Tid for deng
Å fly inn i en debut kan være vanskelig. Å fly baklengs inn, er en kunst
På Sagene i Oslo står en wrestler i hjørnet av en wrestlingring. "Heim" er klar for å en sjanse til å gå seirende ut av sin egen debutkamp med en brutal "finisher". Midt i ringen ligger kveldens motstander Aron Frost med ryggen energiløs klistret til matta. Voldsomme minutter med slag og kast mot kroppen skal glemmes raskest mulig men han ser Heim klatre høyere. Heim strekker armene ut som vinger. Føttene forlater tauet, og han tar sats.
To dager før
Femtifire kilometer sør, og litt øst i luftlinje fra Oslo, ligger Moss. En by som i følge SSBs analyser får en befolking på 61872 mossinger i 2050.
Det er her wrestlingdebutanten Heim, Erik Johnsrød på folkemunne, spanderer cappuchino på journalisten. Begge synes det er bedre med litt melk i kaffen.
– Jeg er jo vokst opp i Saltnes, på Råde. Et mindre sted i et allerede lite sted.
Han retter på den mørkelilla trailercapsen med et bilde av en hane og teksten «cock». De ufarlige blå øynene flakker litt fram og tilbake, og han børster litt rastløst noe usynlig fra bordet før han fortsetter.
– Så bodde jeg der til jeg var 18, før jeg flyttet til Grong for å gå på folkehøyskole. Jeg var ganske skolelei. Etter å prøvd litt forskjellig på videregående mistet jeg interessen. Og, ja, jeg var jo aldri veldig skoleflink.
– Spilte trommer og hadde et ganske chill år.
Fra julegave til wrestlingskole
– Jeg begynte med wrestling da jeg var tredve, men opp til det hadde jeg aldri sett noe wrestling. Og det er jo nesten litt...
Johnsrød ser litt mot etterdønningene av Mossefossen som samler seg på vei mot sjøen. Går litt fram og tilbake om hva han mener. «Merkbart» og «spesielt» blir nevnt, før han etter liten kunstpause lander på: – bemerkelsesverdig.
– Jeg tror det er lett å ikke se wrestling i løpet av en livstid, og hvert fall å gå et helt liv uten å vite at wrestling finnes i Norge. Det er jo veldig nisje.
Han ble først invitert av en kompis til Powerslam i 2024, wrestlingens Superbowl. Dette ga mersmak, men det var ikke første gangen han hadde fått tilbud om å se wrestling.
Da han gikk filmlinja i Oslo, skulle lærerne peke ut de fire beste manusene til en oppgave.
– Det var min som vant.
Johnsrød retter seg litt stolt opp i ryggen.
– Jeg baserte det på en komedie, der noen blackmetal-tenåringer skulle brenne en kirke, så går det ikke.
For å skaffe skuespillere til filmen la de ut en etterlysning på Facebook.
– Så viser det seg at han ene han er wrestler
Han forteller angrende med tilbakeblikk om gratisbilletter til et wrestlingshow de fikk etter filmingen.
– Og jeg bare, nei, jeg tror ikke det. Så satt jeg sikkert bare game’a. Jeg angrer mye på det, for det hadde vært gøy.
Opplevelsen på Powerslammen ga derimot Johnsrød en ny vei i livet.
– Det var jævlig gøy
Så gøy at da Johnsrød fikk tips om å kjøpe billetter i julegave til sin far, nølte han ikke et sekund. Faren hadde aldri vært med på noe sånt, og nå kunne de dra sammen.
– Så når jeg tok med Pappa måtte jo jeg sette standarden.
Med plasser på andre rad tok Johnsrød rollen med å vise faren hvordan wrestlingshow funker.
– Jeg ble skikkelig gira, rakk finger og var skikkelig "In your face" til wrestlerne.
Det kan høres frekt ut, men i wrestling er en del av showet til wrestlerne å få publikum til å elske deg, eller å hate deg.
– Du kan godt få masse jubling og buing, men hvis publikum er stille er det ikke bra. Da er det panikk – et eller annet må skje.
Tre show senere var Johnsrød så bitt av basillen, at å melde seg på wrestlingskole ble behandlingen.
Hurricanrana og en sliten vifte
I en mellomstor sal med industriell betongestetikk varmer ti personer opp med rulling, hopping og push-ups på et gulv av store sorte gummiflak. De ni punchbaggene på hver sin side av rommet, vitner om flerbruk. Mot taket henger en ensom vifte som skranglende prøver å friske opp lufta som tynges av svettedamp og teknisk wrestlingprat.
– Du er ikke så glad i slike triks du?
Instruktør Erik Isaksen slenger en kommentar inn i ringen. Den tørre ironien assisterer viftas desperate kamp mot luftfuktigheten, og kommer til sitt rette når man har sett Johnsrød øve om og om igjen på et svevende triks som kalles Hurricanrana.
Isaksen er grunnlegger av Norsk Wrestlingforbund (NWF), og er en mann med tung wrestlingerfaring.
I dag er han instruktør på treningen
– Alltid når man har nye treninger merker man fort om det er noen med talent som kommer, eller om det er noen som bare sjekker om wrestling er noe for de.
En gruppe som Isaksen spesielt legger merke til er de som kommer tilbake uke etter uke, som har talent og et potensiale man kan utvikle videre
– Og i den gruppa er Erik
Kampdag
Klokken 14:30 åpner dørene for de som har møtt opp tidlig for å få seg gode plasser. I salen er det satt opp merch-stand med wrestlingmasker, t-skjorter og capser klar for å kle publikum i uniform.
Mens setene rundt ringen fylles opp, går Johnsrød rundt i en smal gang i kjelleren. Dongeribuksene svinges rundt, og armene kastes i store bevegelser. Det er en siste repetisjon av triksene før kampen.
Kongen er død, lenge leve kongen
Lørdag 29. August, klokken 15:00.
Lydløs kommer en bjørn bestemt til siden av ringen. To sko omkranset av blåglittrende pigger subbes taktfast to ganger på utsiden før han entrer ringen. En gammel gest i wrestlingverdenen som viser respekt til de som har vært i ringen før deg.
– Vi får en litt annen start på arrangementet i dag.
En enorm mann med en enda større stemme avbryter stillheten. To lange strømper med sinte strutser klatrer fra skoene opp langs selvsikre føtter mot en noe lett svaiende kilt. På toppen er en svart flosshatt med en brem dandert med «steam punk»-briller, pins, en tom patronhylse, og annet nips. Silkebåndet som binder hatten sammen, faller ned på en svart vest omkranset av ordene Tid for deng. Silkebåndet veiver i takt med hodebevegelsene over et stort emblem på ryggen som avslører hvilken bjørn som står i ringen.
«Sumo Grizzly».
Kongens død dagen før har preget forberedelsene til arrangementet. Beslutningen om showet skal arrangeres eller ikke, er bestemt. Praten i dag har gått fram og tilbake om hvordan dette skal gjøres med respekt uten å ødelegge stemningen. Etter noen vel gjennomtenkte runder med seg selv og andre har kveldens konferansier Sumo Grizzly bestemt seg.
– For å hedre den avdøde kongen, vil vi at alle reiser seg og deltar i en felles stillhet mens vi i tradisjonell wrestlingstil ringer ti ganger i ringbjella.
Et rom fylt av kampsultne publikummere slår seg umiddelbart til ro, og en felles fred senker seg over kampsalen. Stolsetene får seg en pause, og hender foldes foran og bak rake voksne rygger, mens barna observerer respekten som brer seg i det gamle festivitetslokalet fra 1896.
Når det tiende slaget i ringbjella blir taus, tar Sumo Grizzly ordet.
– Kongen er død, lenge leve kongen.
Tid for deng
Etter en minnestund, skal stemningen settes til kampklar.
– I kveld er det vi som skal ta oss av slossingen. Og hvis dere går tom for ord, er det tre ord jeg vil at dere skal huske: Det er Tid, det er For, og det er Deng!
De tre ordene brøles fra publikum, og salen er igjen klar for en brutal aften i det første kamp starter.
– Jeezus!
Kommer det spontant fra tribunen når første kastet smeller i matta slik at hele ringen rister.
En matte trekt over rekker med treplanker. Under plankene er en stålkonstruksjon som svikter litt når utøverne faller. Denne kombinasjonen gir store vibrasjoner i hele konstruksjonen, og er grunnen til at ringen buldrer som torden når utøverne kastes ned på den.
Backstage
Kjelleren til Sagene festivitetshus minner lite om den amerikanske wrestling-giganten World Wrestling Entertainments (WWE) standarder. Den brukes av en janitsjarklubb og består av perforert akustisk panel, kommunalt vinylgulv, henslengte noteark og trommer fra alle verdenshjørner.
Dongeribuksene som vandret i gangene tidligere, er byttet ut med en trang stretchbukse i cyan som grunnfarge. Grunnfargen er dekorert med løvestriper i sort, før toppen på kremkaken, et flammemønster i sølv brer seg fra bukselinningen mot de sølvfargede leggbeskytterne.
Mens det tøyes og bøyes på gulvet, dundrer det videre i taket fra kampene som skal avgjøres før Heim skal opp å erobre matta.
Velkommen til Voldsmonopolet
– Her har vi noe helt spesielt til dere
Sumo Grizzly tramper lett mot hver rad av publikum han snakker til.
– Dere skal få se denne wrestleren ha sin debut. Dere er de første som får sett han i en kamp. Ta vel i mot, Heim.
Med ett blir gitarriffet til oslobandet Maktkamps sang Velkommen til Voldsmonopolet spilt på fult volum mellom treveggene. En stor skjerm fylles med fargerike stjerneskudd som kommer skytende mot salen.
I det vokalisten gir et startskudd for det harde drivet i sangen, kommer bokstavene H-E-I-M dansende på skjermen.
Under skjermen høres et høyt brøl og Heim kommer hoppende inn blant publikumet. Han strekker armene opp i lufta og markerer dominanse ved å slå seg selv på brystkassa. Rundt ringen smeller det i håndflater som Heim engasjert deler ut high fives med. Han spretter opp i ringen, og gjør seg klar til å se motstanderen gjøre sin entre.
Aron Frost, en wrestler med Europa, USA og Nigeria-erfaring kommer ut.
– En av de beste i norsk wrestling, i følge instruktør Isaksen
Aron Frost entrer ringen. Debutkampen er i gang.
Kampstart
Aron Frost starter aggressivt og jager Heim, før han får presset Heim opp i ett hjørne. Han er en stor og sterk mann, og Heim har lite kamperfaring.
Heim får gjort noen kontringer, men det tar ikke lang tid før ryggen hans smeller i byggverket maktkampen foregår på. Aron Frost tar Heim over skuldrene og velter seg bakover slik at Heim får nesten to meter fallhøyde ned på ryggen. Mens Heim ruller på matta, sender Aron Frost en hard albue rett i halsen på Heim.
– Auuuuuuuuu, høres felles fra salen.
Aron Frost prøver å avgjøre kampen med å legge seg over en utslått Heim.
– 1...2... to, det er to, roper dommeren.
På tre hadde Aron Frost vunnet, men Heim vil motsatt.
Slik går kampen videre, Heim kastes rundt, får et kne i ansiktet og blir sendt inn i ringhjørnene.
Men noen ganger slår han tilbake, øvingen på Hurricanrana har lønnet seg. Han får inn noen kast. Men igjen slår Aron Frost Heim i bakken.
Mens Heim prøver å komme seg opp fra bakken har publikummet funnet sin favoritt for kvelden
– Heim, Heim, Heim, Heim, ropes unisont i salen.
Men ropene avbrytes av Aron Frost som igjen er i slagform. Han tar Heim og lemper han til toppen av taurekka. Litt fortumlet begynner Heim å dryle knyttneven flere ganger i ribbeina til Aron Frost, som mister grepet å faller med full vekt midt på matta.
Og blir liggende.
Moonsault mot sjebnen
Heim blir stående igjen på taurekka. Han er klar til å prøve noe han har øvd på i flere måneder: En Moonsault. En backflip fra de øverste repene, tre meter over den valnøttfargede parketten til Sagene festivitetshus. Han snur seg sakte, støtter seg på hjørnestolpen, tar en kort pause før han klatrer til toppen av taurekken. Ropingen til publikum eskalerer for hvert steg han tar.
– Gjør det, roper noen fra den ene siden
– Ikke gjør det, skytes det fra den andre siden.
Heim tar hendene fra hjørnestolpen.
I vuggen av publikumets høyeste lydnivå i kampen, bekker han lett tilbake, bøyer knærne
og hiver seg bakover i en bue.
Det avgjørende øyeblikket er her, Heim er på rett vei mot Aron Frost og
Bommer.
Aron Frost rekker å komme seg unna i siste liten. Mens Heim stabler seg på bena etter en hard landing, tar Aron Frost tak i Heim og kaster han brutalt i bakken, og hiver seg over han for en nedtelling.
– 1...2...3, kampen er over.
Heim har tapt debutkampen
Tap, men ikke slutt
– Jeg tror vi får se mer til Heim jeg, sier Sumo Grizzly når musikken har lagt seg.
Det er ikke feil, for Heim skal allerede i ringen senere på kvelden. Etter en pause kommer stretchbuksen på igjen. Debutkampen er endelig over, og nå dundrer Velkommen til Voldsmonopolet fra anlegget igjen.
Han retter litt på buksene, og løper ut til et nytt folkebrøl.
