– Kjærligheten kjenner ingen grenser

Dokumentaren, som nå er inne på 100 kinoer i landet, viser den skjulte historien om tyskerjentenes behandling under og etter 2. verdenskrig. Regissør Lena-Christin Kalle avslører statens grove overgrep på kvinnene.

Til tross for at tyskerjentene ikke hadde brutt noe lov, avdekkes det i dokumentaren at de ble satt i straffeleir, IQ-testet og kalt åndssvake. Noen ble tvangssterilisert, og 4000 kvinner ble fratatt statsborgerskapet og deportert til Tyskland.

– Det er en alvorlig straff å frata noen statsborgerskapet på den måten. Vi kjenner ikke til at det har blitt gjort mot noen andre grupper i samfunnet i moderne tid, understreker Kalle.

Selv i dag, 80 år senere, har det ikke vært noe automatikk i at tyskerjentene har fått tilbake statsborgerskapene sine. Arbeids- og likestillingsdepartementet skriver samtidig i en epost at enkelte av kvinnene som mistet statsborgerskapet etter krigen, kan ha fått det tilbake.

- Dette blir gjort på bakgrunn av en individuell behandling med hjemmel statsborgerskapsloven, skriver kommunikasjonsrådgiver Jonas Kambestad Hågensen og viser til dette eksempelet.

Kalle mener denne historien ikke er ferdig.

– Det står seg ikke i et av verdens mest likestilte land. Hva er en unnskyldning verdt hvis man blir fratatt statsborgerskapet? Det er den verste sanksjonen man kan gi en borger, påpeker regissøren.

Nysgjerrigheten for tyskerjentene ble vekket til live da Kalle jobbet som radioreporter i NRK. Da kom hun over at Norges største straffeleir for tyskerjentene var på Hovedøya. Hun fant også ut at alle arkiver som beskriver hva staten har gjort mot kvinnene, er hemmelige og stengt for allmennheten.

– Jeg tror at de fleste tror de kjenner historien om tyskerjentene og at de ble skamklippet. Men det viser seg at staten og myndighetene har begått den verste forfølgelsen og overgrepene mot kvinnene, forteller Kalle.

Regissøren er sjokkert over systematikken i de statlige overgrepene. Hun forteller at hun fant et arkiv som viste at kvinnene har vært overvåket av hjemmefronten siden 1942.

– Man kan få et inntrykk av at man planla hvordan man skulle straffe dem. Jeg blir også sjokkert over at man i en rettsstat har så stor hevnlyst mot kvinner som ikke har brutt noen lov. Som rettsstat og demokrati, var Norge utrolig kreative i hvordan de kunne ta kvinnene, sier Kalle.

Videre forteller hun at de deporterte 4000 kvinner og i praksis behandlet dem som krigsfanger i eget land. De endret også grunnlovens paragraf 100, som sier at ingen lov skal ha tilbakevirkende kraft. De som hadde giftet seg med en tysker under krigen, kunne dermed også bli deportert ut, ved at den nye statsborgerloven fikk tilbakevirkende kraft.

En stor andel av tyskerjentene har gått bort, men de som fortsatt lever, bærer på frykt, skam og sinne til den dag i dag. En av dem er 101 år gamle Rigmor, som ikke ønsker etternavnet sitt navngitt.

Hun er fortsatt redd for at det er hevngjerrige mennesker der ute. Til tross for dette har hun valgt å stå fram om historien sin fordi hun er sint over urettferdigheten som har fulgt henne hele livet.

Da Rigmor var 17 år gammel møtte hun Ernst og ble gravid. Han var hennes livs kjærlighet, men han var også en tysk soldat. Ifølge Kalle var de fleste kvinnene som ble stemplet tyskerjenter, som Rigmor, unge kvinner i tenåringsalderen.

– I krig er det er seierherrene som skriver historien og det blir en stereotypisk fremstilling der du har helter på den ene siden og fiender på den andre. Men det var antakeligvis også mye hverdag i krig også, hvor tyskere og nordmenn omgikk hverandre, forteller Kalle.

Ifølge regissøren kan ha det vært så mange som 100 000 kvinner, altså godt over 10% av kvinner mellom 18 og 64 år som har hatt et kjærlighetsforhold eller nær relasjon til en tysk soldat.

Rigmor er takknemlig for at det nå lages en dokumentar om historien til tyskerjentene.

– Jeg synes det er enestående at de har laget denne dokumentaren. De kan føle på at det var mye urettferdighet før, og nå ville de rydde opp i det. Jeg er så glad i dem for det, sier Rigmor og roser regissøren og produsenten.

Skjøvet under teppet

Hans-Johan Johansen ble født i Honningsvåg i 1944, med norsk mor og tysk far. Da det samme året brant i Nord-Norge, måtte familien evakuere og faren dro hjem til Tyskland. Da Johansen var 2 måneder gammel, ble moren syk med tuberkulose og havnet på tuberkulosehjem. Derfor har han i hele sin oppvekst bodd hos besteforeldrene sine i Hammerfest, men sett moren hver sommer.

80-åringen var heldig med at bestefaren var motstandsmann og hadde mye respekt i bygda. Han tror det er årsaken til at han har hatt en fin oppvekst, uten mobbing. Moren hans ble derimot barbert av håret tre ganger og bar på mye tungt inni seg, som hun aldri snakket om.

– De så på henne som landssviker fordi hun lå med fienden, forteller Johansen.

For å legge lokk på ting, fortalte besteforeldrene Johansen at faren hans var død. Det var ikke før da han var 54 år og fikk Røde Kors til å spore opp faren, at han fant ham i Tyskland. Da viste det seg at faren hadde fått seg en ny kone i 1945 og at hans nye familie ikke visste om Johansen. I 2016 gikk faren bort, og kontakten med Tyskland brøt.

– Det skar seg i begravelsen fordi jeg ikke var velkommen, forteller Johansen.

Unnskyldning

I 2018 ga Erna Solberg en statlig unnskyldning til tyskerjentene.

Rigmor er likevel skuffet over at hun og de andre tyskerjentene ikke har fått noe kompensasjon for de statlige overgrepene. Hun forteller om tøffe tider.

– Staten og regjeringen var også med på å behandle oss dårlig. Til å begynne med fikk vi ikke bidra i arbeidslivet. Og jeg har oppfostret datteren min kun på min egen lønn, uten noe støtte fra staten, forteller hun følelsesladd.

Johansen mener det var bra at unnskyldninga kom, men at det var for sent.

– Jeg synes man bør ha sympati, fordi kjærligheten kjenner ingen grenser, mener Johansen.

Fortsatt relevant den dag i dag

Kalle mener dokumentarens tematikk fortsatt er aktuell i dag.

– Det beskriver hvordan ett sett regler gjelder for kvinner og ett sett regler gjelder for menn. Vi kvinner er horer, mens en mann er skjørtejeger. 

Hun mener vi må begynne å behandle kvinner og menn likt.

– Vi må ta et skikkelig oppgjør med Norges behandling av tyskerjentene for 80 år siden, der vi indirekte straffer dem for å ha elsket feil mann, mener Kalle.

Er ikke optimistisk

– Hva tenker du at vi som samfunn bør lære av denne historien, dersom det skulle bli krig igjen?

– Da må de tenke på denne historien her, alle feilene de har gjort, og hvor mye de har såra folk. Det er forferdelig hva vi måtte gå gjennom, forteller Rigmor.

Kalle mener man i krigstid må klare å holde hodet kaldt og ikke gå etter de svakeste og de som er lettest å ta.

– Det var det som skjedde her. Dessverre er jeg ikke optimistisk, jeg tror dette kan skje om igjen, om ikke på en enda verre måte, sier Kalle.

Trilogi

"De rettsløse" er første film i en trilogi. Om ikke lenge skal Kalle komme i gang med dokumentar nr. 2, "Searching for David", der hun skal prøve å finne sin amerikanske familie.

– Min far er et krigsbarn med amerikansk far og tysk mor. De møttes i Tyskland etter at landet kapitulerte og ble delt inn i ulike soner. Bestefaren min David hadde syv søsken, men vi kjenner ingen av dem, forteller Kalle.

Den tredje filmen skal handle om kjærlighet i krig i verden i dag og krigsbarn, med alle komplikasjonene det kan føre med seg.