– Skam over statsbudsjettet
I fjor sa helseminister Bjarne Håkon Hanssen at politikere kan skamme seg over rusomsorgen. – Den skammen lever videre med årets statsbudsjett, sier Actis-leder Anne-Karin Kolstad.
– Med dette statsbudsjettet er jeg mer skuffet enn noen gang. Rusfeltet er et etterslep og sitter nederst ved bordet under utdelingen.
Anne-Karin Kolstad er generalsekretær i Actis, samarbeidsorganet for rusomsorgen i Norge. Stemmen hennes heves etterhvert som hun snakker. Temaet gjør henne sint, og hun har mye å si.
– Forrige regjering startet en opptrappingsplan for rusfeltet. I løpet av snart seks år, har rusomsorgen fått 835 millioner. Til sammenligning har opptrappingsplanen for psykisk helse sanket ni milliarderi løpet av ni år, sier Kolstad.
Hun håpet tilskuddet skulle bli større i år:
– I fjor trakk Brustad meg unna i vandrehallen på Stortinget. Hun sa det kom 300 millioner i år, og mer til neste år. Men i år fikk vi bare halvparten, 150 millioner. Det er både kritisk for alle på gata, og for dem som dør i behandlingskøene.
Truet til nedleggelse
En mann sitter alene med kaffekoppen og stirrer tomt ut i luften. Plutselig rykker han tilbake på stolen, med øynene vidt oppsperret. Det kommer ikke en lyd. Like etter fortsetter han å stirre utover lokalene til Fyrlyset, et av Frelsesarmeens mange tiltak i bydel Gamle Oslo.
Daglig leder for Fyrlyset, Marit Solli, ser ikke positivt på rusomsorgen i dag.
– Vi har ikke sett noen tiltak som er styrket eller trappet opp etter opptrappingsplanen, men vi har sett flere tiltak som er blitt lagt ned. Det er trist, sier hun.
Solli sitter på sitt kontor i Urtegata 16A. Her har Frelsesarmeen både gratis mat, kaffe og helsetilsyn gjennom Feltpleien.
– Vi håper dette kan være en vei inn i behandlingssystemet. Vi skal gjøre hverdagen lettere for dem på gata, sier Solli.
Når det gjelder forslaget til statsbudsjettet for 2010 har hun følgende kommentar:
– Det er økonomien som begrenser. Vi kunne gjort mye mer. Rusfeltet er stort, komplekst og voksende. Man har ikke god nok kontroll til å senke eller holde nivået stabilt. Rekrutteringen er høyere enn avgangen.
Amfetamin på rundgang
I kafélokalene i etasjen under kontoret til Solli, har aktivitetsnivået hevet seg flere hakk. Luften er tett av tobakk, noen sitter med ferdigrøyk, men de fleste ruller Petterøes Rød 3. Røykeforbudet gjelder tydeligvis ikke i praksis her.
– Det er ikke snakk om et fritak, mer et unntak, forklarer en av stedets brukere som humrer litt, før han fyrer opp.
Praten går på tvers av bordene. Vennskapelig kjekling om hvor Tøyenkirken ligger blir avbrutt av en stol som smeller i bakken. To damer er i tottene på hverandre, men roes raskt av Fyrlysets ansatte.
Et par skinnhansker og et halskjede bytter eier, og en pose med amfetamin blir sendt rundt, så alle kan lukte og bifalle kvaliteten.
De fleste er i godt humør, men smilene forsvinner fra ansiktene i det praten går over på rusomsorg, NAV og helsevesen.
– Behandlingskøene i Norge er kritiske. Det er ikke noe nytt at folk dør, mens de venter i kø, forteller Hans Jørgen Vidal.
– Norge kunne vært et foregangsland, men se hva vi har valgt å gjøre, fortsetter han.
Uttalelsen bifalles av flere:
– Det er helt sprøtt. Jeg kjente en type som ble godkjent for metadonbehandling to år etter han døde. Fra bordet ved siden av roper en hva han mener om det hele: Hvem faen gidder vel å stå i behandlingskø!
Stor budsjettskuffelse
Frode Woldsund, leder for Frelsesarmeens rusomsorg, er veldig skuffet over statbudsjettet.
– Vi hadde forventet mye mer, særlig fordi helseminister Hanssen tidligere har brukt sterke uttrykk for hvor dårlig rusomsorgen i Norge er. Han har kalt rusmisbrukere for en pariakaste.
Woldsund ser ikke lyst på Frelsesarmeens tilbud som en følge av statsbudsjettet.
– Frelsesarmeens booppfølgingstjeneste mangler midler og må kanskje legges ned. Lavterkseltilbud til arbeidstrening sliter også. Uten mer økonomisk støtte vil vi slite med å opprettholde dagens drift.
Statsbudsjettet for 2010 faser også inn siste del av opptrappingsplanen for rusomsorgen. I likhet med Anne-Karin Kolstad og Marit Solli, er ikke Woldsund særlig imponert over planen.
– Opptrappingsplanen fungerer ikke godt nok, tiltakene som er lovet følges ikke opp. Vi har ikke sett noen konkrete effekter av pengene som er en del av opptrappingsplanen, sier Woldslund.
I motsetning til Woldsund, vet Kolstad nøyaktig hva hun hadde forventet seg av penger til rusomsorg i regjeringens forslag til statsbudsjett.
– Jeg hadde forventet én milliard kroner. Det kunne satt i gang tiltak for dem som er verst stilt. Med dagens bevilgninger går man heller tilbake, sier Kolstad.
– Driter i ettervernet
I Fyrlyset avbrytes praten et lite øyeblikk i det mannen som tidligere kikket monotont ut i luften brått reiser seg, slår seg gjentatte ganger på brystet og brøler som en såret King Kong. Like etter vagger han ustøtt mot utgangen.
På jakkeryggen til den medtatte kroppen kan man lese «Nadderud – idrettslinja» i det han forsvinner i døråpningen.
Irmelin Fransen (41) snur seg tilbake fra brølingen, tar et trekk av røyken og fortsetter samtalen:
– Selve avrusningen kan man ta hjemme. Det klarer man alene. Problemet er at det ikke finnes noe ettervern.
Flere hoder nikker rundt henne. Wilfred Eriksen (61) har vært i miljøet så lenge at han mener å vite hva hans snakker om. Munnen hans er nesten skjult bak tett skjegg, men når han snakker blir han lyttet til.
– De kan bygge så mange behandlingsplasser de vil. Det er ettervernet som er viktig, men det er dette de driter i.
Et verksted for mennesker
Kolstad ser også forbi selve avrusningen. Hun mener at man i hjelpeapparatet bør fokusere mer på det forebyggende.
– Pengene i dag brukes på å reparere mennesker. Man går ikke til kjernene av problemet. Det er snakk om å dele ut heroin tre ganger om dagen? Hjelp dem i stedet med å takle det som skapte problemene.
Utenfor Fyrlyset sitter Hans Petter (41) på huk og sorterer eiendelene sine i en bag og to plastposer. Han har brukt amfetamin i 28 år og vært innom flere ulike institusjoner. Han og Kolstad tenker mye av det samme om rusomsorgen.
– De regner oss ikke som mennesker, men som ødelagte biler som må repareres, sier 41-åringen.
Når det gjelder gatetiltak som Fyrlyset, er ikke Hans Petter i tvil. Ordene renner raskt ut av ham:
– Fyrlyset er ekstremt viktig for meg og mange andre. Det er helt uunnværlig for folk på gata. Selv om jeg hit for første gang som 13-åring, legger han til.
Et lite øyeblikk stopper han opp, som for å forestille seg en umulig situasjon.
– Hadde Fyrlyset stengt, ja, da er det ikke sikkert mange av oss hadde vært her...