til treet skulle det spennes opp en vaier til en antenne.
Dag Vidar hadde jobbet førtifem år i radiokommunikasjonen. Han visste alt som var å vite om radio og montering av antenner.
Rundt håndleddet hadde han en støttebandasje.
— Jeg har hesja for mye.
Snoren ble holdt opp med begge hender slik at loddet ble hengende mellom snoren i en trekant. Så tok han sats og slang loddet som en pil opp i lufta før det dalte ned og slo mot grenene før det til slutt nådde bakken.
I løpet av ettermiddagen satte Dag Vidar og Oslogruppen opp telt, monterte antenner, koblet opp radioer og fikk ved hjelp av et dieselaggregat etter hvert en kaffetrakter i gang.
Lik en liten parasitt vokste det i løpet av få timer frem en portabel radiostasjon ved Trollvannstua i Grefsenåsen.
Slik fortonet oppmarsjen til årets Nasjonal Field day seg. Formålet var å fremme rekruttering av radioamatører, samt gi radioamatører trening i å sette opp og operere portable stasjoner.
Det hele skulle fullbyrdes med en 24-timers konkurranse mot andre amatørradioentusiaster.
Hallo, hallo, Danmark!
Fredag ble til lørdag og det nærmet seg konkurranse. Jeg spurte en travel Eskil om sjansene til Oslogruppen.
— Nei, vi vinner ikke uansett, sa han.
Resultatene fikk de heller ikke vite før om noen uker.
Konkurransen gikk ut på å opprette flest mulig kontakter i løpet av tjuefire timer. Med en kontakt menes toveis kommunikasjon mellom to stasjoner.
Internasjonale kontakter var mest verdifulle.
Aller flest poeng fikk man hvis landet man fikk kontakt med ikke var logget fra før.
Klokken 15:00 var konkurransen i gang. Jeg stod i radioteltet og lyttet begjærlig.
— CQ, CQ, CQ contest, CQ contest, Lima Alfa Four Oscar stroke portable, Lima Alfa Four Oscar stroke portable, CQ contest.
Radiospråket handlet om å gjøre seg forstått, være presis. Likevel gav det en høytidsstemt følelse av å være med på en viktig operasjon.
I teltet var det totalt fem radioer satt opp på ulike bånd. Det var flere måter å oppnå kontakter på: Digitalt, gjennom tale eller med morse.
Fellesnevneren var at man måtte motta og sende et nummer for å bekrefte kontakten.
Jeg satte meg foran en av radioene ved siden av Torill.
Truls opererte radioen. Med en bryter justerte han frekvensen.
Katmai - hunden til Torill - lusket behersket mellom beina våre. Den var seksten år gammel og nesten døv.
Torill hadde vokst opp med radio på hytta.
Utstyret stod der fremdeles og samlet fukt og støv.
Foreldrene pleide å bruke radiorommet samtidig. Faren var mest opptatt av at utstyret fungerte, mens moren brukte det for det sosiale.
— Hytta så ut som en trikkestall. Det var plansjer med nordlysaktivitet, solaktivitet og frekvenser.
— Skal du ikke kvitte deg med alt utstyret? hadde noen spurt Torill, men det gjorde hun aldri.
Førti år senere tok hun steget.
Nå befant Torill seg midt i eterens susing, og jeg syntes å ane en gryende entusiasme der Truls skrudde omstendelig på bryteren.
Det knitret fra radioen. Truls vred litt til på bryteren, og plutselig, hørtes en forvrengt stemme - som om man bare hørte konturene av den.
Han vred litt til og plutselig skar en stemme frem i støyen.
En nordmann.
— Ja, Oscar Zulu sju Alfa stroke portabel. Null-null-to, fem og ni, ha en flott field day.
En danske svarte:
— Ja, takk for nummer to, takk for kontakt og god field day. Hei, hei!
På gulvet ligger en fotpedal. Truls tråkket på den og begynte å snakke. Det hele var over på et øyeblikk. Kontakten ble logget og poengene lagt til.
Så søker en ny danske kontakt på båndet.
— Noen som har lyst til å svare han? sier Truls.
Torill får håndsettet. Dansken kaller opp igjen. Torill svarer.
— Lima Alfa Four Oscar
Ingen svar.
— Prøv igjen, sier Truls.
— Lima Alfa Four Oscar
Dansken svarer:
— Lima Alfa Four Foxtrot, Lima Alfa Four Foxtrot. You are five-nine, zero-one-five, QSL?
— Nei, Lima Alfa Four Oscar, sier Torill.
— Lima Alfa Four Oscar. Du er fem og ni, fem og ni, null-en-fem, QSL?
— Takk. Du er nummer to-fire, to-fire.
— Takk skal du ha! Hei, hei.
Torill smiler fornøyd. Hun var offisielt tilbake på nett.
Apokalypse nå!
Gruppen på Trollvann var delt i to.
Du hadde operatørene som hadde sine egne kallesignaler, og rekruttene, som ennå ikke hadde bestått radiolisenskurset.
De fleste rekruttene hadde, slik jeg forstod det, begynt på et omfattende 13-ukers kurs som ble avsluttet med en prøve som ville avgjøre om de fikk lisens eller ikke.
Da ville man også få sitt eget kallesignal utlevert fra Nkom (Nasjonal kommunikasjonsmyndighet). Marve Fleksnes' kallesignal, LA8PV, skal visstnok ikke ha vært i bruk siden 2008.
Håkon var en av dem som holdt på med kurset. En politiskolestudent på toogtyve.
Håkon hadde vært speider, deltatt på redningskurs, vært på konferanser om atomberedskap og jobbet med førstehjelp. Amatørradio var den ferskeste interessen og en kommende del av Håkons omfangsrike beredskapskompetanse.
— Beredskap er en del av min identitet.
Mens Håkon forklarte meg hvordan et atomvinterscenario ville se ut, kom Carl-Frederik smygende.
Carl-Frederik, ofte forkortet CF, og med kallesignalet LA4VD som han hadde arvet fra sin far noen år tilbake, var en tidligere forsvarsmann med et vennlig åsyn.
Nå lyttet han alvorlig, og da samtalen etter hvert peilet seg inn på beredskap kastet han seg på:
— 4,5 millioner finner kan gå rett inn i en boks i bakken, eller inn i et fjell, og bo der i fire måneder uten å åpne døra, sa han.
Og før jeg visste ordet av det stod jeg midt i en preken om Norges nokså bortkomne beredskapsevne. Skulle dommedagen banke på døren, var vi tydeligvis på langt nær like forberedt som våre skandinaviske naboer.
— Finland driver med det som heter sikkerhets-tenkning, sa CF.
Håkon nikket bekreftende.
Hvordan står det til, Zambia?
Magne har fått kontakt med en kar fra Zambia.
Dette ble den første og eneste kontakten som ble opprettet med Afrika.
Zambia ligger over 8000 kilometer i luftlinje unna Trollvann. Det var ingen mobilmast, ingen kabel, ingen internett, mellom Magne og zambieren.
Når Magne snakker i mikrofonen, omdannes lydbølgene til et elektrisk signal. Dette signalet styrer en bærebølge som sendes til antennen. Der får signalene ladningene til å akselerere, og det sendes ut elektromagnetisk stråling.
Strålingen forlater antennen med lysets hastighet og går opp mot ionosfæren.
Under rette forhold brytes radiobølgene i ionosfæren og tilbake mot jorda.
Så kan radiobølgene gjøre et nytt hopp.
Opp mot himmelen. Ned. Opp igjen.
Flere slike hopp senere så kan signalet for eksempel lande i antennen til en radiomann i Zambia.
Antennen trenger ikke fange mer enn en mikroskopisk variasjon.
Radioen forsterker signalet og sier: la det bli lyd.
På den måten har Magnes stemme reist over jordkloden på noen hundredeler av et sekund.
Ground control to Deutscher Tom
Truls svarer meg, men jeg lytter med et halvt øre. Jeg tenker på det jeg har hørt og etterligner så godt jeg kan.
Jeg tråkker inn pedalen. Full gass. Og det går jo så fint som det kan gå.
En overbærende tysker svarer og gir meg tallkoden jeg trenger.
— Roger, roger, thank you for Two-Three, you are Five-Nine, you are Five-Nine, and your sequencenumber is Zero-Zero-Four. Zero-Zero-Four.
— Zero-Zero-Four. Thank you!
DL7ATR står det på PC-skjermen.
Dag Vidar har vist meg en nettside jeg kan søke opp kallesignal på.
Og her viser jeg stolt frem min første kontakt fra eterens dyp:
Jeg søkte videre. Ganske snart fikk jeg en ny kontakt. En belgier.
Og slik fortsatte jeg videre inn i natten.
Radioens skurring og eterens uvisshet holdt en våken på merkverdig vis.
Det slo meg at det egentlig ikke fantes noe bemerkelsesverdig over det å snakke med noen på andre siden av kloden lenger.
Faktisk var det fullstendig alminnelig - tilgjengelig for alle med mindre man bodde i Pyongyang.
Men dette her var imidlertid annerledes.
Dette var et møte mellom to mennesker som har gjort en innsats for å nå hverandre.
Det var meningsfylt.
Klokken halv tre var jeg utmattet.
Jeg gikk ut av teltet.
Luften var rå. Stjernene hang som istapper over radiostasjonen, og jeg kunne merke stillheten som omsluttet alt.