Veien tilbake til buret
Etter over ett år uten kamp står alt på spill, og noen sekunder i MMA-buret kan avgjøre alt.
«Oy, oy, oy!»
Det runger fra høyttalerne.
«See me ride out of the sunset»
Gitarriffet fyller hallen før han er synlig.
«On your color TV screen»
Ansiktet hans fyller storskjermen. Neven knyttes. Han slår kort ut i lufta. Én. To.
«Cause I’m TNT!»
Lyden treffer veggene og slår tilbake.
Stemmer rundt buret tar over refrenget, noen treffer, andre henger et halvt sekund bak.
Så kommer han til syne.
Jon Vetle Furuheim (24) går ut i lyset, i shorts og en genser i det norske flaggets farger. Skuldrene henger løst. Han trekker pusten dypt, løfter hånda kort mot publikum og lar blikket gli over tribunen før det fester seg mot buret. Klar for sitt tolvte profesjonelle MMA-kamp.
Fortnox Arena i Växjö har ikke vært så høylytt denne kvelden, før nå.
MMA (mixed martial arts) er en kampsport der flere stilarter kombineres, som slag, spark, bryting og jiu-jitsu i én og samme kamp.
En MMA-kamp går vanligvis over tre runder, der hver runde varer i fem minutter.
MMA er ikke lovlig å arrangere i Norge, derfor reiser mange utøvere til land som Sverige og Finland for å konkurrere.
Frontline Muay Thai: Fire dager før kamp
Ved Valhall Arena i Oslo ligger inngangen til Frontline Muay Thai. En enkel dør, et skilt over. Folk kommer og går med bager over skuldrene. En sykkel står lent mot rekkverket ved siden av inngangen. Gjennom vinduet skimtes matta og et par utøvere som varmer opp.
Metallskap står tett i tett langs veggene. Dørene står åpne. Klær ligger slengt over benker. En treningsbag glir opp, og et par hansker dras ut. Teip rulles stramt rundt håndledd, lag på lag.
Inne står det flere menn i styrkeløft hallen.
Jon Vetle er på tredemølla, nettopp ferdig med en økt.
– Vi er tre fra klubben som skal gå kamp på lørdagen, forteller han.
Ved siden av sitter Kevin Costa Dolvik (26), som også skal gå kamp.
"Hvor er tredjemann?"
– Han er i bygget et sted, svarer Kevin.
Elleve kamper står på programmet 12. september, arrangert av Fight Club Rush (FCR).
– Første gang jeg blir main event, sier Jon Vetle.
Både Jon Vetle og Kevin skal konkurrere i "lightweight" divisjonen (70kg)
– Og jeg går før deg, co main event, sier Kevin.
Tempoet på tredemølla blir saktere. Stegene blir kortere før han hopper av.
– Skal vi kjøre lett sparring?
Jon Vetle og Kevin stiller seg opp midt i buret, et par skritt fra hverandre. Hendene er oppe, mer av vane enn fordi det trengs. Lukten av gummimatta ligger tung i lufta. Jon Vetle sender ut et lett slag, nesten som en test, og Kevin bøyer hodet unna uten å flytte seg. De går i sirkel rundt hverandre, ikke for å angripe, bare for å holde riktig avstand.
Et spark kommer fra Kevin, mot låret, dempet før det treffer. Jon Vetle svarer med et kort mothold, en hånd som legger seg over kneet et sekund før det er framme. Svetten blander seg med lukten av gummi. Ingen av dem presser hardt. Det er mer en samtale mellom kroppene enn en kamp.
Et nytt spark treffer.
– Den var fin, sier Jon Vetle.
De fortsetter i rolige runder, bytter angrep og forsvar, korrigerer med små nikk i stedet for ord. Etter noen minutter senker begge hendene samtidig, som på et stille signal, og går bort til kanten av buret for å hente vannflaskene sine.
Jon Vetle går ut av buret. Rett bort til boksesekken.
Stiller seg foran boksesekken, føttene lett spredt, og sender inn et rett slag som får sekken til å svinge et stykke unna kroppen.
Han følger etter med et nytt slag, så et lavt spark mot midten, kjeden over sekken klirrer for hvert treff. Bevegelsene gjentas i faste serier,
slag,
slag,
spark.
Kjettingen over boksesekken dirrer for hvert spark.
Nede venter de på Jon Vetle for intervju.
Alle sitter samlet på matta, trenere og utøvere. Blikkene er rettet frem mot Jon Vetle, som sitter med mikrofonen løftet mot seg. Det er stille mens han svarer.
– Walkout-sangen min skal være “TNT” av AC/DC.
Den store dagen
Etter seks timer bak rattet dukker Fortnox Arena opp, en betongbygning med parkeringsplassen full av biler.
Det første som møter blikket er en lang kø som strekker seg rundt hjørnet. Folk står tett, noen i klubbklær, andre med flagg over skuldrene. En far løfter sønnen opp for å se bedre. Ved siden av snurrer kjøtt på et spyd, og lukten av kebab blander seg med summingen av stemmer. Folk snakker høyt om kveldens kamper.
Foran et kamera nær buret står tre kommentatorer klare og papirer i hendene. De retter litt på dressjakken, kikker inn i linsa, og ønsker seerne velkommen med et bredt smil før lyset på kameraet blinker rødt.
Bak dem fylles publikumsrekkene sakte. Folk finner plassene sine, noen med cider i hånden, andre med barn på fanget. Rekke etter rekke blir farget av trøyer og flagg fra ulike land, og summingen av stemmer stiger jevnt mot taket etter hvert som hallen fylles.
Klokka nærmer seg 15:30, og dagens første kamp er i gang.
"Tredjemann"
Fire kamper er unnagjort.
Marley Yalley (19) gjør sin entre mot buret, rolig mottatt av publikum.
Så kommer en ny utøver. Denne gangen representerer han Norge, med tsjetsjensk bakgrunn.
Musikken som følger ham er helt annen enn det som har spilt hele kvelden, tunge, rytmiske toner som fyller hallen på et nytt vis. Han kommer løpende ut, skriker mot taket, armene strukket ut til siden.
Klubblogoen på genseren er kjent.
"Tamerlan Akhmadov," ropes det, og navnet fyller høyttalerne.
Publikum kaster seg over det, mens Tamerlan (20) selv løfter nevene og heier dem videre opp.
Kvelden har ikke vært mer energisk før dette øyeblikket.
Fra første sekund går kampen ned på matta. Tamerlan griper tak i Marley, drar ham inn, og de to ruller sammen langs buret, armer og bein flettet i hverandre i stadig nye posisjoner. Bryting avløses av jiu-jitsu, et grep byttes til et annet.
Tamerlan legger seg over Marleys rygg og strammer en arm rundt halsen hans. Marley griper fatt i hansken foran seg, prøver å skape rom, men Tamerlan holder grepet, kroppen tung og fast mot ham.
Når runden er over, durer en lyd av hjerteslag gjennom høyttalerne, tung og jevn, mens de to går hver til sitt hjørne.
I siste runde er mønsteret det samme. Tamerlan flytter Marley dit han vil, snur ham rundt, finner ryggen igjen. Plutselig reiser Marley seg opp, og går mot gjerdet mens Tamerlan er på ryggen.
– Det er 50 sekunder igjen, du skal bli akkurat der du er, roper treneren til Tamerlan.
De finner bakken igjen, der Tamerlan fortsatt har kontroll.
– Who’s the champ? roper Tamerlan, idet dommeren går imellom og bryter kampen.
Annonsøren løfter mikrofonen, men ingen i hallen lener seg fram. Ingen holder pusten. Alle vet allerede hvem som har vunnet.
– All three judges had about 29-28, for your winner by unanimous decision, still undefeated...
Tamerlan vinner alle tre rundene, og navnet Tamerlan Akhmadov følger rett etter, uten pause, uten overraskelse i stemmen hans engang.
Tamerlan løfter armene, mer av vane enn av lettelse. Rundt ham klapper publikum, jevnt og avslappet, som om de bare bekrefter noe de allerede visste.
Bak kulissene
Klokken nærmer seg 19:30. Bare noen få kamper gjenstår, og Jon Vetles tur nærmer seg.
Utøverne har et eget område for oppvarming sammen med de nærmeste. Jon Vetle sitter på matta.
– Jeg er rolig, sier Jon Vetle
Et par meter unna står Kevin i sin egen verden. Med hodetelefonene på går slagene jevnt ut i lufta, uten at han legger merke til noe rundt seg.
Langs veggen sitter folk fra klubben. Noen på stoler, andre på gulvet. En snakker lavt i telefonen, en annen knyter skolissene på nytt. Ingen hastverk. Stemningen ligner mer en vanlig treningsøkt enn timene før en kamp.
Jon Vetle begynner å varme opp med Chris Nilsen, eier og trener av Frontline Muay Thai. Han sto også i hjørnet til Tamerlan under hans kamp.
– Vi kom med… hva var det den bilen het igjen? Jo! Den nye Xpeng, med massasjeseter og greier, sier Chris.
Kvelden tar en brå vending
På TV-skjermen i bakrommet går kampen før Kevin.
Et hardt høyreslag treffer.
– Det er over, sier Chris, før dommeren bryter.
Så er det Kevins tur.
Musikken fyller hallen idet han går ut med rolige, bestemte skritt, blikket festet mot buret. Han smiler kort til noen i førsterekke.
Inne står motstanderen, Robert Nilsson (31), klar med hendene på gjerdet, og følger ham hele veien inn.
Kampen starter i fart.
Bare noen sekunder ut i runden finner Kevin den han leter etter, en hard venstre rett i magen på Robert.
Robert bøyer seg sammen, hendene farer ned mot magen, og et lite gap åpner seg mellom dem. Dette er øyeblikket. Kevin ser det, flytter vekten framover for å avslutte kampen der og da.
Men i samme sekund som slaget hans går ut, kommer det noe tilbake. Et spark, lavt, presist, akkurat der ingen mann vil ha det.
Kevin fryser midt i bevegelsen. Ansiktet hans forandrer seg, og han går ned, først på kne, så helt ned på gulvet. Han blir liggende.
Et sukk går gjennom hallen, ikke jubel, ikke skuffelse, bare en felles, stille forståelse av hva som nettopp skjedde. Ingen trenger forklaring. Alle har sett det før.
Klokken tikker ned fra fem.
Hvert sekund faller tungt.
Lyden i hallen legger seg. Ingen roper. Ingen beveger seg.
Bare øyne festet mot buret.
På storskjermen vises reprise av sparket.
I det siste minuttet griper dommeren tak i Kevins ben, løfter dem opp og rister lett på dem. Ansiktet til Kevin strammer seg til med en gang, og han vinker bort hendene.
Kampen er annullert.
"Wonderboy"
«Cause I’m TNT!»
Jon Vetle Furuheim går ut i lyset.
I buret venter Claudeci Brito (32) fra Brasil.
– Jon Vetle “Wonderboy” Furuheim!, ropes det.
De ser hverandre inn i øynene før dommeren gir signalet.
De veksler slag, igjen og igjen, uten at noen trekker seg unna. Ett minutt og tretti sekunder ut i kampen finner Jon Vetle åpningen han har lett etter, en hard høyre hook som treffer Brito rett i kjeven.
Brito går i bakken.
Han kommer seg fort opp igjen, men Jon Vetle er allerede der.
Venstre.
Høyre.
Venstre.
Høyre.
Brito løfter hendene, prøver å holde seg oppe, prøver å svare, men beina svikter under ham igjen.
Han faller.
I samme øyeblikk stopper dommeren kampen, kaster seg mellom dem, og løfter armene for å vise at det er over.
Jon Vetle løper i sirkler langs buret før han brått stopper og hopper ned på knærne midt i buret. Han slår begge hendene hardt i gulvet, igjen og igjen, før han løfter blikket og ser ut mot publikum.
10-2
– This is my life. This is everything I do, sier Jon Vetle, og trekker pusten tungt mellom ordene.
Øynene blir blankere enn de var i buret for få minutter siden.
Lyden ligger igjen i veggene, som om jubelen ikke helt slipper taket. Folk reiser seg, noen klapper fortsatt, andre roper navnet hans en siste gang før det glir over i summing.
Nede på gulvet åpnes buret.
Folk strømmer til. Trenere, lagkamerater. Klapp på skuldrene. Armer rundt hverandre. Korte rop. Smil som ikke slipper taket.
Jon Vetle går ut av buret.
Kroppen er fortsatt i bevegelse, som om kampen ikke helt er over. Han møter blikk, nikker, tar imot gratulasjoner uten å stoppe helt opp.
En hånd klapper ham hardt på ryggen.
Rundt dem løsner stemningen. Noen ler. Andre begynner allerede å snakke om det som nettopp skjedde, peker, viser med hendene.
Lenger bak står noen med telefonene oppe igjen.
Fanger øyeblikket.
Kvelden fortsetter.
Men akkurat her, akkurat nå, tilhører den ham.
– Du ser meg igjen på FCR i desember.