Med båt til Bjerkøy

Det er onsdag ettermiddag og Knut Bjørndal (39) står og venter på at barna Vibe og Jens skal komme av bussen fra skolen.

Mens klassekameratene til Vibe og Jens enten er blitt hentet, syklet eller har gått hjem fra skolen, venter en helt annen hjemreise for dem.

Når barna går av bussen, venter en båttur før de endelig er hjemme og kan kaste av seg skolesekken.

Knut har sammen med sin kone Ingrid Kofoed (38) og deres fire barn Erle (18), Vibe (14), Jens (9) og Henri (7mnd), bosatt seg på øya Bjerkøy.

For tre år siden flyttet familien fra et murhus med basseng i Spania, til en over 100 år gammel gård på øya.

Bjerkøy, som ligger utenfor Nøtterøy, huser rundt tjue fastboende. Skal familien på skolen, til butikken, fotballtrening eller andre ærender, starter turen alltid med en båttur over til fastlandet.

Når bussen svinger inn på holdeplassen, går Vibe og Jens målrettet gjennom båthavnen. Knut sitter klar i båten og venter. Båten trenger ikke ligge fortøyd, og barna hopper lett opp i båten. De er stødige og balanserte. På få sekunder kan Knut kjøre ut fra havnen.

I tre år har båtturen til og fra skolen vært en del av rutinen deres, uansett vær. I dag viser havet seg fra sin beste side, det er strålende sol og vindstille. Det er stor kontrast til hvordan det kan være, når de må ut i båt en tidlig morgen i pøsregn, snø eller vind, før en lang dag på skolen venter.

«Hvordan er det å måtte kjøre båt frem og tilbake hver dag?»

– Ahh det går greit nå på sommeren når det er greit vær, men det er noe helt annet når man kommer fra trening klokken ti på kvelden og man må ta båt når det for eksempel blåser eller er kaldt, forteller Vibe noe oppgitt.

Etter en fem minutters båttur er de hjemme på Bjerkøy.

Bak en hage med en størrelse de fleste nok bare kan drømme om å ha, skimtes familiegården. Det idylliske gårdshuset, med det lille røde bryggerhuset ved siden av, kuene som beiter fritt og epletrærne i hagen, kan man forstå hvorfor familien har flyttet ut til øya.

Inne i bryggerhuset, der familien på seks bor, er det et gjenkjennelig hverdagskaos. Sekkene ligger hulter til bulter i gangen, frokosttallerkenene står på benken fra morgenen. Knut prøver å raske sammen middag, før de tre eldste barna skal ut igjen på aktiviteter.

Ved kjøkkenbenken sitter Erle, den eldste i søskenflokken, og kutter opp salat til dagens middag. Hun er 18 år gammel og går på videregående i Tønsberg. Erle forteller at det går overaskende greit å bo på øya, men at det krever mer logistikk og planlegging.

– Det er som regel null stress, men er jo avhengig av at mamma eller pappa kjører meg over.

– Det er jo egentlig oss det er stress for, ungene blir jo bortskjemte på at vi alltid må kjøre de, all logistikken står på oss kommer det fra Knut.

Barna dekker på bordet, henter servietter, blander saft og skifter til fotballtøy mens Knut ordner med middagen.

I stuen sitter Ingrid og ammer lille Henri.

På menyen står restemiddag, en blanding av salat, laks, ris, poteter og noen koteletter som stekes på grillen.

Familien samles ved middagsbordet. Rundt bordet snakkes det i munnen på hverandre, hvordan har dagen vært? Hvem skal på trening når? Når må båtene kjøres over? Må noen hentes?

Så hvordan endte familien på Bjerkøy etter flere år i Spania?

Etter fire år i Spania sto familien ved et veiskille. Skulle de bli boende og dermed bli «spanske», eller flytte tilbake til Norge?

Ingrids familie har hatt gården på Bjerkøy gjennom flere generasjoner, så familien hadde allerede en tilknytning til stedet. I tillegg har Knut og Ingrid mulighet for hjemmekontor, noe som gjør hverdagskabalen lettere.

Enkelt og greit kan man kanskje tenke, men hva skjer når man lager middag og mangler noe fra butikken, spontant vil møte venner, eller noe skjer og man trenger ambulanse?

– Er det så farlig da å mangle noe fra butikken? Det verste som skjer er at man da ikke har det, sier Knut.

Rundt bordet kommer familien frem til at det fort kan bli at man ikke tar båten over før man absolutt må. En fristelse for litt sjokolade på kvelden er ofte ikke god nok.

– Hadde det skjedd noe her ute hadde de vel sendt helikopter skyter Ingrid inn, og skal man noe er det jo bare å ta båten over.

Familien forteller at den vanligste fordommen de hører når andre får vite hvor de bor, er at det må være så tungvint, eller annerledes å bo der ute. De påpeker at de lever et vanlig familieliv, det eneste som er annerledes, er båten.

Mye av det sosiale i dag er uansett organisert og foreldrestyrt. Barna hadde nok blitt mye kjørt uansett. Båt eller bil, hvor stor forskjell er det egentlig?

De trekker frem at når de bodde i Spania måtte de også kjøre til aktiviteter. Ofte måtte de sitte i bilen og vente til treningen var ferdig. Nå holder det som oftest å svippe ungene over til fastlandet.

Samtidig kommer det frem under middagen at øylivet ikke alltid har vært en dans på roser.

For hva gjør man når man er høygravid på en øy i en iskald februar måned, med is på vannet, og du tror fødselen starter midt på natten?

Eller når vannet i huset fryser og man våkner på natten i et iskaldt hjem?

Når båten ikke starter fordi det er så kaldt?

Å drømme om en varm garasje man kan parkere i, for og deretter kunne gå rett inn i huset.

Når barna krangler om å stå bak vindskjermen i båten før skolen?

Eller når ett av barna detter i vannet en kald og mørk morgen?

I vinter måtte øyboerne holde en råke åpen over til fastlandet, mye fordi Ingrid var høygravid. Den ene helgen i februar, Knut var bortreist, våknet Ingrid opp og trodde at fødselen var i gang. Midt på natten måtte hun vekke faren sin, som også bor på øya, for å kjøre henne i båt slik at hun skulle komme seg på sykehuset. Det var falsk alarm, men Ingrid fikk bli på sykehuset på grunn av bosituasjonen. Og når Henri ble født, fikk Ingrid bli på sykehuset noen dager ekstra.

Knut kan også fortelle om vintermorgener der barna har stått klare med skolesekken på bryggen, der båtmotoren ikke har startet på grunn av kulde. Med presset om å rekke skolen har det vært takket være gode naboer som har kommet med en hjelpende hånd, at de har kommet seg av gårde.

Det har også hendt at barna har falt i vannet. I fjor vinter en tidlig morgen når frosten hadde lagt seg på bryggen, skled Vibe ut i vannet på vei til skolen.

– Vibe stakkars tråkket feil, sklei og tok en slags piruett ut i vannet forteller de noe lattermildt.

– Fortell om halloween pappa! Kommer det fra Jens.

– Ja halloween ja, i fjor når Jens skulle feire halloween falt han ut i vannet med kostymet og alt, når vi akkurat hadde kommet over til andre siden. Da var det bare å snu, dra hjem, finne nytt kostyme å prøve på nytt forteller Knut.

Så hva gjør at familien blir?

Knut innrømmer at han den første vinteren hatet det, baksiden veide ikke opp for alt det ga.

Så kom øyeblikket det endret seg.

Det var en høstmorgen med nydelig vær, Knut hadde akkurat kjørt barna over vannet til bussen. Det var helt stille på vannet, og Knut opplevde en helt egen type ro. Følelsen av å føle at man har noe eget, med en stillhet og en mulighet for å legge verden bak seg.

For det er en merkverdig stillhet på Bjerkøy.

Når det ikke finnes biler, veikryss, butikker eller andre mennesker oppstår det en helt egen type stillhet. En kan forstå at en slik type stillhet gir ro.  

Vibe trekker også frem alle dyrene de har mulighet til å ha på øya. Familien har katt, ender, kaniner, høner og kuer. Kanskje kommer det en hest ut til øya etter hvert.

Leggskinn og vannflaske må finnes frem før Jens skal dra på fotballtrening. I fotballsko og fotballdrakt tar Knut og Jens båten over til båthavna, før de går det siste stykket til fotballtreningen.

I havna står Ingrids far Vilhelm og venter. Han kommer fra jobb som fastlege i Tønsberg, og skal ta båten tilbake til øya igjen. Senere skal han kjøre jentene tilbake til havna før de selv kjører med bil videre til teater.

– At svigerfar også bor på øya er til tider god hjelp, ofte kan man time at han kan ta med noen over slik at vi ikke må kjøre hver gang, forteller Knut.

Den knaser i grusen under fotballskoene i båthavna når Jens og Knut kommer gående tilbake fra fotballtreningen. Knut setter seg demonstrativt i passasjersetet på båten, Jens må sette seg bak rattet.

Tilbake på øya venter familiens vanlige kveldsgjøremål. Matsøpla skal tas, dyrene skal mates og kveldsmat skal spises.

I nydelig solnedgang med kuene vandrende fritt rundt seg, i omgivelser som kan gjøre enhver nasjonalromantisk, mater Jens hønene og henter egg før kveldstellet står for tur.

Det er blitt kveld på Bjerkøy. Utelampene er skrudd seg på og kuene kan ikke lenger sees, men kun høres i det fjerne. Klokken er blitt 21:00, og Knut er på vei ned til bryggen for å legge ut på nest siste tur over for dagen.

Når båten nærmer seg båthavnen, kan man i skumringen se to skygger stå å vente. Erle og Vibe er ferdig på teater, og står klare for å hoppe ombord når båten glir inn.

På under ett minutt er jentene hoppet opp i båten, og de er klare for å begynne ferden over til Bjerkøy igjen.

Sakte glir båten ut fra bryggen. I mørket setter Knut av gårde på sin åttende tur denne dagen.