De grønngrønne
Kjøper du økologisk mat? Sorterer du glass og metall? Velger du sykkel framfor bil? Tog i stedet for fly? Da er du sikkert litt miljøbevisst. Men noen drar den enda lenger.
– Hva skal du bruke disse til?
Tollerne glaner ned på de to åpne koffertene. Året er 2008. Sigmund Hegstad er på vei hjem. Til daglig er 21-åringen ballettdanser ved Det Kongelige Teater i København, men nå venter en velfortjent pause. Den åtte timer lange bussturen fra København til Oslo er både billig og behagelig, synes han. Det finnes ingen gode unnskyldninger for å ta flyet når bussen er så tilgjengelig. Bagasjen hans er sjelden et problem. Men nå står han her, foran de strenge ansiktene på norskegrensa. I koffertene til Sigmund ligger det sammenbrettede melkekartonger i tykke bunker, og det synes tollerne er rart. Hvorfor i all verden har han pakket med seg gamle, sure melkekartonger?
– Jeg skal resirkulere dem, svarer Sigmund.
For i hans område av København finnes det ikke noe godt system for resirkulering av kartonger. Derfor har Sigmund spart på hver eneste melkekartong og laget et høyt tårn av dem bak døra på rommet sitt. Det er helt naturlig å frakte kartongene hjem til Norge når danskenes løsning ikke fungerer, mener Sigmund. Tollerne nikker. Snart er koffertene tilbake i lasterommet og underveis til de norske papirkonteinerne. Det er ikke første gangen Sigmund tar med seg melkekartongene hjem. For flere år siden bestemte han seg for å leve grønt. Skikkelig grønt.
– Grønn livsstil er et fenomen som eksisterer hos enkeltgrupper, både i Norge og i utlandet, sier Espen Heggedal.
Han er daglig leder ved Grønn Hverdags hovedkontor i Oslo. Det grønne nettverket oppfordrer til miljøvennlige løsninger, blant annet kjøttfri mandag og restetorsdag. Dette er enkle hverdagstiltak som har blitt godt mottatt blant skeptiske nordmenn. Organisasjonen merker at flere interesserer seg for kortreist mat, og salget av økologiske varer er på vei oppover. Men en fullstendig grønn livsstil har ikke blitt særlig trendy, mener Heggedal. En slik levemåte assosieres ofte med et politisk standpunkt.
– Og mange tror at en grønn hverdag reduserer livskvaliteten.
Det er Line Lønning (23) og Håvard Krokedal (22) veldig uenige i.
– Tvert i mot. Jeg har fått et mye bedre liv, sier Håvard.
Kniven i høyrehånda hakker rødløk i et forrykende tempo. Det er nachoslørdag hos veganerne på St. Hanshaugen i Oslo. Håvard er kutteansvarlig, mens Line smuldrer en gulfarget klump mellom fingrene. Dette er soyaost, som er lovlig kost i veganismen. Line fordeler ostesmulene over haugen av tortillachips. Etter lang tid som vegetarianere, bestemte Håvard og Line seg for å bli veganere for fire år siden. Nå unngår de alle produkter som har animalsk opprinnelse. Og jada – godsaker som honning, geléfigurer og melkesjokolade er også bannlyst, med mindre de finnes i en vegansk variant. Håvard og Line kjøper ingen klær som inneholder skinn, pels, lær eller dun. Helst ikke ull, heller. Sjampoen og såpen på badet er kjøpt gjennom en amerikansk nettbutikk med godt utvalg av veganvennlige varer. Lines sminke er også funnet der.
– Men ellers handler vi nesten alt i vanlige butikker, særlig mat. Vi spiser jo faktisk helt normale ting, påpeker hun.
Nå forsøker hun å lirke steinen ut av en avokado uten å skjære seg på kniven. Guacamole er en selvskreven ingrediens i dagens meksikanske rett. Bollene på kjøkkenbenken er fylt med finhakkede grønnsaker og fersk koriander. Line og Håvard lager nesten all mat fra bunnen av. Men er det ikke vanskelig å få i seg nok proteiner når man unngår både kjøtt, fisk og fugl?
– Åh, jeg begynner å bli lei av å snakke om de proteinene. Proteiner er oppskrytt!, sukker Line.
– Det er nesten ingen i den vestlige verden som lider av proteinmangel uansett, sier Håvard.
Det siver røyk fra ovnen når Line løfter ut tortillabrettet. Den smeltede soyaosten har festet seg til chipsen som gule, tykke striper. Sorte bønner smakssatt med tacokrydder erstatter den tradisjonelle kjøttfarsen på nachosfatene. I sommer var Håvard og Line på ferie i USA, hvor de besøkte en haug med veganske spisesteder. Det er få slike restauranter her til lands.
– Vi var stappmette i tre uker, ler Line.
Hjemme i Norge hender det at de spiser vegansk «kjøttmat» – soyabaserte produkter som kan kjøpes i utvalgte butikker. Liksom-baconet fakon er visstnok fryktelig godt.
– Vi har vegansk kylling i fryseren, men det er ikke så ofte vi har behov for å spise slike ting. Det blir litt kvalmt, sier Line.
De to studentene er opptatt av både dyrevelferd og miljø. Nesten alle møblene i stua er arvet eller kjøpt brukt. Line meldte seg inn i Natur og Ungdom (NU) for seks år siden og har vært både sentralstyremedlem og informasjonssekretær i organisasjonen. Hun var den eneste veganeren på NU-kontoret, men lot være å misjonere foran de kjøttetende kollegene sine.
– Det er ikke noe poeng i å mase på folk. Vi er ganske tilbakeholdne på den fronten. Men jeg svarer selvfølgelig på spørsmål hvis noen er nysgjerrige på veganisme, sier Line.
– Jeg synes det er mer konstruktivt å vise andre at det går an å leve på denne måten uten å være en freak, mener Håvard.
Han spiller i punkbandet Urbanoia, hvor alle medlemmene er veganere – inkludert Håvards egen bror. I sommer reiste guttene på Europaturné. Bandbilen deres kjørte fra sted til sted ved hjelp av et utradisjonelt drivstoff: Gammelt frityrfett fra gatekjøkken. Broren til Håvard har brukt mye tid og penger på å få systemet til å fungere.
– Men på sikt vil fettbilen lønne seg økonomisk. Dessuten er det miljøvennlig å kjøre på fett, sier Håvard.
Veganerparet har valgt den grønne livsstilen for jordas og dyrenes skyld – men også for sin egen del.
– For min del er dette faktisk et egoistisk prosjekt. Jeg lever grønt fordi det framstår som et bedre alternativ for meg, sier Håvard.
Line er enig.
– Valgene vi gjør nå, kommer til å påvirke generasjonen som lever etter oss. Jeg velger å si nei til en industri jeg ikke respekterer.
Hun skyver den halvspiste nachostallerkenen over til Håvard, som mer enn gjerne tar i mot restene hennes. Line smiler når hun forteller om samboerparets framtidsdrøm, langt unna bylivet i Oslo sentrum: En stor hage og egendyrkede grønnsaker.
– Det høres veldig hippieaktig ut, da. Men det hadde vært utrolig fint.
«Kjøp mindre – lev mer!», oppfordrer klistremerket som er festet på kjøleskapet hjemme hos Lise Enger (34). Mottoet har ikke hengt der bestandig. Hjemme i Oppdal var det ikke mye miljøsnakk rundt middagsbordet. «Så dumme de er!», snøftet foreldrene hennes når demonstranter fra Bellona dukket opp på TV-skjermen. Som voksen ble Lise sammen med en gutt som sjelden ble med på skogstur. Han var mer opptatt av å kjøpe nye, dyre gjenstander.
– Men jeg ville ikke at livet mitt skulle handle om ting, sier Lise.
Forholdet tok slutt for tre år siden. Lises interesse for helse og miljø ble med på flyttelasset. I leiligheten på Grünerløkka i Oslo er kjøkkenskapene fylt med sesammel, kokossmør og økologiske teposer. En rad oppskriftshefter og magasiner lener seg mot veggen. Lise henter mye inspirasjon i blader og på alternative nettsider. Dessuten er det greit å vite hva man bør holde seg unna. Plast, for eksempel.
– Nei, jeg er ikke særlig glad i plast, ler Lise.
Hun har lenge vært overbevist om at plast ikke er bra. Hvis man rører i kokende mat med en plastskje, kan plasten skille ut farlige stoffer på grunn av den høye temperaturen, tror hun. Farlige stoffer som vil skade både kroppen og miljøet. En dag leste Lise en nettartikkel som bekreftet de dystre teoriene hennes. Da bestemte hun seg. Plastgjenstandene på kjøkkenet måtte vekk. Lise åpnet skuffer og skap og slengte skjærebrett, plastsleiver og øser ned i en pose. Nok er nok, tenkte hun – og dumpet alt sammen i søppelbøtta.
– Akkurat det var nok ikke særlig miljøvennlig. Jeg burde sikkert ha levert utstyret til en returstasjon, innrømmer Lise.
Hun smiler skjevt.
– Men jeg likte jo ikke tanken på at noen andre skulle bruke den plasten!
For et par måneder siden kastet hun ut teflonpanna også. Nå bruker hun en jernpanne i stedet.
– Det er nemlig påvist at teflonpanner skiller ut farlige stoffer ved høy varme.
Lise har viet et eget hjørne av kjøkkenet til hovedstadens resirkuleringssystem. Hun er over gjennomsnittet interessert i kildesortering. To ganger i uka tar hun på seg en grønn t-skjorte og ringer på dørene til usikre oslofolk. Hva skal egentlig kastes i restavfallet? Kan tørkerull og servietter puttes i den grønne posen? Lise stortrives i jobben som kundekonsulent for Renovasjonsetaten.
– Det er mange som lurer på noe. Men de aller fleste er flinke til å kildesortere, og da får de skryt av oss, smiler Lise.
Hun er glad for at hun greier å ta miljøvennlige valg. Livet har utviklet seg i en positiv retning de siste årene, synes hun.
– Men det finnes sikkert noen som lever grønnere enn meg.
Regnet trommer mot taket. Høstens første ruskevær river i veggene, mens et tårn av glovarme esker er på vei opp trappa. Eskebæreren aner ikke hvilken velkomst som venter ham bak den lukkede døra i øverste etasje.
– Vi får pizza, jo!
Studentlaget til Framtiden i våre hender har medlemsmøte. Vanligvis består møtemenyen av mat fra Rema. Mat som ellers ville blitt kastet på grunn av kort holdbarhet.
– Men i dag blir det visst andre boller, flirer et fornøyd studentmedlem.
Peppes Pizza er åpenbart ingen gjenganger på dette kontoret.
– Men det er vegetar, altså. Bare så det er sagt!, forsikrer Sigmund Hegstad (26).
I fjor flyttet han til Oslo etter ni år som ballettdanser i utlandet. Det er lenge siden han ble tatt i tollen med melkekartonger i bagasjen, men den grønne livsstilen er fortsatt like viktig. Hverdagen som frilansdanser kombineres med lederrollen i Framtidens studentlag. Sigmund vil helst at aktivitetene deres skal lede til noe konkret. Det holder liksom ikke å dele ut brosjyrer og arrangere underskriftskampanjer.
– Jeg er ikke her for å få nye venner eller å ha det hyggelig. I så fall ville jeg nok drevet med noe helt annet, smiler Sigmund.
Men han vet at mange setter pris på litt ekstra møtekos. Som Peppes Pizza.
– Som leder må jeg jo legge til rette for at vi har det trivelig og sosialt. Men jeg meldte meg inn i Framtiden for sakens skyld. Vi har bare én jordklode. Det er ingen ting som tilsier at vi bør prioritere oss selv.
Det er stor forskjell på å prøve og ikke prøve, mener Sigmund. Selv vet han for mye om verdens tilstand til å gi blaffen. Etter mange år som flyavholden føler han seg dårlig ved tanken på å sitte i en flymaskin. Neste sommer skal han kanskje reise til Kina for å besøke noen venner. Da vil han mest sannsynlig ta toget. Begge veier. Et slikt prosjekt vil kreve 24 reisedager ekstra.
– Jeg er usikker på hva jeg skal gjøre. Men hvis jeg ikke tar toget, vil det kanskje ende med at jeg utsetter turen i stedet. Jeg kan ikke reise for ofte.
Sigmund vil aldri ta førerkort. Han er oppvokst i et hjem uten bil, og setter seg ikke inn i et slikt transportmiddel med mindre han virkelig er nødt.
– Jeg er bare venn med folk som sykler, ler Sigmund. Halvveis spøkefull, halvveis seriøs.
Sykkelen hans er nesten ny. Det føles forsvarlig å kjøpe et miljøvennlig transportmiddel, men tilleggsutstyr er en annen sak.
– Jeg vurderer å kjøpe noen hansker, slik at jeg kan ta meg for hvis jeg faller. De kan jo komme til nytte. Samtidig er det sikkert ikke nødvendig å få enda en ting inn i huset.
Sigmund har et anstrengt forhold til sitt eget forbruk. Han vet at han er en del av et samfunn som fører til både fattigdom og utslipp av klimagasser. Da blir det galt å kjøpe seg noe nytt.
– Nå prøver jeg faktisk å bli kvitt alt jeg har. Målet mitt er å ikke eie noe særlig mer enn sykkelen min og to-tre klesskift.
Det føles befriende å ha få ting, mener Sigmund. De står jo bare i veien uansett. Og kleshaugen hans er altfor stor, selv om han ikke har kjøpt noe nytt de siste fem årene.
– Bare danseklær, i så fall. De slites ut raskere.
Ballettskoene hans er ekstra utsatt. Derfor er Sigmund nøye med å lappe dem når de blir hullete.
– Jeg kjenner ikke så mange andre som gjør det, flirer han.
Sigmund er overbevist om at den grønne livsstilen er verdt noe. At han utgjør en forskjell ved å la være å fly, kjøre bil, spise kjøtt og kjøpe nye ting. Mennesker er veldig flinke til å tenke på seg selv, mener han. Det er altfor få som velger å leve miljøvennlig.
– Men hvis flere hadde vært som meg, kunne vi unnet oss én flytur i året. Alle sammen.