Veien ut av soning
Fra fengselet til et liv i frihet skal bolig, jobb, økonomi og nye nettverk på plass. For straffedømte kan veien tilbake til samfunnet begynne lenge før soningen er over, og det er i overgangen mye kan stå på spill.
Bak en port på Ensjø åpner lageret seg. Matvarer står stablet på paller i høyden. Hanne Amb Hovda, daglig leder på soningsinstitusjonen Elevator, og en av beboerne, skyver en jekketralle foran seg med flere svarte matkasser.
Pepsi Max og Villa Farris uten sukker forsvinner ned i kassene. Hovda slipper jekken. Ett øyeblikk står den stille, før den sakte begynner å trille av gårde på det svakt hellende gulvet.
De fortsetter mot fryseren. Beboeren finner åtte pakker med kjeks og sjekker datoene.
– Må ha noe til kaffen, sier han.
Lenger inne slår kulden imot. Kjølemaskineriet durer over oss. I kjølerommet ligger frukt og grønt plassert sammen med pizzasaus og femkilospann med potetsalat. Beboeren stopper ved avokadoene og ber om hjelp til å kjenne på dem. De største blir plukket ut. De skal bli til guacamole.
Før den 23 år gamle beboeren kom til Elevator, satt han i fengsel. Nå går dagene med til jobb, permisjoner og familie, men også helt alminnelige valg om hva han skal spise i helgen.
Ett steg nærmere utsiden
Elevator på Teisen i Oslo er en paragraf 12-institusjon, en såkalt overgangsbolig. Her kan straffedømte gjennomføre deler av soningen utenfor fengsel. Målet er at overgangen til frihet skal skje gradvis.
I denne perioden skal blant annet beboerne arbeide for å skaffe seg jobb eller utdanning, bolig, et positivt nettverk, og en stabil økonomi med hjelp av de ansatte på Elevator.
Regnet har akkurat gitt seg idet vi kommer til den store røde murbygningen på Teisen. Innenfor døren er det en liten resepsjon der to stoler i mykt stoff står plassert. Lenger inn i rommet fører trappene videre opp og ned i bygningen.
I stua er fengselspreget vanskelig å se. Her fyller en brun skinnsofa midten av rommet, blomstermotiver henger på de skoggrønne veggene og DVD-er står på rekke i en hylle. Klokken er ti og det er stille i korridorene. Noen beboere sover fortsatt. Andre er allerede på jobb eller skole.
For beboeren vi snakket med er forskjellen større enn møbler og ulåste rom.
– Den største forskjellen er at man har folk som heier på seg.
Han beskriver Elevator som tryggere og friere enn fengselet. Her har han egen telefon for å holde kontakt med familien. Telefonen har til og med sosiale medier. Han har også jobb, og kan få permisjon til å møte familien sin.
Friheten er likevel kontrollert. Beboerne har avtaler om hvor de skal være, for eksempel på jobb, skole eller behandling. Utgangene registreres. Brudd på reglene kan føre til skriftlig advarsel eller tilbakeføring til fengsel.
– Det er en utopi å tro at alle får til alt helt perfekt første gang når man blir stilt masse krav til, sier Hovda.
For enkelte som har sonet lenge, kan selv en ulåst dør kreve tilvenning. Hovda forteller at beboere har stoppet foran dører og ventet på at en ansatt skal åpne. Så kommer de på at de kan gjøre det selv.
– Det er trist hvis folk blir for avhengige av fengselets rutiner, for de skal tørre å gå ut i friheten.
Hverdagen som trening
På Matsentralen er det nettopp de små valgene som fyller tiden. Hva skal de ta med? Hva trenger de? Hva skal lages av maten?
Hver fredag henter Elevator overskuddsmat herfra. Hovda forteller at soningsinstitusjonen er avhengig av slike samarbeidspartnere.
For beboerne kan mathentingen lette en trang økonomi. Samtidig trekker Hovda frem at matlaging kan være en form for botrening. Det er en del av forberedelsen til et liv der man selv bestemmer dagens middag.
Etter hvert er kassene fulle. Matvarene må flere ganger flyttes rundt for å få plass i varebilen. Ute på lasteområdet er det trangt mellom biler og lastebiler. En stor rød lastebil fra Posten tuter for å komme frem.
Biler skal inn og biler skal ut. Kassene flyttes enda en gang før bakdørene endelig lukkes.
På vei tilbake til Elevator knitrer kassene bak setene. Hovda ler av kaoset de nettopp har forlatt. Beboeren har fått med seg maten han ønsket seg til helgen.
Tilbake på Elevator fylles det store kjøkkenbordet med mat. To beboere sitter allerede ved bordet. En ansatt setter fra seg kaffekoppen i oppvaskmaskinen og vasker hendene.
– Vil du ha appelsin?
– Vitamin C, svarer mannen ved bordet og ler.
En annen beboer plukker med seg druer og river løs en Solo Super fra en flerpakning. Rundt bordet går praten og latteren mens emballasjen presses sammen og maten fordeles.
For beboeren (23) er slike hverdagslige ting en del av noe større.
Da han begynte å gå ut blant mennesker igjen, syntes han det var overveldende. På Elevator har han blant annet vært med på festival.
– Vi fikk lov til å være vanlige og gå rundt andre mennesker. Man føler at alle ser på deg og følger med, men etter hvert innser man at man er som de andre, forteller han.
Han mener overgangen har gitt han et fundament før løslatelsen. Jobb, botrening, hjelp til søknader og et nytt nettverk blir trukket frem som viktige deler av veien videre.
Gamle miljøer kan være vanskelige å bryte med.
– Det er kanskje tøft og vanskelig å endre seg, men det er for det beste på lang sikt.
På den andre siden av muren
På Ullersmo fengsel er alle dører låst.
Det er grått og småkaldt utenfor fengselet denne mandagsmorgenen. Foran de lange betongmurene ligger en stor parkeringsplass omgitt av høye grantrær.
Ved porten oppgir vi navnene våre og venter på å bli klarert.
Inne skyves en grå skuff under glassveggen i skranken. Legitimasjonen forsvinner inn og gule besøkskort kommer ut.
Vi venter igjen.
Så skal jakker, sko og notatblokker sendes gjennom en skanner. Selv må vi gjennom en metalldetektor. Ingen elektronikk får bli med videre.
Bak enda en låst dør venter Mosa Hussein Farah fra ungdomsteamet.
Etter å ha passert den store luftegården midt i fengselsområdet, kommer vi til ungdomsteamets rom og hilser på to ansatte til, Pernille og Marthe.
Veggene er grønne med et stort Norgeskart på den ene. På det runde bordet er det satt frem kaffe, kjeks og kanelgifflar. Utenfor ligger et stort grøntområde med små trær. Fra treningsrommet i samme etasje kommer det høy musikk og dunkelyder.
Underveis i samtalen bryter sambandene deres inn flere ganger.
Rundt på fengselsområdet finnes videregående skole, treningsrom og musikkrom. I et annet bygg ligger det som ligner en helt vanlig nærbutikk. Innsatte arbeider både der, på biblioteket og på teknisk område. Mellom hverdagsrommene møter vi på overvåkningskameraer, vaktrom og de låste dørene som stadig vender tilbake.
Det er nettopp denne spenningen ungdomsteamet arbeider i. De unge skal forberedes på frihet mens de fortsatt befinner seg i et system der friheten er sterkt begrenset.
– Vi vet de kan bli dårligere her. Derfor vil vi gi dem mest mulig muligheter i fengselet og hjelpe dem med utfordringene de står i.
Alt som må forberedes
For en ung innsatt kan løslatelsen bety langt mer enn å gå gjennom porten. Skole, jobb, bolig, økonomi, familie, psykisk helse, rus og nettverk skal håndteres samtidig.
Ungdomsteamet forsøker derfor å koble på tjenester utenfor fengselet før soningen er over. Det kan være NAV, kommunen, skole, barnevernstjenesten, DPS eller andre tilbud.
– Vi kan ikke bare be folk skjerpe seg, sier Marthe.
Målet er at den innsatte ikke skal stå alene når straffen er ferdig.
Det er ikke alltid mulig.
Teamet beskriver overgangen mellom fengselet og hjelpeapparatet utenfor fengselet som vanskelig. Noen dommer gir god tid til planlegging. Andre gjør ikke det. Samtidig kan ingen bli sittende i fengsel bare fordi tilbudet som trengs på utsiden, ikke er klart.
– De voksne har kanskje rukket å leve voksenlivet ute, men noen av de unge har ikke opplevd voksenlivet før de kommer i fengsel. De trenger derfor litt mer veiledning, sier Farah.
Dermed kan også matlaging, søknader og andre hverdagsferdigheter bli en del av rehabiliteringen.
På Elevator forteller daglig leder at de møter på mange av de samme problemene. Beboerne må ha bolig, arbeid eller utdanning og økonomi på plass. Særlig bolig kan være vanskelig. Det holder ikke nødvendigvis å finne en ledig leilighet. Den må også være trygg for personen som skal bo der.
En bolig i et miljø knyttet til rus eller kriminalitet, kan også gjøre veien ut vanskeligere.
Glippsonen
Det er denne overgangen Tobias Hofsøy kaller «glippsonen».
Han er daglig leder i Sammen for Livet, som arbeider for å få innsatte og domfelte over i ordinært arbeid. Hofsøy har selv bakgrunn som fengselsbetjent og mener arbeidet må begynne før løslatelsen.
– Hvis en straffedømt blir løslatt fra et fengsel og ikke har en jobb, kaller vi det glippsone, forklarer Hofsøy.
Sammen for Livet forsøker derfor å komme inn mens kandidatene fortsatt soner. De kartlegger hva personen kan og vil jobbe med, i tillegg til å koble vedkommende opp mot ulike arbeidsgivere. Hofsøy peker på at en jobb krever noe straffedømte ikke nødvendigvis får automatisk, nemlig tillit.
– Det vi har mest av er bygg og anlegg, altså tømrer, elektrikere, snekkere og rørleggere. Mange vil også jobbe med lager og logistikk, forteller Hofsøy.
Arbeidsgiverne vet at kandidatene sitter i fengsel når Sammen for Livet tar kontakt. Ifølge Hofsøy kan et møte med kandidaten være det som endrer arbeidsgiverens bilde av hvem en straffedømt er.
– Vi tar bare inn de mest motiverte og de vi opplever er ferdig med det kriminelle livet, sier han.
Men jobb løser ikke alt.
Hofsøy forteller at organisasjonen ofte ender opp med å hjelpe med mer enn det som er rettet mot arbeidslivet, blant annet bolig, flytting og gjeld. Han retter samtidig kritikk mot samarbeidet mellom NAV og kriminalomsorgen, og mener for mange blir løslatt uten et godt nok tilbud.
– Ved å opprette et selskap som skal hjelpe innsatte inn i arbeid før de blir løslatt, sier vi egentlig at NAV og kriminalomsorgen ikke får det til, sier Hofsøy.
NAV ønsker ikke å svare konkret på kritikken, fordi hver sak har individuelle hensyn. Kommunikasjonsrådgiver Elise Kvien understreker likevel at NAV må inn tidlig.
– Det er viktig for NAV at innsatte og domfelte får den oppfølgingen de har krav på når de kommer ut fra soning, og at vi er koblet på i god tid, skriver Kvien.
NAV mener planleggingen bør starte før løslatelsen og at mennesker med sammensatte behov må få helhetlig oppfølging i samarbeid med blant annet kommunen de tilhører.
På tvers av Ullersmo, Elevator, Sammen for Livet og NAV går dermed én tanke igjen: Det som skjer før porten åpner seg, kan få betydning for det som skjer etterpå.
Små steg
På Elevator har 23-åringen allerede fått jobb. Han får også hjelp til det praktiske. Etter hvert kan han tenke seg å studere, men først skal han fullføre det han har begynt på.
– Jeg prøver å gå små steg.
Snart skal han ikke tilbake til en innelåst institusjon og dørene skal ikke lenger åpnes for han.
Han skal videre og da må det finnes noe å gå videre til.