Avfallet som aldri forsvinner

Sugebilen svinger inn på Kiwi's parkeringsplass i Sandvika. Himmelen er mørk, bakken våt, og paraplyer skynder seg for å rekke jobb og skole. Bilen parkerer utenfor linjene og reserverer flere av de hvite rektanglene. Regnet hamrer mot rutene og overdøver nesten støyen fra den gassdrevne motoren.

To unge menn i refleks hopper ned fra bilen idet de trekker hettene tett mot ørene. Latter følger dem når de beveger seg mot bakenden av kjøretøyet.

Felix Raposo åpner luken med ulike verktøy og finner frem det viktigste hjelpemiddelet for dagens arbeid. Tobias Hovind vipper kumlokket lett opp med en spake. Med knapper og små spaker kan Raposo kontrollere store deler av sugebilen, og med en enkel bevegelse fra tommelen flyttes den store slangen fra bilen ned i hullet i bakken. Slangen tar et dypt pust før raslingen starter, og sugingen har begynt. Arbeiderne beveger seg i en innøvd koreografi som ikke krever muntlig dialog.

Raposo er operatør i X-Vac og har ansvar for oppdrag sugebilen blir sendt ut på. Han jobber blant annet med slamsuging, tørrsuging og tømmetjenester. Et av dagens oppdrag er å tømme sandfang på en parkeringsplass i Sandvika. Med seg har han den trofaste hjelpemannen Hovind.

De har vært et team på samme sugebil i mer enn syv måneder. Til tross for aldersforskjell og ulike livserfaringer, trives de godt sammen i hverandres samvær. Når maskinene på bilen bråker og overdøver samtalene deres, er det viktig at de ikke trenger å kommunisere med ord mens de holder på.

Sandfang finnes ofte på parkeringsplasser, gjemt under kumlokk. Ettersom alt av olje regnes som farlig avfall, er det avgjørende at det forurensede vannet kvitter seg med alt av olje før det renner videre. Sand, grus og andre tunge partikler fyller opp sandfangene over tid, spesielt på regnfylte dager som denne. Om sandfang ikke tømmes, kan rørene under baken tettes, og det blir oversvømmelser.

Martin Myhre Bergum er er kjøreansvarlig og personalleder for X-Vac. Han forteller at jobben de gjør er viktig for å holde all infrastruktur under bakken i gang, og tømming av sandfang er spesielt viktig for miljøet. Den enkle mekanismen bidrar til å forhindre forurensninger av bekker og elver. Vannet som går gjennom sandfangene renner videre til oljeutskillere under bakken. Dette sørger for at vannet da renner rent og trygt videre til drikkevannskilder og badeplasser.

På parkeringsplassen harker slangen i noen minutter mens Raposo og Hovind følger godt med. Operatør dokumenterer med telefonen, og hjelpemann spyler ned sidene. Rundt dem fosser vannet ned fra himmelen, og. Operatøren beveger fingrene over konsollen, og slangen surres inn igjen. Arbeiderne erter hverandre om jobben, livet og damer mens de spretter opp til førerhuset igjen.

– Det er jo ingen damer som jobber hos oss, så det er skikkelig guttastemning på jobb, sier Bergum.

Alt som er oljeholdig regnes automatisk som farlig avfall, og må skilles ut på et deponi slik at det kan behandles på en forsvarlig og bærekraftig måte.

Når første sandfang er tømt, kjører den store lastebilen videre til neste kumlokk. Raposo og Hovind hører knapt sin egen stemme i støyen, men det gjør ingen forskjell. Hver bevegelse den ene gjør, svares med en automatisk reaksjon av den andre. Samspillet er innøvd gjennom mange timer med rutiner og erfaringer med hverandre.

Det siste sandfanget er tømt. Hovind sparker kumlokket på plass, mens Raposo henger utstyret tilbake i luken på bilen. Guttene klatrer opp trinnene til sugebilen igjen, og ruller videre mot deponiet på Lindum. Tanken på kjøretøyet er fylt med masser de fleste ikke ofrer en tanke. Kundene på Kiwi går inn og ut av butikken, uvitende om jobben Raposo og Hovind har gjennomført. En essensiell jobb er utført, uten spor.

Deponiet på Lindum

I Drammen kommune ligger Lindum deponi. Raposo kjører forbi hestestall og skog før han til slutt svinger inn til anlegget. Gjennom porten og forbi sikkerhetsklareringen møter duoen gjørme og hauger med diverse avfall.

Raposo rygger bilen inn mot anlegget, og parkerer bilen med bakenden under taket. Som utdannet yrkessjåfør har han gjort dette utallige ganger før, og lastebilen står klar for å tømmes. Guttene hopper ut fra varmen i bilen, og ut i den fuktige luften. De snakker ikke om hva de skal gjøre, rutinen er allerede satt. Raposo slenger konsollen over skulderen, og tanken på lastebilen bikker sakte oppover. Luken åpnes, og innholdet fosser ut og ned mellom ristene på deponiet på Lindum.

Nå er det ikke mye igjen for arbeiderne å gjøre mens de venter, og de glir lett inn i samtale igjen.

Alt som har blitt samlet opp i sandfangene, deponeres på Lindum. Deponier, tidligere kalt søppelfyllinger, er anlegg som tar imot avfall det ikke er mulig å gjenvinne eller behandle på en forsvarlig måte. Det har siden 2009 vært ulovlig å deponere nedbrytbart avfall på slike deponier, og det regnes derfor som siste utvei å tømme avfall på denne måten. Det betyr at mye av avfallet som deponeres på Lindum regnes som “farlig avfall” eller “forurensende masser”, og må behandles på en annen måte.

For å behandle avfall som inneholder forurensninger, og som ikke regnes som “rene”, må det gjennom en lang prosess. Alt X-Vac’s lastebil har sugd ut fra sandfangene skal nå gjennom flere runder med utskilling. På Lindum blir alt fra hageavfall til sement deponert og behandlet.

Når tanken er tom, spylt ren og bikket vannrett, er X-Vac-arbeidernes jobb ferdig. Etter et par timers arbeid ruller Raposo og Hovind igjen av gårde til neste oppdrag, mens prosessen med å rengjøre det forurensede avfallet begynner.

Utskillingsprosessen

Den tunge og ubehagelige lukten av søppel trenger seg inn i neseborene og setter seg i klærne. Thomas Nordqvist hever stemmen for å overdøve maskinene, og går opp de trange metalltrappene til tanken som ligger helt øverst på anlegget. Avfall i ulike faser av gjenvinning omringer han og kollegaen, Jon Kjetil Larsen. Etter beskjed av kommunikasjonsleder er begge iført riktig utstyr: hjelm og beskyttelsesbriller. 

Nordqvist forteller om prosessen han følger med på i arbeidshverdagen. Han har bidratt mye til ombyggingen av dette rommet med de store maskinene, og føler en viss kjærlighet for dem. Avfallet har nå rent ned i en stor tank som er bygget for å ta imot store mengder av diverse stoffer og løsninger.

Store steiner, olje og vann er godt blandet sammen når de sendes gjennom trommelen, som siler og sorterer det faste fra det løse. Alt som ligger igjen samles opp og håndteres sammen med annet avfall som ikke regnes som farlig eller forurenset.

Nordqvist og Larsen følger med på væsken som sendes inn i buffertanken. En buffertank utjevner temperatur og sammensetning, slik at det som sendes videre til separatortanken er jevn og kontrollert. Buffertanken er viktig for at prosessen skal gjennomføres jevnt, uten store avvik. Hvis avvikene fra buffertanken inn til separasjonstanken blir for stor, synker effektiviteten.

Buffertanken virker som et mellomlager, forteller han. Det smeller rundt omkring, uten at Nordqvist og Larsen enser det. Blir tilførselen for stor, samler den opp overskuddet. Da kan det brukes når tilførselen av avfallet blir for lavt. Slik sikrer Lindum at utstrømningen til separatoren holder seg stabil, selv om innstrømningen svinger.

I separatoren skilles oljen fra vannet. Ettersom alt av olje regnes som farlig avfall, er det viktig at den skilles fra vannet. Vann og olje har ulik tetthet, og maskinene er bygd slik at væsken har tid til å dele seg i forskjellige lag. Væskene sendes deretter ut i forskjellige uttak.

Mot slutten av prosessen blir den utskilte væsken sendt til et "basseng" der platene har et svakt hell. Nordqvist undersøker platene som partiklene i oljevæsken vil feste seg til, mens det rene vannet vil renne videre til neste lille "basseng".

Til slutt tilføres væsken et middel som får de farlige partiklene til å binde seg sammen. På denne måten vil de separeres fra det rene vannet, og vannet kan igjen delta i kretsløpet.

I dag gjenvinner Lindum 90% av avfallet som blir deponert hos dem. De resterende 10 prosentene går gjennom en lang prosess der kjemikere tar en rekke prøver for å teste forurensningsnivået. Når prøvene er innenfor de kravene kommunen har satt for deponiet, kan det farlige avfallet deponeres. Dette er lovpålagt fordi avfallet inneholder skadelige eller giftige stoffer som verken kan behandles eller forbrennes på en trygg måte.

Avfallet som deponeres pakkes godt inn i forskjellige lag for å hindre lekkasjer. Hvor mye et deponi kan ta imot reguleres av myndighetene. Når et deponi er fullt, lukkes det og overvåkes i flere tiår etter siste celle er fylt.

Deponiet er siste stasjon for det forurensede avfallet.