– Den neste generasjonen skal ikke oppleve det jeg har opplevd
– Vi pleide å si at iranske aktivister har en levetid på seks måneder, sier Homan Mousavi. 17 år senere taler han mot regimet foran Stortinget.
Drepte demonstranter og amerikansk-israelske angrep på Iran har skapt både samhold og splittelse blant iranere verden rundt. I Norge prøver Homan Mousavi å være en stemme for dem som ikke har det.
74 piskeslag
Mousavi, som er daglig leder for Norsk Iransk Råd, er ikke fremmed for å stå imot det iranske regimet. Han har viet livet sitt til kampen mot undertrykkerne. Tre år i fengsel, over to hundre dager i isolatcelle og 74 piskeslag var straffen han fikk for å skrive en politisk blogg i Iran.
- Stiftet i 2019
- Menneskerettigheter, demokratisering og kvinnekamp i Iran som hjertesaker
- Frivillig og partipolitisk uavhengig
- Støtter Reza Pahlavi II som leder av Iran
- Målet er et demokratisk valg etter en planlagt overføringsperiode ved regimeskifte
Vi møter Mousavi på en kafé i Bogstadveien. Han tar av seg regnjakka og setter seg ned med notatblokk, PC og et par iranske bøker.
Han forteller at han ikke fikk brukt utdanningen sin fra Iran da han kom til Norge i 2012.
– Da jeg startet på OsloMet kunne jeg si to ting på norsk: "Vil du ha pose?" og "Vil du ha kvittering?", forteller Mousavi. I dag holder han appell foran Stortinget.
Visste risikoen
Før Mousavi tar bilen ned til Nationaltheatret, forteller han oss om en lengre reise. Han synes det er trist å snakke om historien sin, det er kanskje ikke så rart.
– Jeg ble født i fengsel i 1986 der begge foreldrene mine ble henrettet, forteller han.
Som 22-åring ble han arrestert og mishandlet i fengsel. Etter å ha blitt løslatt, ble han arrestert igjen og fant ut at han kom til å bli henrettet. Da rømte Mousavi.
– Vi pleide å si at iranske aktivister har en levetid på seks måneder. Jeg visste risikoen for å kritisere det islamske regimet, men valgte å gjøre det likevel, sier han.
Han forteller at han hver kveld tenkte: "Jeg orker ikke mer, kroppen min klarer ikke mer".
– Motivasjonen min er at den neste generasjonen ikke skal oppleve det jeg har opplevd, forteller Mousavi.
Mangler felles prosjekt
Sharam Alghasi er professor i mediesosiologi ved Høyskolen Kristiania og skriver bok om det iranske miljøet utenfor landets grenser. Boka tar utgangspunkt i spørsmålet "Hvorfor er det så vanskelig for iranere å være et vi?".
Alghasi mener noe av grunnen til at det islamske regimet har holdt på makten, er fordi opposisjonen ikke har klart å stå samlet. Han mener at noe endret seg etter den kvinnelige frihetbevegelsen i 2022.
– Mange ble engasjert, men veldig raskt ser du at det oppstår subgrupper med ulike interesser, sier han.
Alghasi forklarer at i Norge er iranere organisert på tvers av etniske grupper, religion og sosial posisjon, men det politiske ståstedet er viktig.
– Vi har en type fragmentering som gjør at de ikke kan utvikle noe felles prosjekt, sier han.
Alghasi mener at denne mangelen på prosjekt kommer av at for mange grupperinger i opposisjonen insisterer på at kun de sitter med sannheten.
Følte brutaliteten på kroppen
Med raske skritt går Mousavi målrettet langs Karl Johan. Idet han ankommer Stortinget sveiper blikket hans fra høyre til venstre. Løvebakken er gjerdet inn med politisperringer. Ved hver åpning står to betjenter.
– Okei, det ser trygt ut, sier Mousavi, like mye til seg selv som til oss.
Ut fra sekken drar han opp det gamle iranske flagget og knytter det rundt halsen. Han tripper av forventning, mens han venter på at de første talerne skal gjøre seg ferdig.
Plutselig er det Mousavis tur. Han ber folk trekke nærmere så de kan være mer samlet. Han tar mikrofonen i hånda. Stemmen hans er som stadig crescendo.
– I nesten fem tiår har Iran vært okkupert av et brutalt og totalitært teokrati. Og nå vil vi ha vår frihet tilbake, runger det over Stortingsplassen.
Kroppen hans beveger seg i takt med ordene. Når han kommer til sin egen historie, når engasjementet hans en ny høyde.
– Jeg er en som følte brutaliteten av regimet på kroppen min og betalte prisen med livet mitt, tordner han.
Publikum klapper i det talen og følelsene når sitt naturlige klimaks.
– Vi har vært i krig i 47 år med det islamske regimet i Iran. Hvor var såkalte midtøsteneksperter?, sier han og peker på bygget bak seg.
Blikket hans sveiper over folkemengden og han smiler. Han sier at opposisjonen endelig har klart å samle seg.
– Snart kjøper vi billettene og kommer tilbake til vårt kjære hjemland Iran, sier han og blir litt mykere i stemmen.
Etter applausen går Mousavi fort ned fra scenen. Han er så opprørt at han ikke enser arrangøren som prøver å gi han en klem.
Sterkt uenig
Nshad Sharifi er en av de andre appellantene. Hun måtte selv flykte til Norge for 13 år siden. Som medlem av Komala-partiet jobber hun for kurdisk selvbestemmelse og demokrati. Ifølge henne er ikke demokrati garantert hvis monarkistene vinner fram.
– Hvis Pahlavi blir konge, har vi kurdere fortsatt en kamp for vår identitet, sier Sharifi.
Hun synes det kurdiske miljøet i Norge er flinke til å vise samhold.
– Vi tar vare på hverandre i gode og vonde dager. Når noe feires eller noen har mistet noen, er vi selvfølgelig rundt dem for at de ikke skal føle seg alene, sier Sharifi.
Når hun ser på det som skjer i Iran får hun skyldfølelse.
– Det jeg kan gjøre er å være deres stemme, forteller hun.
Mer samhold
Neste stopp er et studio på Økern, der Norsk Iransk Råd samles og spiller inn podcast. Rommet summer på persisk. På den ene veggen henger det gamle iranske flagget. Rådet er samlet og Mousavi er et naturlig midtpunkt. Han gestikulerer mens han gjenforteller appellen sin til resten av rådet.
Han opplever også at det som har skjedd i det siste har samlet opposisjonen mer.
– Hver gang det blir en bevegelse i Iran, blir folk nærere og nærere i Norge. Det er en glede å se iranere finne hverandre, sier Mousavi.
Videre forteller han at folk fortsetter å holde kontakten utenfor aktivismen. Slik er det mindre sjanse for at folk er ensomme.
Han mener at iranere i Norge, på tvers av politisk ståsted og ideologi, nå demonstrerer sammen for et fritt Iran.
– Vi har ikke et land å krangle om. Landet vårt er okkupert, sier han.
Mousavi sier at Norsk Iransk Råd stenger butikken sekundet Iran gjennomfører et demokratisk valg.
– Vi møtes igjen, kanskje i Iran, sier han idet han setter seg i bilen.
Han imiterer seg selv som gammel mann med stokk i Tehran, Irans hovedstad. Han drømmer om å bli professor på universitetet der. Sola har gått ned over Økern. De oransje blinklysene skjærer gjennom marsnatten, før det slukner idet han runder hjørnet.