Store drømmer, hvite bukser og et snev hestebæsj
Nicoline jakter en plass i årets Oslo Horse Show. Mellom hver gang de hvite ridebuksene tas på, legges det ned timevis med hardt arbeid på stallgulvet.
Hun setter ponnien i galopp med retning første hinder. Tre blå stokker er stablet oppå hverandre med en høyde på 90 centimeter. Nicoline har ingen slagplan. Hun skal styre mot hinderet og håpe på det beste.
De runder venstre hjørne i ridehuset. Fire galoppsteg skiller dem fra det blå hinderet.
Fire hover plantes dypt i sanden.
Stallivet er en livsstil
Det er fredagskveld, dagen før talentcup med kvalifisering til årets Oslo Horse Show. Et av Norges aller største stevner. Elleve år gamle Nicoline Hamrin skal hoppe sin aller første 90- centimetersklasse.
I stallen på Sørum fritidsgård blander lukten av høy, sagmugg og hestebæsj seg i luften. Nicoline og moren Victoria Borgen Hamrin er som vanlig å finne i privatstallen på gården hvor de leier stallplass til hestene.
Nicoline tar fram en striglebørste som skal få den støvlagte ponnien Sam skinnende ren. Men det trengs et sterkere verktøy. Hun finner frem en glansspray og sprayer utover den gråsvarte pelsen.
Sam bretter leppa og kaster mulen i et kyss og treffer Nicoline på kinnet. Han er ikke sen på avtrekkeren med neste triks og løfter beinet for å gi labb i håp om en godbit, noe han ikke sjelden får.
Victoria er allerede i gang med de daglige gjøremålene i stallen. Hun henter hest etter hest og leier dem inn i boksene sine. Hun tilbringer mye tid i stallen som hun selv er oppvokst i. Stallivet har blitt en livsstil.
– Man er nødt til å gjøre offer. Feriedager blir det ikke mange av, men når jeg ser hvor mye det betyr for jentene, er det verdt det, sier hun smilende.
Storesøsteren Josefine Hamrin driver nemlig også med ridning. Hun har to hester og skal ri et stort sprangstevne i Valencia i oktober. Det er ingen tvil om at Nicoline ser opp til storesøsteren sin. Drømmen hennes er å ri det samme stevnet.
– Jeg er villig til å jobbe hardt for at det skal skje, sier hun uanstrengt mens hun pusser utstyret.
Hodelaget er det viktigste å få pusset. Hun tar frem en rund svamp dyppet i lærbalsam og smører forsiktig utover det brune læret. Balsamen lukter søtt, nesten litt honningaktig, men er ikke i nærheten like seig. Den glir lett utover og etterlater reimene glinsende. Elleveåringen er en dreven pusser og er straks i gang med den lange pakkelisten.
Bank i veggen for hell og lykke
Familien Hamrins andre ponni står på motsatt side av stallgangen. Lykke kalles den mørkebrune irske ponnien med hvitt bles. Egentlig heter hunnhesten «Say if you like it». Slike fancy navn er ikke uvanlige i sporten.
Vilde Skrimstad deler den tjukke manen til Lykke i seksjoner før hun fletter én og én museflette. Hun er femten år og har selv hest på stallen. Vilde er aldri vond å be når Nicoline ber om flettehjelp.
– Du får sende meg en bot hvis du får dårlige stilpoeng, sier Vilde.
Hun synes ikke flettene er diagonale nok.
– Denne gangen var de kanskje litt stygge, sier Nicoline sarkastisk.
Den brune ponnien senker hodet, mens de snille øynene glir sakte bak øyelokkene.
– Men dommerne ser jo ikke så nøye på dem uansett. Jeg hadde ikke gjort det noe bedre selv, legger Nicoline til.
Nicoline pleier bare å flette ponniene når klassen hun skal ri bedømmes i feil og stil. Da vurderes klassen etter stilpoeng, ikke på tid, som er det mest vanlige i sprangridning. Dommerne fordeler poeng ut ifra hvor teknisk bra rytteren rir og samspillet med hesten. I morgendagens kvalifisering er det feil og stil som gjelder, noe Nicoline ikke gledes over:
– De kommer ikke til å se på flettene, bare at jeg rir stygt og at ho er fin.
– Pjuff, Nicoline, du vinner alltid. Jeg vinner bare feil og stil jeg. Aldri på tid. Jeg har bare trege hester, sier Vilde og ruller opp flettene.
Før Nicoline drar hjem for dagen banker hun knyttneven forsiktig i veggen og sier «bank i veggen» en aller siste gang, slik at hun er sikret til morgendagen.
Diamanter på hodet, bæsj i baken
Pøsende regn trommer mot plattingtaket, samtidig som lukten av dampende våte hester fyller hele ridehuset. Lampene i taket kaster lys over de fargerike bommene som er stablet klare.
Stemningen er anspent i det store ridehuset, langt inne i Lommedalen. Den energiske popmusikken som vanligvis spilles på anlegget er slått av, og de galopperende seiersrundene gjennomføres ikke i respekt for kong Haralds bortgang dagen i forveien.
På stevnet er besteforeldre, barn, venner og foreldre på plass for å se, men ikke minst for å hjelpe til. De saler av og på hester, måker ut bæsj og bidrar med støttende ord. Bak enhver rytter står det et støtteapparat som hjelper til med daglige gjøremål, men det er ikke til å stikke under en sal at støtten også kommer i form av penger.
En alminnelig spranghest koster minst ett hundretusen kroner. Den største utgiften er likevel alt som følger med å eie den, og på toppen av kransekaka finner vi:
Luksusmerkene.
Inne i ridehuset florerer det av dem. Hodene til rytterne er utstyrt med Samshield ridehjelmer med diamanter i alle slags mulige design.
Det er ikke bare hodene til rytterne som er ikledd diamanter. I det hvite lyset fra plattingtaket skinner det også fra pannereimene til hestene.
Likevel sitter det aller dyreste på ryggen til hesten. Salen. Gjerne merket Prestige, markedspris? Minimum 30 000 kroner. Prestisje er muligens inkludert.
Hestehengeransvarlig
På parkeringsplassen er Nicoline, Victoria og Frode i full gang med å sale på. Nicoline deler som vanlig ut oppgaver til foreldrene: Victoria, hun må fikse Sam sin flette, den holder på å falle ut. Frode, han skal stramme gjorden til salen og finne sjabrakkene som ligger i bakrommet på bilen.
– Du kan stramme gjorden til hakk fire, sier Nicoline til Frode.
– Holder å ha den på hakk tre. Du skal ikke ri ennå, sier Victoria.
Frode stopper litt opp og venter på avgjørelsen.
– Den var på fjerde i stad. Sett den på fjerde, du pappa, kommanderer Nicoline.
Frode strammer den fire hakk.
For Frode er det ikke alltid like fristende å være med på stevne. Spesielt på lange dager når det bøtter ned. Likevel er han som regel med, og som hestehengeransvarlig har han en viktig oppgave. Hengeren må plasseres arealeffektivt, uten å være til hinder for andre. Han vurderer å flytte den til andre siden av den avlange grusplassen.
– Du er så opptatt av det på stevnet, bemerker Victoria.
Frode går mot sjåførsiden av bilen.
– Ja, dere har noen egenskaper dere og, sier han lurt.
Alder er ikke et hinder
Ponniene skritter inn i ridehuset, noen våtere enn andre. Klokka har blitt nærmere halv fire, og Frode uttrykker sin bekymring over å ikke rekke fotballkampen på tv-en halv sju idet klassen begynner.
En av konkurrentene skiller seg ut fra de andre, en liten hvit ponni. Den spankulerer inn porten, åpenbart lavere enn konkurrentene sine. Men rett skal være rett. Den skal også hoppe lavere enn dem: 70 cm istedenfor 80 cm. Slik er reglene i sprangridning.
Til tross for høyden er den lille hvite ponnien sprekest av alle og fyker over hindrene på oppvarmingen. Sam står derimot plantet midt på banen. Øynene sier ikke stort. De stirrer blankt ut i lufta. Han har stoppet opp og nekter å rusle, til tross for marsjordre fra Nicoline. Hun lager smattelyder og setter hælene i siden på ham. Han går omsider fremover.
Nicoline og Sam er andre mann ut. De står i hjørnet og ser den lille hvite ponnien suse feilfri over 70 cm på 67 sekunder og med stilpoeng på 72. Maks stilpoeng en rytter kan få er 100, et tall som i praksis er uoppnåelig. Midten av 70 tallet er normalen.
Nicoline studerer banen nøye og visualiserer den med pekefingeren. Hindrene er satt opp til 80 cm.
Sam vaier halen voldsomt opp og ned idet de får startsignalet. Det virker som den eldre herremannen har våknet litt. Øynene har fått gnist.
Hinder én, to, tre passeres. Så kommer hinder nummer fire.
De er altfor nære. Sam strekker seg over hinderet og løfter hodet.
Frembeina er over.
Bakbeina flyr over den røde bommen.
Sam setter fart i svingen mot de to siste hindrene, åtte og ni. Nå er han i sitt ess.
Tribunen klapper forsiktig, og det samme gjør Nicoline. Hun klapper hånden mot den muskuløse halsen som takk for nok en feilfri runde. Ingen stopp foran hinder, ingen riv eller tidsfeil.
Resultatet er null feil og stilpoeng på 66.50.
Den lille hvite raske ponnien, Dooneens Fun Fair, vinner klassen med 72 stilpoeng. For Nicoline og Sam blir det en tredjeplass ut av tre deltagere. Men det er kanskje et håp om Oslo Horse Show allikevel.
Kalde føtter, kalde høver
Det er duket for dagens siste klasse, 90 cm for de aller største ponniene. Hittil har ponni etter ponni skrenset foran hindrene.
Nicoline har en uro i blikket idet hun strammer grepet om tøylene og rir inn på banen med Lykke.
Straks slår ponnihovene mot underlaget.
De runder venstre hjørne i ridehuset og svinger inn mot det blå hinderet. Det er kun fire galoppsteg til take-off.
Én, to, tre. Hovslagene dunker jevnt mot sanden.
Fire.
Lykke planter alle fire hovene dypt i sanden og kaster hodet i været. Hun skvetter ut på høyre side av hinderet.
Men Nicoline lar seg ikke pille på nesen. Hun setter fart på nytt mot første hinder.
Lykke gjør samme manøver igjen.
Nicoline løfter hånden litt nølende i været. Et tegn på at hun vil trekke seg. Dommeren oppmuntrer henne til å hoppe videre selv om hun er eliminert. Når en rytter får to stopp foran hinder, blir de eliminert og er ute av konkurransen.
Hun samler motet og galopperer i høyt tempo med retning første hinder.
Én, to, tre.
Ponnihalsen rykker opp. Nicoline vifter bestemt med pisken og gir hun et lite klapps på skulderen.
Ponnien tar sats og hopper spenstig over første hinder og fyker som en rakett over de neste.
Helt frem til kombinasjonen.
Lykke sine nesebor er utspilte. Hun titter nølende på hinderet og senker farten foran kombinasjonen. Nicoline viser pisken.
De famler over det første hinderet. Det er to galoppsprang til neste hinder.
Lykke bremser og blir stående.
Nicoline rir mot midten av banen og løfter hånden i været igjen. Men dommeren lar ikke elleveåringen gå ut av banen med det første. Fra dommerbenken kommer det oppmuntrende ord.
Hun våger en siste gang.
Hun retter seg litt opp og øker farten imot kombinasjonen på langsiden. Nicoline har bestemt seg. De flyr over det første, så det andre.
Kombinasjonen er beseiret.
Spennende høst i vente
Nicoline og Victoria går nedover grusveien etter runden for en time-out. Smilet sitter ikke løst for flere av ponnirytterne utenfor ridehuset. De har mistet sjansen til å delta på årets Oslo Horse Show. Seks av totalt elleve ryttere ble eliminert i 90 cm. Det må nesten være ny rekord.
Etter et par minutter kommer de gående over plassen. Nicoline ser ned i bakken og sier ikke stort, men Victoria har en stor nyhet å dele. Nicoline og Sam er kvalifisert videre.
Siden det var så få med i deres klasse, har de klart å kapre seg en av 80 cm plassene i Talentcup-finalen. Finalen arrangeres helgen før Oslo Horse Show. Hvis rytteren fullfører en av rundene sine, altså at de ikke blir eliminert, er de videre til Oslo Horse Show.
Oslo Horse Show arrangeres på Hellerudsletta 9.–11. oktober.
Det virker ikke som det har gått opp for Nicoline at plassen er hennes. Stevnet i Lommedalen er kun ett av flere kvalifiseringsstevner. Derfor er Nicoline usikker på om hun har samlet nok poeng til å være kvalifisert.
– Mamma, jeg er ikke kvalifisert.
– Jo, det er du.
Victoria fortsetter ivrig:
– Du er kvalifisert, ingen kan slå deg.
Victoria er allerede i gang med å lese om det store stevnet. Hun har begynt å glede seg.
Ansiktet til elleveåringen løsner litt. Men når Victoria vil analysere runden med Lykke, blir det tyst igjen.
– Du hadde ikke nok galopp inn i kombinasjonen.
– Mamma, ikke nå.
Ponniene er lastet på hengeren, og Frode sitter klar bak rattet. De kjører ut av den våte parkeringsplassen i Lommedalen. Den unge rytteren har lagt noen bommer bak seg. Foran henne venter en spennende høst.