Litt mann og litt gutt

– Det her er joikakaker, eller Villti som det nå heter. Det beste som finnes. 

Ordene kommer fra en nordnorsk mann på nærmere to meter. Begge armene er dekket av tatoveringer. Noen stikker også frem under shortsen.

Selvhjelpsbøker og grønne planter fyller hyllene hos 37 år gamle Alexander Klæboe. I den lille Oslo-leiligheten høres mjauing fra kattene. På gulvet tusler hunden Okami rundt med en bamse i munnen og grynter.

På kjøkkenet heller Alexander noen kokte poteter i en skål, og tar frem tyttebærsyltetøyet.

Han skal snart sette seg i bilen og kjøre til Horten. Der venter mannesirkelen, som har blitt en fast del av uken hans.

Fra å lete til å bli sett 

Alexander husker første gang han hørte om mannesirkelen. I fjor høst sa han til en venn: “Jeg skulle ønske det fantes et sted hvor jeg kunne sittet å snakke med andre menn.” 

Alexander ble senere tipset om at et slikt sted eksisterte.

En mannesirkel er et sted der menn møtes for å snakke og dele erfaringer. Det har oppstått flere mannsirkler de siste årene, og en av dem er Hel Mann. 

Hel Mann ble startet av 33 år gamle Daniel Ek, fordi han selv var på utkikk etter en mannesirkel i sitt nærområde. I dag har Hel Mann åtte faste medlemmer, og en av dem er Alexander. 

Kristian Trejos er en av lederne for mannesirkelen. Han forteller at alle møtes som likeverdige. Samtidig understreker han at man ikke trenger å ha det vanskelig for å delta. Mannesirkelen er også et rom for selvrefleksjon, åpenhet og fellesskap. 

Alexander trenger ikke tenke seg om da han skal beskrive sitt første møte med mannesirkelen:

– De tålte meg.

Han lar ordene henge et øyeblikk.

Så forteller han om et liv der han ofte har følt seg usynlig. I mannesirkelen var det annerledes. De så ham.

Fjorten hjem, men ingen sted å slå seg til ro 

Stefarens jobb gjorde at Alexander stadig måtte flytte. Fjorten ganger har han kalt et nytt sted for hjem.

Oppveksten var preget av usikkerhet, og en følelse av alltid å være litt til bry fulgte ham.

Blikket synker mot bakken.

– Jeg sliter med å slå meg til ro. Det er nok et resultat av at jeg har ADHD og hadde det ustabilt da jeg var barn.

Plutselig tar noen i dørhåndtaket, og en kvinnelig stemme roper.

“Hallo.” 

Hunden Okami løper mot døren for å hilse på en dame med lyst hår og nesering.

Det er samboeren til Alexander, Hailey Hammer.

– Oi, oi, oi, Okami er litt ivrig, sier Hailey mens hunden hopper på henne. 

Hailey smiler og ler. 

– Vi er en fin gjeng her, er vi ikke det? Sier Hailey sprudlende og ser mot Alexander. 

Hailey har tatt med Okami ut på tur. Tilbake ved bordet fortsetter Alexander å skrape tallerkenen.

Han løfter skjeen med Vilti mot munnen. Men før den når frem, stopper han opp.

– Det er kanskje ekstra viktig at en som meg, med skjegg og tatoveringer, sier at det er lov å være en sensitiv mann.

Han mener sinne ofte er den eneste følelsen menn får lov til å vise. Men verden trenger ikke mer sinne og hat. Den trenger kjærlighet.

Et barn i frykt 

Alexander åpner opp om sitt eget selvbilde.

Han ser for seg seg selv som syvåring, alene bak roret på et skip. Han hører seg selv hyle av frykt. Han er så liten at han ikke engang når opp til kanten. Likevel prøver han så godt han kan å styre skipet. For det er ingen voksne der.

– Jeg drives av et barn som er livredd. Men når jeg ser for meg syvåringen, er det lettere å gi ham omsorg.

– Hva føler du deg som akkurat nå, da?

– Litt mann og litt gutt, sier han og trekker på smilebåndet. 

Alexander rydder av bordet i raske bevegelser, og tallerkenen skylles og settes i oppvaskmaskinen. 

Alexander sparker av seg tøflene og tar på seg yttersko. Han drar på seg ytterjakken i bevegelse mot døren.

Motoren starter.

Alexander setter kursen mot Horten. Men allerede på vei ut av Oslo begynner klokken å bli et problem.

Han pleier å stoppe ved Frogner kirke i Lier. I dag må det bli på vei hjem isteden.

Han er en halvtime forsinket.

Tid har lenge vært vanskelig for Alexander. Før har forsinkelser vært forbundet med skam, og følelsen av å ikke strekke til.

Nå er det annerledes.

Han smiler.

– Jeg er velkommen i mannesirkelen selv om jeg er forsinket. Mannesirkelen har bidratt til at jeg har akseptert den siden ved meg selv, i stedet for å bli sint. Det er ingen tjent med.

Midt i Horten sentrum ligger Alva Yoga.

Alexander drar i dørhåndtaket og lister seg inn i bygget. Han rakk det. 

Lukten av krydret røyk treffer nesen i det føttene stiger over dørkarmen. Lyset er dempet og flere stearinlys brenner. 

Resten av mennene har allerede funnet plassene sine. Hovedsakelig menn over 30.

Det er ingen stoler eller bord i rommet. Bare menn som sitter på gulvet, vendt mot hverandre i en sirkel.

Med seg har Alexander en liten notatbok.

– Den boka er det mest strukturerte i hele hans liv, sier den ene mannen til den andre.

Alexander ler. De andre ler med. 

I en sirkel av menn

– Hvis det kjennes rett for deg, beveg fokuset på hjertet ditt. Forestill deg at det er en flamme inni deg. Du kan takke den flammen, sier lederen Kristian med lav og dyp stemme.

Kristian holder en pusteøvelse i starten av hver mannesirkel. 

I et øyeblikk er det kun dype, tunge åndedrag som fyller stillheten. 

Pust for pust fortsetter øvelsen.

– Når du er klar kan du bevege litt på fingre og tær, og så setter du deg opp når du føler for det. 

Armer strekker på seg, og noen gjesper i det mennene setter seg opp for å rette fokus mot Kristian. 

Kristian sitt lange hår er festet bak i en dott, en klassisk “man bun”. Han er barbeint og setter seg fremoverlent.

Første runde i sirkelen går ut på at mennene deler det de har med seg inn av tanker uten tidsbegrensing. Hva enn de har på hjertet. 

Alexander retter seg opp for å snakke. 

– Jeg har følt frustrasjon rundt meg selv i det siste. Jeg føler jeg ikke har strukket helt til.

Han møter blikkene til de andre. Den siste tiden har energien vært lav, og det frustrerer ham.

– Det er slitsomt å sitte hjemme å føle at det er så mye jeg har lyst å gjøre. Men så kommer jeg meg faen ikke ut av sofaen. 

Alexander ler litt av seg selv, og latteren smitter over på de andre.

Etterhvert forteller Alexander om det som er bra i livet hans. Han snakker om kjærligheten i sirkelen, og om takknemligheten.

Han ser opp i luften.

– Men jeg har alltid med meg en liten dose frykt. Kjærlighet og frykt, sier han smilende.

Stillheten varer et øyeblikk før han sier takk. Det indikerer at han er ferdig med å snakke

Mannestemmer svarer i kor tilbake:

– Takk. 

Kristian tar ordet i utpust. 

– I dag har jeg mye på hjertet. Det spinner som en vaskemaskin, jeg klarer ikke være stille i hodet. Det skal bli godt å få spyttet det ut, så vær så god!

Kristian løfter overkroppen og lener seg frem mot sirkelen. Øynene er vidåpne, som om ordene allerede ligger klare.

Han vender blikket mot en av mennene og forteller om en åpenbaring han hadde uken før. En av mennene hadde nevnt ordet “aksept”.

– Aksept. Faen det slappa meg i trynet på en bra måte ass. 

I det han forteller, løfter Kristian armene og dasker seg selv på kinnet. 

Kristian finner enda en ny sittestilling. 

– Hva er det jeg aksepterer med meg selv da? Det er faen ikke mye greier det. Nå har jeg begynt å ta meg i det, etter du sa det, sier han og ser på den andre mannen. 

Ulike tanker strømmer ut.

– Fader for en effekt dette har. Det gikk opp for meg da vi satt å delte nå. Denne sirkelen har gjort at jeg kan sitte å si det jeg sier nå. 

Han tar en pause og lar ordene synke inn. 

Smilene smitter mellom deltakerne, og første del av sirkelen er ferdig. 

– Hvis dere tørr vil jeg at dere skal ta tak i en ting dere synes er jævlig ved dere selv å akseptere. Også vil jeg at dere skal her og nå prøve å akseptere det. 

Deltakerne blir stille og sittende i sine egne tanker. 

Alexander gjør seg rak. 

– Aksept ja. Jeg føler det har vært et av målene mine de siste årene. Å tåle meg selv mer, akseptere hvordan jeg er satt sammen. 

For Alexander handler aksept også om å tro på komplimentene han får.

Mennene nikker én etter én. 

Følelsen av å ville gi slipp

Samtalen går videre til tyngre temaer som ensomhet, avhengighet og det å ville gi slipp på livet. 

Menn står for rundt tre av fire selvmord i Norge, og selvmord er særlig utbredt blant menn i voksen alder. 

Selvmord er en av Kristian Trejos hjertesaker. Han blir stille før han forsøker å beskrive hvordan det kan føles:

– Å ta livet sitt kan føles som den eneste utveien. Du står på kanten av et stup, og du skal hoppe.

Kristian svelger.

– Men når du begynner å snakke om det, får du vinger. Det blir nesten et mirakel.

Han mener mannesirkelen kan være et sted der slike tanker får komme ut i lyset. Et sted der menn kan legge bort forestillingen om at de alltid må være sterke.

– Det er lov å grine som mann. Det er lov å være sårbar. Det er den sterkeste mannen.

Rom for både latter og alvor

– Tenk fort! Ropes ut. 

En av mennene kaster en pute mot Kristian. Alvoret i rommet løser seg opp, og stemningen blir lettere. 

Mennene reiser seg med smil om munnen. Mannesirkelen er over for denne dagen.

De finner frem telefonene og åpner vipps. Etter hver time betaler alle et beløp for å dekke leien av lokalet. 

Samtalen fortsetter idet de beveger seg ut av bygget. Mennene går side om side mot utgangen, skravler og ler. Én etter én setter de kursen hjemover.

Et lys i mørket 

Det er mørkt når Alexander stopper bilen. Han åpner døren, og den kalde kveldsluften slipper inn. Han stiger ut og lukker døren bak seg.

Mellom kirken og gravsteinene er det stille, bare lyden av skrittene mot bakken. 

Hodelykten til Alexander lager en smal stripe med lys mens han går oppover. 

I hånden holder han en bukett med hvite roser. 

– Det var favorittblomstene hennes.

Favorittene til hans tidligere svigermor. 

Skrittene blir langsommere jo nærmere han kommer graven. Et øyeblikk stanser han og blir stående. Han bøyer seg ned og legger rosene forsiktig fra seg.

Himmelen er full av stjerner. 

Alexander begynner å fortelle om en annen kveld han var her. Han hadde kommet for å legge blomster på graven. Hvite roser, selvfølgelig. 

– Det var noe som sa til meg at jeg måtte gå en runde rundt gravlunden.

Så han gikk.

Da han kom opp på toppen av gravlunden, skjedde det noe.

– Jeg så ut på himmelen, så kom det et svært grønt stjerneskudd som fløy over meg. 

Stemmen brister. Han tørker tårene fra de kalde kinnene.

Han følte det var noen som prøvde å gi ham beskjed. 

Om stjerneskuddet faktisk var en beskjed, spiller ingen rolle for Alexander:

– Det er det jeg selv la inn i det, som er viktig for meg. 

Han smiler gjennom tårene.

Tårene han holdt tilbake

Alexander forteller at han tidligere har hatt problemer med å gråte. Akkurat som en kran han har klart å sperre. Nå prøver han å gjøre det motsatte.

– Hvis jeg føler for å gråte, så klarer jeg ikke å stoppe det. Jeg tillater å slippe alt ut. 

Han går sakte tilbake til bilen. Han drar fortsatt fingrene under øynene. Han klarer ikke å stoppe øynene fra å renne 

– Alt er bare kjærlighet.

Han tar en liten pause. 

– Det gjør bare vondt av og til.

Snufsingen stilner. Når Alexander begynner å snakke igjen, er stemmen lysere. Sikrere.

– Det har alltid vært en ild inni meg som sier at jeg har lyst til å leve. Lyst til å ha det bra.

Han har alltid visst at opplevelser fra barndommen ikke har vært hans feil.

– Noen ganger ønsker jeg å slippe taket i ilden. Men jeg klarer ikke. Jeg nekter å gi opp.

Et siste spørsmål gjenstår:

– Føler du deg som en hel mann nå?

Alexander blir stille.

Han tenker.

– Nei.

En kort pause.

– Men jeg føler at jeg er på helt riktig vei.