En kasteball i systemet

- Vi trengte ikke en rapport som viser at unge med en vanskelig fortid kan slite i ettertid, men med rapporten finnes det ingen unnskyldning for ikke å forbedre situasjonen. Nå krever vi å se handling og konkrete tiltak fra myndigheter og politikere.

Anna Celine Røstbakken (18) fra Landsforeningen for barnevernsbarn er ikke overrasket over resultatene fra rapporten.

Anna har selv erfaring fra barnevernstjenesten i oppveksten. Etter et lengre sykehusopphold på grunn av anoreksi, ble hun plassert på en barnevernsinstitusjon. Som de fleste andre trodde Anna hjelpen skulle fortsette på institusjonen, det gjorde den derimot ikke. Hun opplevde stor frustrasjon over at hjelpen stoppet opp i barnevernet.

- Når man er et barn, er man helt avhengig av noen som snakker på ens vegne og som ivaretar ens rettigheter. Det betyr at samfunnet sitter på et betydelig ansvar når ting ikke fungerer optimalt for disse barna, forteller Anna.

Hun mener det stadig blir gjort feil prioriteringer ovenfor barnas beste. Anna poengterer at det ofte er det akutte behovet som er i fokus, i stedet for hva som blir best på lang sikt.

- Når du er barnevernsbarn, en kasteball i systemet, hvor alt er usikkert, blir ikke de essensielle tingene som stabilitet, trygghet og forutsigbarhet prioritert, utdyper Røstbakken.

Den første norske undersøkelsen

I 2010 begynte prosjektet ”Psykisk helse hos barn og unge i barnevernsinstitusjoner”. Et prosjekt finansiert og startet av Helsedirektoratet og Barne-, Ungdoms- og Familiedirektoratet, og gjennomført av Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU). 23. mars 2015 ble resultatene av det fem år lange prosjektet fremvist. Undersøkelsen er den første norske som foretar en grundig kartlegging av psykiske lidelser hos barnevernsbarn.

- Bakgrunnen for forskningsprosjektet var at det finnes lite av både norsk og internasjonal forskning på den psykiske helsen til unge i barnevernsinstitusjoner, bygget på kliniske diagnostiske intervjuer, forteller førsteamanuensis ved Regionalt kunnskapssenter for barn og unge (RKBU) og prosjektleder bak undersøkelsen, Nanna Sønnichsen Kayed.

Rapporten fra undersøkelsen har gitt kunnskap om hvordan norske barn har det i institusjoner. Hele tre av fire barnevernsbarn har hatt psykiske lidelser i løpet av de tre siste månedene. Av de med psykiske lidelser har bare under halvparten fått hjelp av spesialisthelsetjenesten. Tove Gundersen, generalsekretær i Rådet for psykisk helse, syntes tallene er overraskende høye.

- Vi visste at det var en del som sliter og ikke får hjelp når de trenger det, men vi var ikke klar over at det var en så stor andel. Det syntes vi er veldig trist og skremmende. Barn i institusjoner er en utsatt gruppe, derfor er det ekstremt skuffende fordi det burde vært en mye tettere oppfølgning og kartlegging på institusjoner, sier Gundersen.

Nanna Sønnichsen Kayed mener det er bekymringsfullt at en så stor andel av ungdommene har en psykisk lidelse, og i tillegg har en svært sammensatt problematikk med flere psykiske sykdommer samtidig.

- Undersøkelsen viser at mange av dem har mer enn en lidelse. For eksempel ser vi mange har atferdsdiagnoser i tillegg til høy grad av angst og depresjon. Dette er ikke lette psykiatriske diagnoser, men  tunge psykiatriske diagnoser som indikerer at de har behov for hjelp, forteller Kayed. 

Forebygging i framtiden

ADHD, depresjon, angst og Aspergersyndom er blant de hyppigste lidelsene. Rådet for psykisk helse tror nøkkelen til å forebygge liknende resultater i framtiden hovedsakelig handler om tidlig hjelp for å forhindre at lidelser utvikler seg. Tove Gundersen mener det er manglende samspill mellom barnevernsinstitusjonene og spesialisthelsetjenesten hva gjelder tilrettelegging og bistand. Det handler om et kompetansebehov i barnevernsinstitusjonene, i tillegg til tilgjengelig kompetanse i spesialisthelsetjenesten.

- Er det noen vi skal investere i og sikre at får tidlig hjelp, så er det barna. Det forebyggende perspektivet handler om å hindre at lidelser utvikler seg. Spesialisthelsetjenesten kommer inn i bildet når lidelsene allerede er der, men det er mangelfullt før det også. Vi må ta tak i tegnene som viser seg tidlig. Lidelser kommer ikke over natten, de utvikler seg over tid, sier Gundersen.

Røstbakken fra Landsforeningen for barnevernsbarn tror deler av problemene kan ligge i mangel på spesialiserte institusjoner, hvor barna kan komme steder som ikke er tilrettelagt for dem. I tillegg mener hun at komeptanseheving vil være avgjørende tiltak for framtiden.

- Vi ser ofte at problemene til barna på institusjoner blir tolket som problematferd, når de egentlig har et reelt problem de trenger behandling for. Hvis man ikke har riktig kompetanse, hvordan skal man da oppdage og forstå at det trengs å iverksette tiltak?, spør Anna Celine Røstbakken.

Tove Gundersen tror manglende oppfølgning i barnevernet har flere årsaker, både eksterne og interne.

- Innad i poliklinikkene i barne- og ungdomspsykiatrien er det ikke god nok kontroll på tjenester som blir gitt. Det viser at de som skal hjelpe barnevernsinstutisjonene også har store utfordringer. Når alle helseforetak i Norge fikk rapporter med lovbrudd etter tilsyn, forstår man at de har en del forbedringsområder. Det er mye å jobbe med, både systematisk styring, tydeligere ledelse, men også rent faglig kompetansemessig.

Lavere livskvalitet blant barnevernsbarn

Undersøkelsene viser også at barnevernsbarna rapporterer om lavere livskvalitet sammenliknet med andre barn og unge. Tove Gundersen er redd dårlig livskvalitet i ung alder kan føre til dårlig helse senere i livet. Hun mener oppfølgning, støtte og omsorg kan forhindre dårlig livskvalitet.

- I utgangspunktet trenger allerede disse ungene hjelp til å få se hva slags ressurser og muligheter de har. Det trengs å tilrettelegge for alle de positive elementene som må være til stede for at unger skal ha det bra. Det er viktig å satse på barna på flere nivåer, også deres hverdagsliv, uttrykker Gundersen.

Prosjektleder Nanna Sønnichsen Kayed håper hun kan få muligheten til å følge opp ungdommene i framtiden, men er avhengig av ytterligere finansiering.

- Med oppfølgning blir dataene mye mer verdifulle, fordi vi da får vite hvordan det går med ungdommene i ung voksen alder, forklarer Kayed.

Journalen har prøvd å komme i kontakt med Barne-, Ungdoms- og Familiedirektoratet, uten hell.