"Olav" ble trakassert og sparket av samboeren

– Vi hadde et godt forhold det første året. Men etter hvert viste det seg at hun hadde en måte å oppføre seg på som jeg ikke har sett hos andre. Måten hun hogget ned på andre og spredde negativitet. Jeg har ikke opplevd maken. Jeg forsto ikke hensikten.

"Olav" ble dratt inn i en verden han ikke kjente til. Han beskriver et kjærlighetsforhold som utviklet seg til å likne et kriminelt miljø. Men Olav er ikke alene om disse opplevelsene.

I en landsdekkende undersøkelse fra 2005 kom det frem at 22 prosent av mennene som ble spurt, rapporterte om å ha vært utsatt for vold i en nær relasjon. Fem prosent hadde vært utsatt for slik vold det siste året og to prosent av mennene oppga å ha vært utsatt for vold av stor skaderisiko.

Bjørn Løvland, rådgiver og terapeut ved Reform -ressurssenter for menn, har vært i kontakt med mange menn som synes det er vanskelig å prate om volden de har blitt utsatt for.

– I den offentlige debatten har det vært fokusert mest på menns vold mot kvinner og barn. Derfor tror sikkert mange at vold mot menn i nære relasjoner er ikke-eksisterende, noe som selvfølgelig ikke er tilfelle, forteller Løvland.

Skrev dagbok

"Olav" forteller at han etter et par år begynte å notere ned hva kjæresten gjorde mot ham. Da han begynte å føre dagbok, fikk han klarhet i mønsteret og oppdaget at ting gjentok seg.

– En gang jeg skulle gå ut med søpla ble jeg stående og prate med naboen i fire minutter. Da jeg kom inn igjen, var hun helt fra seg. Hun tok frem en lang kniv og viftet med den opp i ansiktet på meg. Hun brukte ofte kjøkkenredskaper til å true meg med. Hun kuttet meg i ansiktet så blodet rant. Jeg tålte det den gangen, men etter mange år tålte jeg det ikke så godt lenger.

I ti år levde "Olav "med en kjæreste som kontrollerte omgivelsene sine. Hun stjal lønnslippene hans, nektet barna hans å få nøkler til huset og nektet ham foreldreretten til sønnen de fikk sammen.

– Det verste var den verbale trakasseringen hun utsatte meg for. Hun sjikanerte meg på det verste. Jeg prøvde å sette meg ned og tenke over hva som var galt. Jeg tenkte psykologisk, jeg prøvde å se sammenhengen. Men det var ingen sammenheng.

Ny krisesenterlov

Ole Kristian Hjemdal, forsker ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) skiller mellom ulike typer vold.

– Volden er ofte bygget rundt en konflikt der begge utøver vold. Men de som er i et forhold med en partner som har et ekstremt kontrollbehov, og der man kan si at forholdet består av et offer og en utøver, det er disse som har det sterkeste hjelpebehovet.

Etter at den nye krisesenterloven trådte i kraft første januar i år, har det blitt bestemt at alle krisesentrene også skal legge til rette for å kunne ta imot menn og ikke bare kvinner.

Men Hjemdal forteller at også før krisesenterloven kom, var det menn som henvendte seg til krisesentrene. I 2008 var 65 menn i Norge innom krisesentrene hvorav 5 overnattet.

– Dette var mens krisesenterne fremdeles bare var for kvinner, så det tyder det på at disse hadde et sterkt behov for hjelp og at de manglet andre steder å henvende seg.

Det tok ti år før "Olav" bestemte seg for å komme seg vekk fra det voldelige forholdet.

– I fjor vår kom gjennombruddet. Jeg var hundre prosent sikker på at dette skulle jeg ut av. Jeg fikk voldsalarm av politiet, skaffet meg advokat og psykolog, og i høst flyttet jeg til en egen leilighet. Det var aldri et alternativ å oppsøke et krisesenter. Å sitte der med en gjeng damer og en flokk med unger – det hadde jeg fått krise av. Det var helt ute av tankene mine.

Vil ta tid

Wenche Jonassen, forsker og ekspert på organisering og drift av krisesentre, forteller at det er få av sentrene som har klart å få til et ordentlig godt tilbud til menn.

– Mange krisesentre har ikke nok lokaler til å danne ”separate oppholdsenheter” som det står i loven at de skal ha.

Jonassen tror det vil bli en økning i besøkstallene fra menn når krisesentrene får på plass et fullgodt tilbud, men hun tror likevel ikke det vil bli noen enorm pågang.

– En grunn til at menn holder seg borte fra krisesentrene er holdningene i samfunnet.  En annen grunn er at mange menn har et annet alternativ. Det er flere kvinner enn menn som er økonomisk avhengig av overgriperen. Så når det kun er et spørsmål om å komme seg vekk, vil mange menn heller leie en egen leilighet enn å bo på et krisesenter hvis de har økonomisk mulighet til det.

Bjørn Løvland ved Reform tror Jonassen undervurderer behovet for et dekkende hjelpeapparat til menn.

– Menn utsatt for vold i nære relasjoner som har vært i kontakt med oss, rapporterer at de har behov for et fullgodt hjelpetilbud i form av samtaler, risikovurdering og et trygt oppholdssted. Noen har også oppgitt at de har behov for juridisk bistand.

– Jeg kunne ha slått tilbake

"Olav" forteller at han nå har det bra. Han har kommet seg vekk, har fått foreldreretten til sønnen sin, og han har forbydd kjæresten å ta muntlig kontakt med ham. Men han kjenner det trykker fortsatt.

– Den verste hendelsen har jeg ennå ikke fortalt. Det var for tre år siden. Jeg hadde vært på julebord, og jeg kom hjem klokken ett. Det er jo ikke veldig sent å komme hjem for en voksen mann. Da jeg kom hjem, hørte jeg henne suse ned loftstrappa. Hun tok tak i meg og dro meg bakover. Jeg dunket hodet inn i dørkarmen og smalt ned i flisene. Jeg husker smellet. Jeg fikk et stort kutt i hodet. Blodet rant nedover. Jeg var helt nedblødd. Og jeg hadde fått hjernerystelse. Men hun turte ikke å ta meg med til sykehuset med tanke på hva de ville si. Jeg kunne ha slått tilbake, men jeg gjorde det ikke. For da ville det ha blitt avgjort der og da. Hvis jeg hadde slått tilbake, ville jeg blitt buret inne. Det er jeg helt sikker på. Jeg flirer når jeg forteller dette, men det er til å gråte av. Kanskje det er en måte å takle det på.