Hensynet til foreldre kan stoppe meldinger til barnevernet

– Det er grunn til å anta at det er 2-300 000 barn som lever under forhold som kan være omsorgssvikt, sier Espen Lilleberg, barnevernsjef i bydel Stovner.

I en publikasjon fra helse- og omsorgskomiteen på Stortingets nettsider står det: ” Komiteen viser til at det framgår av proposisjonen at det ikke fins oversikt over hvor mange som vokser opp i familier der én eller begge foreldrene har psykisk sykdom, er rusmiddelavhengige eller har alvorlig somatisk sykdom eller skade, men at det trolig er 130 000 familier som til enhver tid lever med psykisk sykdom og rusproblem, og mer enn 200 000 barn som har foreldre som ruser seg slik at barna reagerer.”

Barnevernets tall forteller at 200 000 barn lever med rusmisbrukende og/eller psykisk syke foreldre, og 80 000 barn har blitt utsatt for grov vold fra foreldrene en eller flere ganger. Likevel er det kun i overkant av 44 000 barn og unge som mottar tiltak fra barnevernet.

Christoffer Kihle Gjerstad var et av de barna som ikke fikk hjelp. Det er nå fem år siden han døde etter omfattende mishandling fra sin stefar. Christoffer ble sviktet av både skole og helsepersonell da ingen kontaktet barnevernet selv om det ble fattet mistanke.

Espen Lilleberg frykter at det er altfor lett å glemme. For til tross for at Christoffer-saken rystet hele Norge, er det fortsatt minst 150 000 barn som ikke mottar tiltak fra barnevernet selv om behovet er der.

OFFENTLIGE INSTANSER ER FOR DÅRLIGE TIL Å MELDE

Espen Lilleberg uttalte i fjor til Dagbladet at han mener at offentlige instanser er for dårlige til å melde ifra, og tall fra Statistisk sentralbyrå underbygger påstanden hans. De som melder fra oftest til barnevernet er foreldre eller foresatte. I 2008 sto de for 18 prosent, mens barnehage, helsestasjon og lege/sykehus, som samtlige har et godt utgangspunkt for å melde fra om de yngste barna, står for henholdsvis 4, 6 og 5 prosent.

– Vi vet at jo tidligere barnevernet kommer inn, dess bedre er det. Det går også bedre med disse barna i voksen alder, sier Maria Reklev, organisasjonssekretær Landsforeningen for barnevernsbarn (LFB).

Hun påpeker at det er lite sannsynlig at problemene viser seg først etter barnehagealder. Dermed burde blant annet barnehagen være en av de instansene som kan oppdage omsorgssvikt.

– Men det som kan være interessant er hvorfor de som har meldeplikt, faktisk ikke melder ifra, sier Reklev.

Å MELDE IFRA – ELLER IKKE?

I fjor gjorde Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) en kartlegging av samarbeidet mellom barnehage og barnevern, på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet og Barne- og likestillingsdepartementet. På grunnlag av denne kartleggingen kom regjeringens ”Veileder til barnets beste – samarbeid mellom barnehagen og barneverntjenesten”.

Kartleggingen gikk blant annet ut på å finne ut hva som kan gjøre det vanskeligere å melde fra. Det viste seg at det i stor grad er samarbeidet med foreldrene barnehagene er redd for å ødelegge. Over 70 prosent av barnehagene mente at en melding kan gjøre fortsatt samarbeid med foreldrene vanskelig, og nesten 60 prosent mente at foreldrene kunne tenkes å ta barnet ut av barnehagen hvis barnevernet koples inn.

HENSYN TIL FORELDRENE

Og det er ikke bare i barnehagene at hensyn til foreldrene kan gi utspill i vurderingen av om man skal melde eller ikke. Direktøren for Oslo legevakt, Endre Sandvik, understreker at det alltid er hensynet til barnets ve og vel som er punkt nummer én, men mener at det er viktig å holde på tilliten.

– Man kan ikke melde i et hvert tilfelle der man synes at noe er litt rart. Det er viktig at vi har tillitt til våre pasienter som brukere, og hvis vi melder uten å verifisere kan det resultere i at folk slutter å bruke legevakten, sier han.

Legevakten melder derfor ofte til helsestasjonene for å få en nærmere utredning av familiesituasjonen.

OPPLYSNINGSPLIKTEN GJELDER

Barnehagestyrer Kari-Mette Karlsen kjenner igjen situasjonen der man kopler inn andre instanser enn barneverntjenesten. Og selv om Karlsen selv har gode erfaringer med til barnevernet har hun flere ganger latt være å melde ifra selv om hun har vurdert å gjøre det. Og i etterkant har hun angret.

– Jeg tror barnehagen er så redd for å ødelegge dialogen, redd for at foreldrene for eksempel skal slutte å samarbeide med personalet.

Regjeringens veiledning behandler dette under overskriften ”Hvordan oppfylle opplysningsplikten”. I et avsnitt står det: ”Barnehagens plikt til å melde fra til barneverntjenesten faller ikke bort selv om barnehagen forsøker å avhjelpe eller bedre barnets situasjon. (…) Opplysningsplikten faller heller ikke bort ved at barnehagen kontakter andre tjenester som for eksempel Pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) for å få deres vurdering av barnets situasjon.”

Karlsen tror at man så gjerne ønsker at foreldrene skal være gode foreldre, slik at man gjør det man kan for å hjelpe dem. Det kan lett bli en bjørnetjeneste.

– Barnehagene er veldig serviceinnstilte ovenfor foreldre, og jeg tror man strekker seg så langt fordi man gjerne vil hjelpe, at der og da tenker man ikke på barnets rolle.

KONSEKVENSER FOR BARNA

Maria Reklev fra LFB forteller at samtlige hun kjenner sier at barnevernet kom for sent.

– Et annet interessant perspektiv er at jeg ikke kjenner til noen saker der det har fått konsekvenser for noen som er pålagt det, å ikke melde ifra. Selv om det har fått fatale konsekvenser, sier hun og henviser til blant annet Christoffer-saken.

Konsekvensene av å ikke melde ifra er det barna som sitter igjen med.