Et nødvendig yrke, en undervurdert innsats
Renovasjon er en av de jobbene vi sjelden legger merke til, men som alle er helt avhengig av. Jobben er mer enn å bare hente søppel.
En mørk og regnfull september morgen står det en mann og gjør seg klar for å kjøre ut med søppelbilen på dagens rute. Den neon-oransje arbeidsuniformen hans lyser opp de ellers mørke omgivelsene en tidlig morgen medbringer. Mannen heter Rolf Klerud, og han jobber som renovatør for Fredrikstad kommune.
For de fleste av oss er renovatørene usynlige. Vi setter søppeldunken ut, og neste gang vi ser den er den tom. Men bak dette yrket skjuler det seg gode samarbeidspartnere, tidspress, fysisk arbeid og en kamp mot trafikk, snø og folks forventninger.
– Hva liker du med jobben?
– Jeg liker å være ute og jobbe fysisk, samtidig som man får kjørt og blir flink på å kjøre lastebil, sier Rolf Klerud.
Dagens rute med søppeltømming består av mye kjøring i noen av Fredrikstads trangeste gater og er en av de mest krevende rutene de har.
Men før Rolf og hans makker Per Gustavsen kan kjøre ut er det et par ting de må fikse først. Blant annet må de sjekke om det er noe ny informasjon eller nye søppeldunker som har blitt satt ut på ruta. Videre må de hente ut nøkler, jobbtelefon og sjekke over og se at alt av bremser, lys og hydraulikk fungerer på lastebilen.
Et yrke med risiko
Som mange andre jobber kommer også renovatør yrket med bekymringer. Tidspress, når man får dårlig tid og skal gjøre noe man ikke har så god tid til, og vinteren hvor man må kjøre på glatta er ting Rolf er mindre glad i med jobben sin.
– Jeg er kjemperedd for å skli i hus, fordi lastebilen veier så mye. Og at det skal gå ordentlig gærent. Det er jeg veldig redd for, forteller Rolf
Andre utfordringer han må ta hensyn til er dyr, skolebarn og andre mennesker som flyr rundt lastebilen. Trange gater med biler og el-sparkesykler som står i veien er også en utfordring som gjør at ruta kan ta lengre tid enn planlagt.
Det er mange mennesker som driter i hva de kaster rett og slett. Og det får vi ikke gjort noe med fordi det er HMS.
Informerer Rolf.
HMS
HMS er en forkortelse for helse, miljø og sikkerhet, en felles betegnelse for det arbeidet som skal gjøres på den enkelte arbeidsplass for å forbedre arbeidsmiljøet, samt å redusere skader på miljø.
Han forteller at det ikke bare er sprøytespisser, kniver eller andre skarpe gjenstander de kan finne nedi dunkene, men også elektronikk. Derfor har de sikkerhetsrutiner på plass som sier at de ikke får lov å ta hendene nedi søppeldunkene.
I bunn av hydraulikken på søppelbilen fins det søppel i alle mulige farger og fasonger. I dagens fangst ligger det blant annet tau, en ødelagt rake, en mellomstor rød trenings bag og noe som ser ut som en varmelampe. Sistnevnte hører ikke hjemme i restavfallet. Batterier og elektronikk skaper brannfare i bilen.
– Det kan jo eksplodere, sier Rolf.
Bakpå må man være forsiktig med håndtering av utstyret. Som renovatør er man utsatt for både klemfarer med hydraulikken og at dunkene kan falle fra liftarmen.
– Det er folk som har klemt fingreflaten, og har dratt av scener. Så man må jo være på, men vi har en HMS-ansvarlig som gir opplæring om hvordan ting fungerer, informerer Rolf.
Alfa og omega
Rolf Klerud poengterer at samarbeidspartneren er alfa og omega i denne jobben. Får man feil kollega og ikke kommer overens vil man slite.
– Man kan ha forskjellige meninger ofte, men man må jo ha et slags samarbeid. Og hvis man ikke har det, så tror jeg man sliter å jobbe så nær hverandre som Per og jeg gjør, sier Rolf mens han ser bort på Per.
Selv om de kan tulle mye med hverandre på jobb, tuller de aldri med bilen. Rolf stoler 100% på makkeren sin. De har en helt egen rytme når de jobber sammen.
– Jeg vet hvordan Per kjører, og Per vet hvordan jeg kjører. Når jeg rygger vet jeg hvor Per går og omvendt. Hvis jeg skal ha med en annen, så blir det veldig klabb og babb, forteller Rolf.
Rolf som mange andre er ikke immun mot å gjøre små feil etter en lang dag på jobben. Han har nettopp kjørt forbi en av søppeldunkene på ruta og ruller ned vinduet.
– Jeg bare kvalitetssjekker deg Per, roper Rolf med et lurt smil om munnen.
– Nå synes jeg det begynner å bli mye fra deg, roper Per lekent tilbake fra bak på søppelbilen.
"Skyteskiver" for å være kommuneansatt
Som renovatør merker Rolf godt hvordan folk ser på yrket hans. Han forteller at det er mange som liker dem og synes de er «all right», men at det er de som ikke gjør det man ofte husker.
– Det er jo slitsomt at man alltid er skyteskive for å være kommuneansatt hvor folk har holdningen at vi jobber for dem. Og det gjør vi jo for så vidt også, men du har de som skal ha den ekstra servicen hele tiden. «Hvorfor kan du ikke hente dunket min? Den står jo bare fem meter fra veien.» Men det er jo en grunn for det, vi skal rekke rutene, fortsetter Rolf Klerud.
I en av gatene ligger det et hus med et lite skilt ved døra hvor det står fysioterapeut. Ut den hvite døra kommer en mann i 30-40-årene med et stort smil om munn. Mannen roper en hilsen og vinker til Rolf som tømmer søppeldunken, mens brummingen fra motoren og søppelet som faller ned i søppelbilen overdøver lyden av interaksjon.
– Vi har noen faste som er veldig glad i oss, de hilser, smiler og vinker. Det er en dame som pleier å sitte ved vinduet og vente på oss, forteller Rolf.
– Rundt høytider kan vi få litt sjokolade og noen steder får vi kanskje en vinflaske til jul. Men det er folk man kjenner ekstra godt, som står og venter på oss, legger han til.
Møtt med et annet syn
Et lite steinkast fra smertubakken, bak et lite gjerde ligger Smertulia barnehage. Rødfargen på bygget står i kontrast til de hvite husene rundt og bringer liv til et ellers rolig nabolag. Smertulia er en av barnehagene hvor Rolf kommer for å hente søppel.
I barnehagen blir søppelbilen møtt med et annet syn. Ellen Seljeseth er en av de ansatte i Smertulia Barnehage og forteller om barnas begeistring når renovatørene kommer med søppelbilen sin.
– De synes det er kjempespennende, spesielt store kjøretøy. De skal ut og se, og gjerne vinke og noen ganger få de til å tute, sier Ellen.
Som mange av de andre barna i barnehagen synes Kolbjørn Valberg-Dehlin (5) og Mathilde Hansen Petersen (5) det er veldig spennende når søppelbilen kommer for å hente søpla.
– Jeg liker å se på når søppelbilen bare «brrrr» og så regner det nesten søppel, forteller Kolbjørn om når søppelbilen løfter søppeldunkene i barnehagen.
– Jeg liker at søppelmennene står utafor bakpå, forteller Mathilde.
Beundringen for renovatørene er stor hos de fleste barn, Kolbjørn og Mathilde er ikke et unntak.
– Mathilde, skal vi jobbe på søppelbilen og stå bakpå når vi blir store? Spør Kolbjørn.
– Jaa! Svarer Mathilde entusiastisk tilbake.
I barnehagen er det et stort fokus på sortering og resirkulering. Det innebærer blant annet å sortere papp, papir, plast, glass og metall i de respektive søppeldunkene. Når det kommer til matsvinn informerer Ellen at tørt brød blir til krutonger og at havregrøten blir brukt for å lage rundstykker. Papp og papir er ekstra spennende for barna.
– De synes det er kjempespennende med pappeskene. Vi bruker dem til å lage både båter og biler og til å male på før det blir tråkket på, ødelagt og kasta, sier Ellen.
Siste stopp på ruta
Når klokka nærmer seg 13:00 er arbeidsdagen snart slutt for renovatørene, men først må de rette snuta mot Øra, Fredrikstads avfallsdynge. Området bærer et preg av industri, med brede veier for lastebiler, porter, stablede containere og store flater med pukk eller asfalt.
De grå regntunge skyene forsvinner lenger og lenger bak horisonten idet søppelbilen nærmer seg opp på platået hvor forbrenningsanlegget er.
Opp fra gropen hvor flere tonn med restavfall befinner seg, kommer det en illeluktende stank. Den fuktige luften som regnet bar med seg, forsterker den allerede intense lukten av mugg og råte.
– Står du og holder deg for nesa? Hvis du synes dette er ille bør du være med når vi tømmer matavfall, sier Rolf med latter i stemmen.
Han tenker tilbake på alle de gangene hvor han har åpnet lokket til matavfallsdunker og blitt møtt av mark, larver og mugne matrester. Ønsket er at flere blir flinke på å knyte posene sine skikkelig.
Må bli bedre på sortering og kasting
Når folk kaster løs aske, sagflis, sement og annet støvmateriale i søppeldunkene sine gjør det dagen vanskeligere for Rolf og hans kollegaer.
– Jeg er jo ikke mer enn 1,70 og Liftarmen er 1,90 så når jeg tømmer dunkene da får jeg alt støvet rett i fleisen. Derfor synes jeg det er dårlig at folk ikke knyter igjen søppelen sin i poser, sier Rolf litt oppgitt.
– Hva er det mest uvanlige du har funnet i søpla til noen?
– Jeg har funnet et rådyrhode og det synes jeg var litt spesielt. Der og da fikk jeg litt hakeslepp, jeg skulle sjekke dunken og så var det bare sånn «oh shit», forteller Rolf.
For at jobben til renovatørene skal gå så knirkefritt som mulig oppfordrer derfor Rolf folk til å være mer nøyaktig når de skal sortere og kaste eget søppel.
Drømmedag på jobben
– En drømmedag på jobben ville vært hvis det var 17 grader og halvsol. Alle bilene er inne i hagene sine og det er ingen gateparkeringer. Alle hekker er klipt som de skal og alt av søppeldunker er trillet frem til veien med håndtaket ut mot veikanten. Det hadde vært en lett, deilig dag, sier Rolf Klerud.
– Skulle du ønske at det var litt mer anerkjennelse for den jobben dere gjør?
Jeg synes godt de kunne satt mer pris på alt vi står i.
Svarer Rolf.
I barnehagen setter både de store og de små stor pris på renovatørene og arbeidet de gjør.
– De gjør en god jobb, og de er en nytte for samfunnet, forteller Ellen.
– Så hyggelig at dere tar søpla, sier Kolbjørn og Mathilde i kor.
Per Gustavsen er onkelen til journalisten i denne saken.