Troen mot strømmen: På innsiden av Siste Dagers Hellige
De fleste går bare forbi navneskiltene på fortauet. Men bak praten om flerkoneri og amerikanske TV-serier finnes et rom få utenfra kjenner til, og et norsk ungdomsmiljø som lever med troen tett på hverdagen.
– Er det ikke litt rart at Jesus er fra Amerika?
Mannen rynker litt på nesen og ser på de to misjonærene. Søster Randall har akkurat stoppet han og kona der de går tur med hunden sin. Ved siden av henne står søster White. De spør om mannen kjenner til historien.
– Jeg kan alt i hele verden, sier han og ler.
Det viser seg raskt at han ikke kan alt i verden.
– Neida, jeg kan ikke det. Jeg bare har ikke helt trua på det, fortsetter han.
Han begynner å gå videre med små skritt, men stopper opp igjen da han får øye på to tyske turister med lilla hår og svart eyeliner.
– Join us! No, I’m just kidding. We are having a meeting, sier han med et bredt smil og armene i kors.
Turistene stopper opp og hever litt med øyenbryna. Mannen begynner å prate med de om alt fra været og tips til hva de bør se i Oslo. Kvinnen vender blikket mot misjonærene og forteller at hun er fra Filippinene, men har flyttet til Norge på grunn av mannen sin.
Søster Randall blar opp i Mormons bok.
– Har du lyst til å lese dette verset og fortelle hva du synes?
Kvinnen leser mens mannen hennes står et par meter unna og skravler med turistene. Hun blir stående med fingeren på boka, slipper et lite pust ut og ser ut i luften før hun svarer:
– Det er viktig å en Gud i livet vårt.
Søster White smiler og nikker. Alle tre begynner å dele hva Gud betyr for dem i livet. Den lille, hvite og krøllete hunden legger seg ned foran kvinnen. På hodet har den en rosa sløyfe.
Mannen har allerede begynt å gå traske bortover veien med hunden når misjonærene spør om hun vil komme til kirken en gang. De gir henne et kort med adressen og forklarer hvilken buss hun kan ta.
Før kvinnen går, tar misjonærene henne i hånden. Jentene ser på hverandre og smiler. De har fått samtalen de var ute etter.
De to amerikanske jentene er i Norge for å misjonere for Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Søster White har bare vært i Norge i tre uker, men har allerede lært seg nok norsk til å føre samtaler med folk på gata.
For gutter er det forventet at de skal dra på misjon. For jenter er det et valg. White valgte å dra.
– Jeg vil dele evangeliet med folk fordi det har brakt så mye fred i livet mitt, forteller hun.
Randall var ikke like sikker.
– Jeg tenkte nei, fordi vi må betale selv og det er bare mye annet jeg måtte gjøre.
Venner som hadde vært på misjon, overtalte henne. Nå angrer hun ikke. I 18 måneder skal de være i Norge. På gaten møter de både nysgjerrighet, avvisning og folk som helst vil videre.
En mann svarer i forbifarten når jentene spør han om Gud:
– Jeg har det jævlig, og blir ikke noe blid av det.
White forteller at hun liker å stille et nytt spørsmål hver dag. Noen ganger spør hun hva folk er takknemlige for. Andre ganger deler hun et lite vers. Det er ikke alltid noen stopper. Mange er opptatt, noen vil ikke snakke og andre blir stående. Og av og til ender et spørsmål om håp med en samtale om Gud.
– Noen dager kan være vanskelig når ingen vil snakke med oss. Men vi prøver bare å holde mote oppe, sier White.
Randall forteller at hun selv ikke vet hva det større bildet er eller hva Guds plan er for henne.
– Det jeg vet er at jeg gjør Guds arbeid, og det er viktig.
Misjoneringen er det mange forbinder med kirken. To unge amerikanere som stopper folk på gaten med et spørsmål, Mormons bok i hånda og en invitasjon. Men bak navneskiltene og spørsmålene på gaten finnes et helt annet miljø.
Den levende Kristus
– Vi har middagen klar her inne, så det er bare å gå inn og spise, sier en ung mann med sørlandsdialekt.
På bordet står pasta med rød saus. Én etter én forsyner de seg. Samtalene går på norsk og engelsk, og latteren flyter mellom de to språkene. Noen av de amerikanske misjonærene har nylig kommet til Norge og kan fortsatt lite norsk. Når samtalen går over til norsk, smiler de og nikker.
På veggene henger bilder av Jesus. Men det er ikke bilder av Jesus slik han ofte fremstilles i tradisjonelle kirker. Her er han levende. Det finnes nesten ingen kors verken på veggen eller rundt halsen.
– Korset er kjempeviktig, men det er jo et torturinstrument. Vi fokuserer på den levende Kristus, sier et medlem.
Sara Rosenkilde (21) har vokst opp med alt dette. Moren hennes har vært medlem av kirken siden Sara ble født. Som barn ble hun tatt med til kirken, søndag etter søndag. Men Sara har ikke alltid vært helt sikker på om hun ville fortsette.
Hun liker ikke å bli kalt mormon, og kaller seg selv heller kristen. Det er delt om medlemmene ønsker å bli kalt mormon.
– Det kommer an på hvordan du har blitt oppdratt, hva du har hørt og hvor mye du bryr deg, forteller hun.
Et av medlemmene forklarer at navnet mormon først og fremst kommer fra Mormons bok, som skiller kirken fra andre kristne retninger. Mormon er egentlig navnet på en profet.
For Sara har ordet fått en negativ klang. Hun nevner blant annet serien The Secret Life of Mormon Wives.
– Serien handler om kvinner som har blitt oppdratt i kirken, men har gått ut av den. Også er de skikkelig rike. Det er sånn Kardashians, sier Sara med et stort smil.
Hun liker selv å tulle med stereotypiene kirken har.
– Oh, bro, you got so many wives! sier hun og ler.
Flerkoneri, altså polygyni, har faktisk vært en del av kirkens historie. Kirkens ledelse ba medlemmene gå over til monogami så langt tilbake som i 1890 for å følge amerikansk lov, men praksisen lever ennå videre blant enkelte grupper som har brutt med hovedledelsen, ifølge Store norske leksikon.
For Sara har det vært vanskelig å fortelle andre om troen. Da hun var liten, turte hun ikke alltid å si at hun var medlem av kirken. Hun var redd for at folk skulle dømme henne.
– Jeg var redd for at folk skulle tenke at jeg var mindre intelligent.
Vennegjengen til Sara forsvant da hun valgte bort alkoholen på videregående, og i fadderuken på universitetet er det igjen alkoholen som er i fokus. Det er en verden helt ulik den hun kjenner fra kirken, der verken alkohol, nikotin eller rusmidler har noen del i hverdagen.
Gud, glitter og emosjonell regulering
Etter middagen går gjengen i en stor klynge bortover til et annet rom. Samtaler går i munn på hverandre, før en latter bryter ut bakerst i flokken. Her skal det være skriftstudium, men Sara kaller det bare for institutt eller lekse.
Før de begynner, reiser en ung jente seg for å be.
– Kjære Gud den himmelske fader, vi er så takknemlig for at vi kan være her ...
Hun ber om at de skal få fikset det tekniske, ha en fin lekse og huske det de lærer.
– Amen.
Alle sier amen i kor.
Instituttlærer, Beate, putter HDMI-kabelen inn i TV-en, men skjermen er helt svart. Presentasjonen kommer ikke opp. Hun sukker og peker mot tavlen i stedet.
– Vi må gjøre det på gamlemåten.
Beate finner fram en rosa pekestokk som er dekket av så mye glitter at den synes helt fra bakerste rad. Teknologien får hvile. Nå blir det tavle.
I dag skal de diskutere noen vers fra Salmene.
– Hva forteller versene om Guds ord?
Men samtalen stopper ikke der. Det snakkes om evangeliet, hvor dyrt det er å få barn og kvinners helse. Beate forteller hvor heldige vi er i Norge med barnehagen vår.
– Venninna mi i England må betale 20.000 kroner i måneden.
En av guttene lener seg bakover og putter armene over hodet.
– Å herregud, sier han og puster tungt ut.
Beate kommer det noen råd om parforhold også. Hun anbefaler blant annet at par snakker tidlig om hvor mange barn de ønsker seg. Så vender hun seg mot guttene bakerst.
– Om du ønsker å bli forelder, lær deg emosjonell regulering, spesielt dere menn.
Hun peker på dem med et stort glis.
Lukten av eplepai slår imot dem i gangen før de rekker inn på kjøkkenet. Espen plasserer små skåler ut på kjøkkenbenken. Noen klapper han på skulderen og kaller ham Gordon Ramsay, og han ler så det rister i skuldrene.
– Det er fordi jeg ligner på han, ikke sant?
Espen er et av de nyeste medlemmene i kirken. Han hadde vært med rundt fem måneder før han bestemte seg for å konvertere. Før dåpen måtte han gjennom et intervju.
– Det er ikke bare bare å døpes. Det er en forpliktelse.
Han forteller at det var noe ved menigheten som føltes riktig. Han snakker om en sterk følelse av ånden og om samholdet han opplever. Og snart skal han til USA for å delta på generalkonferansen, der kirkens profet taler.
Troen på en levende profet er en av tingene som skiller kirken fra mye av tradisjonell kristendom. Det samme gjelder Mormons bok. Medlemmene leser Bibelen og tror på Jesus Kristus, men tror også at Mormons bok er hellig skrift. De skiller seg ut ved at de tror at Gud, Jesus Kristus og Den hellige ånd er tre separate vesener, og at mennesker gjennom tro og et godt liv kan oppnå guddommelighet og bli som Gud. Likevel regner mormoner seg som kristne.
– Hvis du tror på Kristus, er du kristen, sier eldste Trimple.
For Espen er troen på at Jesus var i Amerika også en del av bildet. Han forteller at noen synes det er latterlig. Men for ham er det ikke rart.
– Hvis det er en Gud, så tror jeg at Guden er så barmhjertig at han kommer til å møte opp overalt. Han kommer ikke bare til å møte opp i Midtøsten.
Brød og vann på sølvfat
På søndag er hverdagsklærne byttet ut med mørke dresser, stive skjorter, kjoler eller skjørt. Ved inngangsdøra står en eldre mann, smiler bredt og tar imot alle som går inn i salen med et håndtrykk. Innenfra stiger tonene fra salmesangen. Sara forteller at mange kler seg pent fordi det er slik man ønsker å møte Gud, men understreker at det ikke er et krav.
– De som er her for første gang eller er på besøk pleier å gå i helt vanlige klær, sier hun.
Tonene fra orgelet fyller rommet. To unge gutter står med blikket festet ned på bordet ved alteret. Fingrene deres jobber raskt og lydløst med å bryte brødet. En mann ved talerstolen ber om at brødet skal velsignes og helliges, slik at de som spiser kan minnes Jesu Kristi legeme og påta seg hans navn.
– Amen.
Så blir det stille.
Guttene går ut til hver sin side med sølvfat i hånda. Blikkene er festet rett frem, munnvikene helt i ro. En kvinne på enden av raden tar en brødbit, tygger rolig og rekker fatet videre til sidemannen. Slik glir det fra hånd til hånd gjennom benkene. Et lavt kremt bryter stillheten bakerst i rommet.
– Nå er vi stille for å bruke tiden til å tenke på Jesus, hvisker Søster Randall.
Fire minutter med stillhet passerer før sølvfatene igjen glir nedover benkene, nå fylt med vann i knøttsmå plastbegre. En eldre kvinne tar imot med skjelvende hender så noen av koppene klirrer mot hverandre og velter. På raden bak kaster en ung jente hodet bakover og tømmer sin i en rask bevegelse.
Så er det tid for vitnesbyrd. Folk reiser seg etter tur og trår opp til talerstolen. Noen snakker om takknemlighet. Andre om øyeblikk der de har følt Guds nærvær. Noen har tårer i øynene og en stemme som skjelver. Så trasker en liten gutt opp. Talerstolen når han nesten til skuldrene.
– Ehm, hallo, alle sammen.
Han stopper opp i noen sekunder.
– Det er veldig skummelt å være her foran så mange folk. Og det tror jeg alle dere forstår, sier han høyt og tydelig.
Han forteller at øynene hans ble åpnet og om alt han har lært om Gud.
– Jeg kan vitne om at Gud finnes og at Gud elsker oss.
For Ricardo er vitnesbyrdene favorittdelen hans av møtet. Nå er det han sin tur til å ta ordet. Han vokste opp som katolikk i Portugal, men troen stakk aldri særlig dypt. Nå står han ved mikrofonen, ser tilbake på livet sitt og måler det mot der han er i dag.
– Grunnen til at jeg vet at denne kirken er ekte er bare ved å se på hvor jeg var før og hvor jeg er nå.
Han forteller at han tidligere var mer «gæren» og gjorde ting han ikke synes var bra.
– Nå døper jeg folk. Så det har skjedd en stor endring i livet mitt.
Barna forlater salen så fort nadverden er ferdig. Tilbake sitter resten og ser engelske videosnutter om kirken. Etter hver video snur de seg mot tavlen, der dagens diskusjonsspørsmål står oppført.
Det er ikke bare i dette rommet disse videoklippene snurrer. Søster Randall forteller at medlemmer over hele verden ser de samme videoene akkurat denne søndagen.
– Uansett om menigheten ligger i Norge eller Afrika så er programmet det samme hver søndag.
Troen er ikke noe Sara bare har fått servert. Hun har han stunder der hun tvilte selv. På sosiale medier har hun hørt om medlemmer i USA med dårlige opplevelser, og kvinner som ble forskjellsbehandlet.
– Men mye av var ikke sant. Eller så er det ting som hadde forklaringer som jeg ikke gadd å gå inn i fordi jeg ble sint.
Historien til kirken er heller ikke uten mørke kapitler. Sara forteller om mørkhudet medlemmer på 1800- og 1900-tallet som ble nektet prestedømmet. Prestedømmet innebærer blant annet autoritet til å velsigne andre og oppgaver knyttet til nadverden. Hun bestemte seg etter hvert for å lære mer om historien hun hadde blitt sint på.
– Mange av lederne i kirken vår var mye mer liberale enn det USA var på denne tiden. De sa at alle er like mye verdt og alle er Guds barn.
Vennene til Sara i kirken viste henne hva troen handler om for dem. Omsorgen hun opplevde i menigheten ble en av grunnene til at hun valgte å bli. Hun trekker spesielt frem første gang hun dro på møtet alene, uten familien. I salen kjente hun en sterk varme for menneskene rundt seg, og en opplevelse av at Gud passet på henne.
– Jeg føler meg så godt tatt vare på av kirken, og jeg har alltid noen å gå til for støtte. Jeg føler meg in peace med meg selv, forteller hun.
Når møtet er over, er det ingen som har hastverk med å gå. Folk blir stående igjen i salen og prate. Sara glir fra person til person, snakker, ler og klemmer.
Et sted på gata i Oslo står to unge amerikanere med navneskilt og spør folk som haster forbi om hva som gjør dem takknemlige. Inne i salen bruser det av latter og smil som går fra øre til øre. For Sara står svaret rett foran øynene hennes.