Fra lek til alvor: Firbeinte helter

To spisse ører bryter opp av den våte lyngen. I skogen utenfor Siggerud reiser trærne seg tett i tett, som et gjerde gjennom terrenget. Snuta til schæferen Extra jobber intenst mot bakken, som om dette er det viktigste i verden akkurat nå, på liv og død. Hun raser fram mellom stammene, så raskt at hun bare blir en svart skygge som glir forbi. Plutselig stanser hun under et av de høyeste trærne. Hun løfter hodet og følger stammen med blikket. Der, mellom grenene, skimter hun en person.

Når mennesker blir meldt savnet, er det ofte Norske redningshunder (NRH) som blir tilkalt. Da rykker frivillige hundeførere ut med hundene sine, mennesker som bruker hundrevis av timer på trening, ved siden av jobb og familie. Over 200 hundeteam rundt om i landet står klare til å rykke ut til enhver tid. Hvert år bidrar de i rundt 500 leteaksjoner, i håp om å redde liv.

En stemme bryter gjennom skogen på avstand.

– Heeer er jeeeg!

Extra setter i full fart tilbake til hundeføreren sin, Sarah Small, som venter midt på stien. Den blonde hestehalen hviler over hetta til den blå jakken, og den signalgule vesten lyser opp i det grågrønne terrenget. Hun har blikket rettet mot hunden som kommer med et løsbitt mellom tennene.

Løsbitt er en slags pinne som personen som gjemmer seg ute i skogen gir til hunden når de trener. Når hunden finner personen, tar den bittet i munnen og løper tilbake til føreren sin som et tegn på funn.

– Har du fått løsbitt? Så bra, roper Sarah med en lys stemme i det hun løper etter Extra som skal vise hvor personen gjemmer seg.

Fra avstand høres ros og latter, blandet med en skarp piping fra en ball.

Fra en uniform til en annen

Sarah Small og Extra utgjør et de mange hundeteamene i Norske Redningshunder. Sammen besto de sin første eksamen i fjor sommer, og neste år venter regodkjenning – en test de må bestå for å fortsette å være operative i søk etter savnede personer.

Sarah er utdannet i Forsvaret, men jobber nå som sikkerhetsrådgiver i et konsulentfirma.

Etter at hun ble ferdig i Forsvaret, stilte hun seg selv spørsmålet: Hva skal jeg nå? Svaret ble Norske Redningshunder.

– Miljøet på laget og i organisasjonen er så sterkt og vi alle vet at innsatsen vår kan være livsviktig.

Sammen bruker Sarah og Extra store deler av fritiden si på et samarbeid som til tider kan se lekent ut, men som alltid har et alvor i bunn.

Når erfaring setter standarden

Etter en liten vannpause, står hele laget samlet på stien med blikket rettet mot instruktør Mona Herjuaune.

– Jeg vil at du Einar går ut på venstresiden, med 60 meter avstand, og det samme på høyresiden for deg Ronny.

Mona peker hver mann til hver side og fortsetter å gi instruksjoner til det som skal skje videre.

– Da vil jeg ha et par klapp fra deg Einar, sier hun rolig inn i sambandet noen få minutter senere.

Tre tydelige klapp fra avstand reflekterer med ekko tilbake til Mona.

– Et par klapp sa jeg, det var tre. Noen ganger lurer jeg på om jeg snakker norsk, spøker hun, som får resten av laget til å le.

Hun nynner lavt for seg selv, med tomlene hektet mellom stroppene på den velbrukte vesten. Hun tegner en strek i jorda med skoen sin i retning av klappene. Det er nå klart for å sende ut neste hund.

Mona Herjuaune er instruktør på laget til Sarah, og har vært godkjent hundefører i sammenhengende 22 år. Hun har allerede fire godkjente redningshunder bak seg – og nå kan rottweileren hennes "Vilje" bli den femte.

– Det er jo en livsstil dette. Man har ikke tid til så mye annet enn jobb og trening.

Mona trener redningslaget i Østfold/Follo-distriktet to dager i uka. Hun forteller at de kan bli sendt ut på leteaksjoner når som helst, og at oppgjennom årene er det noen oppdrag som sitter igjen i kroppen.

– Jeg husker spesielt en de aller første leteaksjonene jeg var med på, og jeg kjenner hårene på kroppen reise seg bare jeg tenker på den.

Det var på senhøsten og det hadde akkurat lagt seg et tynt lag med is på vannet. Det var en savnet mann som hadde syklet i Østmarka med hunden sin. Et stort team med blant annet helikopter, lette i flere timer.

Plutselig ble helikopterlyden borte. Mona og resten av teamet ble kalt tilbake med beskjeden om at mannen hadde syklet gjennom isen. Helikopteret hadde sett hunden til mannen løpe fram og tilbake ved vannkanten, og tok den med seg tilbake til familien til mannen.

– Det gjorde så vondt å se hunden, så lykkelig over å se familien sin, bli møtt av en familie i sorg.

Hun forteller at det er slike øyeblikk som minner henne på hvorfor kravene i Norske Redningshunder må være strenge. I dag er hun selv med på å sette standarden, som medlem av Fagteknisk Utvalg. Her er hun med på å både dømme hundeførere, og lage øvelsene de kan få på eksamen eller godkjenningsprøver.

Hun forklarer at det dommerne ser mest etter er samarbeidet mellom hund og fører og hvordan de løser oppgavene de får tildelt.

– Jeg har trua på Sarah og Extra, det har jeg alltid hatt. De er solide, og Extra har et driv ikke mange andre hunder har. Jeg tror de kommer til å klare seg kjempefint.

Skogens skjulte liv

Fire dager senere er hele laget samlet rett over grensen på svensk side, nær Montebello Camping. Bilene står parkert i en halvsirkel langs en lysebrun, gjørmete vei omringet av tettgrodde trær. Det er tidlig morgen, og hele skogen er tåkelagt. Her skal de trene på å redde liv hele helgen.

Lenger inn i skogen, under en kamuflasjeduk sitter Kjartan Grødeland helt stille i den regnvåte lyngen. Kamuflasjen er pakket godt rundt hele kroppen, og på avstand kan man ikke skille han fra terrenget. Hans oppgave er å spille den savnede. Hunden som skal finne ham, er Vilje, rottweileren til Mona. Skogen er tett og lydene dempet. Det eneste som bryter stillheten er stemmen til Mona som bærer inn mellom trærne på avstand.

– Rundér!

"Rundér" er en av kommandoene hundeføreren kan gi når hunden skal ut i søk etter mennesker eller gjenstander.

Kjartan trekker duken tettere rundt seg.

– Nå hører vi henne snart, sier han nesten hviskende.

Sekundet etter kommer pesingen. Først svakt, så høyere. Raske skritt nærmer seg med voldsom fart. En nedoverlent snute bryter seg fram i terrenget, i direkte retning mot kamuflasjen. Ørene, som til vanlig henger ned, fyker opp og fanges av vinden. Hun kaster seg fram og velter nesten Kjartan der han sitter. Snuten presser seg bestemt inn mot brystet hans mens halen går som en propell. Kjartan ler kort og stryker henne over hodet. Hun får oppmerksomheten hun vil ha i et øyeblikk, før han tar tak i det oransje båndet som henger rundt halsen hennes og legger det i munnen hennes. Hun griper det bestemt mellom tennene og setter av gårde tilbake mot Mona. Dette er nemlig en annen måte hundene kan markere et funn på.

– Melding, sier Kjartan rolig inn i sambandet.

Det er sånn han gir beskjed til Mona om at Vilje har funnet han.

– Vise, roper Mona fra det fjerne.

Vilje vender tilbake i samme tempo, denne gangen med Mona på slep. Når hun når fram til Kjartan igjen, strekker han armene ut.

– Åh, nå var du flink Vilje, roper han og Mona nesten i kor, som et ekko ut i skogen.

Fire hender stryker Vilje over hodet og ryggen. Mona setter seg nesten på huk mens hun gjentar det flere ganger.

– Flink jente, så flink du er!

Kjartan kaster en ball ut i lyngen. Hun spurter etter og forsvinner lekende mellom stammene.

Håpet om å lykkes

Etter at flere av hundene på laget har fått testet seg på sine utfordringer, er det til slutt Sarah og Extra sin tur for dagen. Men akkurat denne øvelsen spiller en litt større rolle enn det de andre har vært igjennom. Den er satt opp for minne om det de skal igjennom neste sommer – regodkjenningsprøven.

Veien ligger stille foran dem. Den rosa lina sleper bak Extra, som har fått ferten av noe. Hun trekker framover, ørene står og nesa jobber målrettet mot bakken. Over ryggen bærer hun vesten med navnet sitt.

Bak, 20 meter unna, følger instruktør Mona og resten av laget. Uvanlig stille. Ingen småprat, ingen tips.

Sarah holder lina stramt med begge hender. Hun passer hele tiden på at den ikke setter seg fast i busker eller trær. Smått andpusten, og med et konsentrert blikk følger hun etter Extra fra veien og inn i skogen.

Plutselig stanser hunden. Halen slår korte, raske slag og snuten trykkes ned i lyngen. Mellom bladene stikker en joggesko frem.

– Flink, roser Sarah og drar raskt fram en neve godbiter fra lomma på vesten.

Extra tar imot belønningen og trekker ivrig videre.

Stillheten legger seg igjen. Øvelsen er nemlig ikke ferdig. Sarah vet at det er flere gjenstander som ligger skjult, og håper at Extra tenker det samme.

Uten forvarsel drar hunden seg mot kanten av skogen. Snuten fanger noe svart i gresset. Hun kaster seg fram med øynene sperret opp og biter hardt. Hun tygger som om hun vil rive det i filler. Et sammenrullet liggeunderlag er mellom tennene hennes.

– Ja det var det liggeunderlaget, kommer det kort fra Kjartan ute på veien.

Kjartans nye liggeunderlag er nå alt annet enn nytt, fullt av bitemerker.

Sarah smiler bredt, nestet lettet og ler.

– Jeg kan kjøpe deg et nytt jeg Kjartan.

Extra logrer med hele kroppen, og får erstattet liggeunderlaget med en rosa ball. Hun har klart det, og det gir et glimt av håpet om å lykkes når alvoret venter neste sommer.