Vikar uten veiledning

– Det så ganske dystert ut første halvår. Jeg kom gråtende hjem fra jobb mange ganger, og tenkte «er det det her jeg skal bli?».

Det forteller 22 år gamle Synne Austefjord, som studerer til å bli lærer for 5. til 10. trinn ved OsloMet. Hun har jobbet som vikar ved flere Osloskoler i løpet av det siste året, og deler erfaringer som reiser spørsmål ved hvordan vikarpraksisen fungerer på enkelte skoler.

Som da Synne sto i klasserommet på ungdomsskolen hun jobbet på og la frem opplegget for timen, da hun plutselig hørte døren smelle. To elever hadde forsvunnet ut, og det var full slåsskamp på gangen.

–  Jeg kunne ikke gjøre noe fordi elevene var for sterke til at jeg kunne bryte opp slåsskampen. Jeg prøvde å rope at de måtte slutte, og at de ville få anmerkning, men det nytter ikke i en sånn situasjon. Elevene hadde heller ikke mye respekt for hva jeg sa.

Dette er én av flere krevende situasjoner Synne har stått i hvor hun følte at hun manglet den rette kompetansen og opplæringen.

Ansvar uten opplæring

Jobben som lærervikar og assistent i grunnskolen har blitt populær. Lønnen er høyere enn i mange andre deltidsjobber, arbeidstiden fleksibel, og kravene til erfaring lave. Men det få snakker høyt om, er at mange av disse ufaglærte vikarene får ansvar for elever med krevende behov – helt uten opplæring.

Samtidig øker antallet elever med behov for spesialpedagogisk hjelp i skolen, og det er ofte de unge assistentene som settes til å håndtere disse elevene på egen hånd.

Journalen har kontaktet alle de 150 grunnskolene i Oslo og bedt om bemanningsoversikter, og søkt innsyn i Utdanningsetatens oversikt over ansatte. Vi har også lest gjennom tall fra Grunnskolens Informasjonssystem (GSI), som er Oslo kommunes åpne datasett, og bedt om innsyn i avvikstall hos Utdanningsetaten. I tillegg har vi gjennomført en spørreundersøkelse, og intervjuet en vikar, en rektor og en representant fra Fagforbundet. Materialet gir inntrykk av en situasjon der mange ufaglærte og unge vikarer kastes inn i undervisningen uten opplæring eller forutsetninger for å håndtere de mer vanskelige situasjonene.

Til tross for tallene vi har funnet, finnes det også en del mørketall. Mange vikarer og assistenter er ansatt på såkalte null prosent-stillinger, der man tilkalles ved behov, og ikke har krav på faste arbeidsdager. Disse vikarene registreres ikke i offentlig statistikk. 

Føres ikke statistikk

Grafikken illustrerer hvor mange prosent av de ansatte ved Oslos 150 grunnskoler som ikke er ansatt med «pedagogisk stilling», kategorisert av Utdanningsetaten som «øvrige». Kategorien inkluderer blant annet ansatte med utdanning som barne- og ungdomsarbeider, og andre utdannelser som ikke regnes som pedagogiske. Det vil si at vikarer og assistenter faller sammen med disse.

Kartet kan tyde på en forskjell på øst- og vestkanten i Oslo, med høyere prosentandel ansatte uten pedagogisk stilling på skolene i øst.

Tallene gjelder derimot ikke vikarer og assistenter som er ansatt med en null prosent-kontrakt, ettersom det ikke føres offentlig statistikk over disse. Derfor forsøkte Journalen å samle inn egne tall fra alle grunnskolene i Oslo på de ansatte vikarene som havner under radaren.

Det andre kartet viser de eneste fem av alle de 150 grunnskolene i Oslo som besvarte vår henvendelse angående hvor mange vikarer og assistenter som er ansatt ved deres skole, og hvor mange av dem som er ufaglærte. Her er vikarer og assistenter som er ansatt på null prosent-kontrakt inkludert.

Tre av skolene svarte at alle disse vikarene er ufaglærte, og to av dem svarte at ingen er ufaglærte.

Fraværet av svar fra skolene peker mot en mulig mangel på oversikt – eller et system med så lite struktur at skolene ikke kan gjøre rede for hvor mange vikarer og assistenter som faktisk er i arbeid. Opplysninger som burde vært enkle å hente ut, viser seg å være utilgjengelige.

– Kastet rett ut i det

Opplæringsloven §17-6 sier at bare dem som er ansatt i lærerstilling kan ha faglig ansvar for opplæringen. Når annet personale hjelper til i opplæringen, skal kommunen og fylkeskommunen sørge for at de får nødvendig veiledning av en som er ansatt i lærerstilling.

Da Synne søkte jobb som vikar, ble hun ansatt uten intervju. Hun fikk ingen videre opplæring, men ble satt til å lede timer alene, og følge opp elever med adferdsproblemer helt på egen hånd. Hun var også nødt til å forberede eget opplegg til timen på forhånd.

Et gjennomgående funn i undersøkelsen er at vikarer og assistenter ikke går gjennom tilstrekkelig opplæring før de begynner i jobben. Dette kan både få konsekvenser for dem selv, for elevene og for resten av skolen.

På spørreundersøkelsen fikk vi svar fra 67 anonyme vikarer og assistenter som har jobbet i Osloskolen mens de var ufaglærte, eller under utdanning. Vi vet at dette er et begrenset utvalg, og at vi derfor ikke kan trekke klare konklusjoner basert på svarene. Likevel er dette en stikkprøve som kan si noe om vikarpraksisen i Oslo.

Hele 87 prosent av utvalget svarer at de ikke fikk noe opplæring da de begynte i jobben, og «ble kastet rett ut i det». De resterende 13 prosentene svarer at de fikk «noe opplæring». Ingen av vikarene svarer at de fikk «grundig opplæring».

Barn med spesielle behov

I spørreundersøkelsen fikk vikarene også spørsmål om hvilke oppgaver de blir satt til å gjøre, men som de ikke føler seg kvalifisert for å utføre. Svaret som definitivt var mest utbredt var “assistanse av barn med spesielle behov og atferdsvansker”, samt “utagerende barn”. Mange peker også på håndtering av konflikter i og utenfor klasserommet.

I tillegg poengterer de aller fleste respondentene at grunnen til at de ikke føler seg kvalifisert for oppgavene er manglende kompetanse og opplæring. Dette er et utvalg av svarene vi fikk inn:

Vikarer og assistenter settes på de klassene som trenger hjelp den dagen. Dermed mister man tilknytningen til den enkelte klassen og eleven, samt respekten som faste lærere får. Dette er også blant de mest utbredte svarene i spørreundersøkelsen når vi spør om hvilke utfordringer vikarene står i.

Også her forteller vikarene om konflikter, elever som ikke får tilstrekkelig oppfølging og mangel på vikaropplegg fra en som er ansatt i lærerstilling. Sistnevnte er et brudd på opplæringsloven.

– Det er ingen lærere som vet hvem jeg er

Synne forteller selv om mange opplevelser der hun har følt seg maktesløs i møtet med elever som ikke respekterer henne.

– Jeg har ikke den autoriteten som andre lærere og voksne har, fordi jeg er så ung. De hører ikke på meg når jeg sier noe. Jeg løper rundt etter eleven, og prøver å si «nei, det kan du ikke gjøre», men så gjør de det likevel. Jeg har ikke den samme relasjonen til elevene, eller kontrollen over dem, som lærerne har. De hører ikke på meg.

Når man som vikar eller assistent havner i vanskelige situasjoner og konflikter med elever, skal man føre avvik. Avviksmeldinger er en formell registrering av uønskede hendelser, for å avdekke, rette opp og forebygge vold og trusler i skolen, ifølge Utdanningsforbundet.

Journalen har fått innsyn i Utdanningsetatens registrerte avviksmeldinger fra ansatte i Osloskolen i perioden 2022 til 2024. Her kom det fram at assistenter leverer betydelig flere avviksmeldinger, etterfulgt av «pedagogiske ansatte». Her ser man også en økning i antall rapporteringer.

Synne har ikke hørt om avviksmeldinger, og leverer bare fraværslister til læreren. Hun har fått beskjed om å gå til resepsjonen eller en miljøarbeider hvis det oppstår en uønsket situasjon, som ofte blir nedprioritert da eneste mulighet er å oppsøke dem etter endt arbeidsdag.

Det er også utfordrende å vite hva man bør og har lov til å gjøre som vikar etter en uønsket hendelse, når de faglærte ansatte lærerne på skolen så vidt er klare over at du finnes.

– Det er ingen lærere som vet hvem jeg er, egentlig. Jeg pleier å sette meg med sekretæren, og så er lærerværelset et helt annet sted, forteller Synne.

Jeg har ikke den samme relasjonen til elevene, eller kontrollen over dem, som lærerne har. De hører ikke på meg.

Synne Austefjord, lærerstudent.

Uerfarne får mest ansvar

Opplæringsloven sier at skolen skal legge til rette for en opplæring som ivaretar både fellesskapet og hver enkelt elev, slik at elevene får best mulig utbytte av opplæringen.

Det er ifølge loven ingen krav til kompetanse utenom videregående opplæring for assistenter. Assistenter regnes som de «nederste på rangstigen», og tjener mindre en lærervikarer. Da Synne ved en tidligere anledning søkte til en barneskole, fikk hun beskjed om at hun måtte være ansatt som assistent i to år før hun kunne starte å jobbe som lærervikar.

– Det er egentlig ganske rart. Jeg tenker nesten at man bør ha mer erfaring som assistent enn lærervikar, fordi assistenten er én-til-én med eleven, og må kunne mer av det pedagogiske, mener Synne.

Nå som Synne har begynt på lærerstudiet, blir hun satt stadig mindre til å jobbe som assistent med elever med vedtak om én-til-én-oppfølging. Hun forteller at det gjerne er de yngste og minst erfarne vikarene og assistentene som ofte settes på de mest vanskeligstilte barna. Dette er vikarer som kommer rett ut fra videregående, og har «friår». Selv er Synne, som 22-åring, blant de eldste vikarene.

– Disse elevene trenger gode forbilder som tar dem på ting som ikke er greit, sier Synne.

Følger dem rundt i gangen

– Som assistent skal man prøve å få elevene til å jobbe, men det er for det meste bare å følge dem rundt i gangen. Fokuset er ikke på at vi skal hjelpe eleven, men at vi skal holde kontroll på dem slik at det ikke går utover resten av klassen, forteller Synne.

Nettopp denne problemstillingen – oppbevaring vs. opplæring av elevene, ble sentral i undersøkelsen. Fra intervjuene kommer det nemlig fram at elevenes beste kanskje blir satt til side til fordel for læreren, vikaren og resten av klassen.

Slik forklarer Fagforbundets talsperson, Thea Tveter Lysvik, konsekvensene for eleven:

– Elevene følges ikke opp av ansatte med faglig bakgrunn, som også kan bety at opplegget og oppfølgingen ikke er basert på faglige begrunnelser. Elever med spesielle behov som følges opp av ufaglærte ansatte, er særlig utsatt for at oppfølgingen ikke nødvendigvis bidrar til en positiv utvikling. Vi er urolige for at dette medfører at tilbudet elevene får i større grad er oppbevaring fremfor opplæring og utvikling, sier Lysvik.

Det betyr at elevene som trenger ekstra tett oppfølging, kanskje mister viktig opplæring, på grunn av mangel på ressurser, eller for å gjøre hverdagen lettere for andre elever og lærere. Dette er én mulig konsekvens for elevene.

Vi er urolige for at tilbudet i større grad er oppbevaring fremfor opplæring.

Thea Tveter Lysvik, Fagforbundet

Færre lærere, flere vikarer

– Nå er det færre som vil ta studiet. Det er skikkelig få lærere, og da trenger man jo også flere vikarer, sier Synne.

Selv om lærerstudiet der Synne går har plass til 60 elever, er det bare 18 stykker i klassen hennes. Halvfulle lærerklasser er ikke et uvanlig syn i Norge, og Synne tror dette kan skyldes at terskelen har blitt høyere for å bli lærer.

I 2017 gikk nemlig alle norske lærerutdanninger fra å være treårige, til å bli femårige løp, ifølge NRK.

Nå kan det likevel kanskje se ut til å snu. Fra i fjor høst fikk flere universiteter og høyskoler fritak fra karakterkrav på lærerutdanningene, etter en lang periode med nedgang i søkertallene. I 2025 økte søkertallene på grunnskolelærerutdanninger med nesten 15 prosent sammenlignet med i 2024.

Varierer mellom bydeler

Thea Tveter Lysvik fra Fagforbundet mener at det er en mangel på kvalifiserte lærere som søker på lærerstillinger, særlig øst i Oslo.

– Dette er særlig et problem i Groruddalen og i Søndre Nordstrand. Da kvalifiserte lærere ikke søker, er stillingene nødt til å fylles av ansatte med manglende kompetanse for å ha nok folk på jobb, mener Lysvik.

Sammen med statistikken fra Utdanningsetaten, tyder dette på at skoler på østkanten i Oslo har høyere prosent ufaglærte lærere og vikarer enn skoler på vestkanten. I 2024 undersøkte Oslo kommune om Oslos bydeler sikrer at barn under opplæringspliktig alder får nødvendig spesialpedagogisk hjelp. Her fant de også en forskjell mellom bydeler øst og vest i Oslo.

Rektor Thomas Jensen ved Bakås skole peker også på rekrutteringsutfordringer omtrent fem år tilbake i tid, da han var heldig hvis en faglært lærer søkte på stillingen.

– Det er ikke vanskelig nå lenger. Nå får vi 40 søkere på en stilling, så vi kan velge og vrake. Det tror jeg det er to grunner til: det er flere lærere og færre jobber i Oslo, og skolens anseelse har blitt løftet, og dermed blitt et populært sted å søke seg til.

Krever mye av ledelsen

I denne undersøkelsen har vi forsøkt å kontakte Utdanningsdirektoratet, PP-tjenesten (PPT) og alle grunnskolene i Oslo for å kartlegge antall elever med vedtak om én-til-én-undervisning i Osloskolen, uten å få svar.

Førnevnte rapport fra Oslo kommune i 2024 viste at bydelene har opplevd en økning i antall barn med sammensatte og komplekse vansker samt en økning i antall barn med autisme. Mangel på ressurser ble fremhevet som en utfordring som ble forsterket i perioder med mye sykefravær.

Ved Bakås skole finnes det elever med vedtak om én-til-én-oppfølging, i tillegg til at noen klasser er styrket med en assistent. Én-til-én-assistentene har fått god veiledning og opplæring. I tillegg er det et stort apparat rundt elevene, i form av opplegg lagt fram av en spesialpedagog, og støttefunksjoner gjennom PPT. Også foreldrene til elevene bidrar med mye veiledning.

Jensen mener at deres vikarordning fungerer godt. Her har de en fast gruppe tilkallingsvikarer som de bruker ved behov. Det fører til relasjon og forutsigbarhet for elevene, som er helt avgjørende, ifølge Jensen.

– Hvis du tar en tilfeldig vikar fra et vikarbyrå og setter dem inn i en klasse, kommer det til å gå galt uansett hvilken klasse de får. Elevene er så avhengige av forutsigbarhet og relasjon, og å vite hvor du har dem. Det er det som avgjør om det går bra, og om elevene lærer eller ikke, sier han.

Dette ansvaret ligger hos skoleledelsen, ifølge rektoren selv. På hans skole er de tre personer i ledelsen som rullerer på ansvaret for å kalle inn og plassere vikarer etter behov. Det krever mye fra skoleledelsen, fordi de må huske hva som fungerer, forteller Jensen.

Vikarene trenger opplæring

En annen forutsetning for at vikarordningen skal lykkes er opplæring av alle vikarer, ifølge Jensen.

– Nye vikarer får gå et par dager sammen med en erfaren lærer for å bli litt kjent på huset. Deretter starter vi med å gi enklere oppgaver først, forteller han.

Disse oppgavene kan være å hjelpe til i klasserommet sammen med en lærer, eller ha inspeksjon. Senere kan vikarene få ansvar for en av de «enklere» klassene alene.

– Hvis du ikke tror at du klarer det, så klarer du det ikke. Det er viktig å sørge for en god mestringsfølelse hos vikarene. Jeg må jobbe gjennom de voksne på et vis. Hvis de mister troen på seg selv og at de får det til, kan det gå utover barna, forteller han.

I spørreundersøkelsen spurte vi til slutt vikarene selv om hva slags støtte som kunne gjort jobben deres lettere. Her var ønsket om opplæring, veiledning og oppfølging gjennomgående. En respondent nevner også at det hadde vært til hjelp å følge en voksen før man ble satt på oppgaver alene, slik vikarene får ved Bakås skole. Dette er et utvalg av svarene vi fikk inn:

Hvis vikarene mister troen på seg selv, kan det gå utover barna.

Thomas Jensen, rektor ved Bakås skole.

Journalen har også forsøkt å få kontakt med Utdanningsetaten for en kommentar til opplysningene i saken, men har så langt ikke fått svar.

Tenker over fremtiden

For tiden sitter Synne med eksamensforberedelser til det som skal bli avslutningen på hennes første skoleår. Foran henne venter mange år i læreryrket.

Hun kan ikke la være å tenke over hvordan det vil bli når hun selv blir lærer på fulltid. Vil arbeidshverdagen ligne på opplevelsene hennes som vikar? Eller følger det med andre premisser når hun blir fast ansatt?

Kanskje vil Synne, sammen med resten av den kommende lærergenerasjonen, bidra til å endre vikarsystemet – basert på sine egne erfaringer som vikarer? Det vil bare tiden vise.