Gymsalen som gir mer enn muskler

Klokken er halv elleve, og voksne menn og kvinner fyller sakte salen opp. Formiddagslyset faller fra vinduene høyt over og gir rommet en myk glød, som lyskastere på en scene. Og midt i rampelyset står Ingrid. De rosa crocsene hennes knirker mot det blå gummigulvet. Til tross for nervøse tics, er stemmen hennes tydelig og sterk når hun hilser. I kontrast står resten med blikket senket i gulvet og med hender som ikke helt finner ro.

Radarveien er en ideell stiftelse for voksne med utviklingshemming. Det er et dagsenter, avlastning og bolig, som ble først bygget i 1973 som en barneskole og daghjem for barn med utviklingshemning. Dagsenteret består av mange ulike tilbud, blant annet badebasseng, ballbasseng, gymsal, et stort innvendig torg med sykler, og mye mer.

Fysioterapeut Halvard Juva Idsø forteller at de har hatt onsdagsgruppen i fire år. Dobbelt så lenge har han jobbet der. 
– Hver onsdag, bekrefter Ingrid ivrig. Hun har autisme og utviklingshemming, og har vært bruker hos Stiftelsen Radarveien i flere år.

Personer med funksjons- og utviklingshemning deltar mindre i fysiske aktiviteter enn gjennomsnittspersonen gjør.

Ifølge Halvard deltar 80% av den generelle befolkningen over 16 år i ukentlig i fysiske aktiviteter, mens personer med utviklingshemning omtrent en gang i måneden.

–Det er en veldig stor forskjell, og ikke en god en, sier Halvard. 

Små seiere, store smil

Musikken begynner å fylle salen opp.

Man forventer kanskje at den gamle gymsalen i kjelleren skal dufte av svette, men i stedet møter man en frisk såpelukt. Uten å nøle setter Ingrid stepkassene på plass, rytmisk og presist, som en kulissearbeider som legger ut rekvisitter. En stige blir også lagt ned på gulvet, sammen med spredte madrasser og benker.

Onsdagens fysiogruppe starter i en ring hvor knebøy, store skritt og armstrekk utføres – en oppvarming før joggingen. De andre beveger seg sakte fremover, mens Ingrid er kvikkere på beina, rosa crocs som sleper raskt over gulvet.

– Siste runde! Klar, ferdig, gå! roper en av fysioterapeutene.  

Ingrid øker hastigheten når hun hører dette, armer ut som om hun flyr over scenegulvet. 

–Klar, ferdig gå! Gjentar hun, tydelig engasjert av hennes egen innsats idet hun leder an hele gruppen. 

"High Fives" smeller i luften som små fyrverkeri og hvert steg blir en seier. 

Alle har en hånd å holde i

Hinderløypen er lagt ut som en fargerik bane midt i gymsalen, og Ingrid setter i gang med full konsentrasjon. Hun trår nøye fra hull til hull på den liggende stigen, som er første del av løypa. Crocsene hennes gnisser lett mot gulvet med små skrik.

Hun er rask gjennom hvert hinder og stasjon.

Stepkassene venter som små, rettlinjede hinder. Hun løfter beina presist over hver kasse, kroppen følger rytmen av små, raske hopp, og til slutt lander hun kontrollert på gulvet på den andre siden, med blikket hevet som avslører stolthet.

– Ingrid er sliten, og må ta en pause, sier Ingvild og trekker pusten som om luften er gull hun må samle på. 

Men pausen er kort og det tar ikke lang tid før hun spretter opp igjen, drevet av en indre motor. 

Hovedfokuset til Stiftelsen Radarveien er å få til de aktive bevegelsene alle har, selv om det bare er en bitte liten håndbevegelse, eller om det er knebøy og utfall. 

– Stort sett ser jeg at mange får mye energi av å være i fysisk aktivitet, og dette blir en positiv ting i deres hverdag. Mange gleder seg til å komme og være med oss, sier Halvard. 

Ingrid fullfører den fargerike hinderløypen flere ganger på noen minutt. Andre strever litt mer. Miljøterapeutene holder hender med brukerne og oppmuntrer dem som nøler. Flere tør å slippe hånden etter andre eller tredje runde for å prøve seg selv, teste sine grenser. 

For hver runde de går i hinderløypen, vokser motet. Selv når noen mister balansen, tumler litt fremover eller stopper opp, finnes det aldri skam. Bare tålmodighet og en hjelpende, kjent hånd. 

Noen av brukerne er også svært flinke til å heie på hverandre. 
– Klarte du det? spør en av dem idet noen setter seg på benken for en pause. 

Hun får et nikk som svar. 
– Bra! Bra! roser hun mens hun klapper. 

Lek bra, lunsj best 

En liten gjeng står i en halvsirkel ved ribbeveggen mens andre fullfører hinderløypen. I midten står Ingrid, med erteposer av alle farger i hendene. Når hun kaster en av dem, blir fargen et glimt i lufta før den treffer gulvet med et dump. Hver gang hun treffer blink, bryter resten ut i jubel mens armer hives i været. Slik fortsetter de, som bølger av stående applaus.

– Det er veldig koselig, sier Ingrid. 

– Ja, det er bra her, sier en annen og nikker i enighet. 

Men idet Halvard sier timen er ferdig, spretter Ingrid opp igjen. Hun mener at en viktig øvelse er glemt, og før noen rekker å svare, er hun allerede på vei inn på lageret.

Det hun kommer ut med, er en fargerik fallskjerm. Hun setter seg på huk for å trekke den ut. 

– Ja, det pleier vi å gjøre, men ikke i dag, sier en av fysioterapeutene. 

– Jo, vi må vise, vi må vise, insisterer Ingrid med spent stemme. 

Etter hvert gir de etter med et smil. Gruppen samles i en ring og folder fallskjermen ut. Røde og gule striper brer seg over det blå gulvet som et sceneteppe. De løper under, to og to, mens solstrålene brytes i glitrende mønstre. 

Forsker og psykolog Henriette Michaelsen har forsket på forholdet mellom fysisk aktivitet og mental helse hos mennesker med utviklingshemning.

Henriette sier at det er vanskelig å måle selvtillit og selvfølelse som følger av slike aktiviteter, da selvfølelse er et abstrakt begrep og mange med utviklingshemninger ikke selv snakker ut om det. Det man derimot kan observere, er om de ser glade ut.  

Humøret til Ingrid er på topp når det endelig er tid for lunsj. Som en teaterskuespiller forsvinner hun bak scenen for å feire dagens suksess.

Også gymsalen på Radarveien tar en pause; kulissene er satt på plass og rampelyset dempet. Men sceneteppet har ikke falt enda. Gulvet venter på at nye stjerner skal trå til i rampelyset. 

Stress, angst og depresjon

Stiftelsen Radarveien har vært i drift i omtrent 50 år, og Halvard forklarer at de har et par brukere som har vært her fra start. Her handler ikke aktivitetstimene bare om mosjon, men om livskvalitet. 

– Målene jeg har som fysioterapeut er fysisk funksjon, helse og livskvalitet, forteller Halvard. 

Mange av brukernes funksjonsnivå blir dårligere med årene. Det de ansatte håper på, er å bremse den negative utviklingen og forbedre funksjonen slik at de kan få et bedre liv og kan gjøre det de ønsker.  Derfor er enkle, fysiske øvelser et viktig fokus her.

Men de ønsker å forebygge mer enn bare de fysiske plagene. Mange voksne med psykisk utviklingshemning har mye stress, angst og depresjon.  

Forsker og psykolog Henriette Michaelsen har forsket mye på dette temaet, og forholdet mellom fysisk aktivitet og mental helse hos mennesker med utviklingshemning.

– Det som er vanskelig med temaet mental helse hos mennesker med utviklingshemning, er at de spør ikke selv spør om hjelp. De viser dette på andre måter, gjerne gjennom utagerende atferd og fysisk vold enten mot helsefagarbeidere og støttekontakter, eller mot seg selv. 

Henriette forteller videre at forskning viser at slik atferd kan minske gjennom fysisk aktivitet. 

Fysmus-fredag

To dager senere trer nye roller til på scenen. Luften fylles igjen av musikk, nesten som om man kan kjenne rytmen mot huden. Denne gangen inviterer rytmene til veiledet trening, fysmus.

Fredagen er i gang, og dagen åpner med fysmus sangen «Hei og Velkommen». Musikken synger om å vinke og si hei til alle rundt dem. En trygg og velkommende start og invitasjon inn i fellesskapet. 

Fysmus er et konsept som ble utviklet på 70-tallet og handler om bevegelse til musikk. Det er flere faste sanger som brukes sammen med øvelser. Halvard holder fysmus både liggende, stående og gående. 

Henriette validerer konseptet av fysmus. Hun ser at musikk og bevegelse til musikk, kan virke svært engasjerende og hjelpsomt for mennesker med psykisk og fysisk utviklingshemning, slik mange på Stiftelsen Radarveien har.  

Armer strekkes ut, kroppene følger melodien. En miljøterapaut beveger seg bort til en som står stille og inviterer han til dans, nesten som en koreograf. En utstrakt hånd og skjørt som danser i takt. Han lar seg overtale. Det er en stillestående dans, med hender som holder hverandre. En enkel bevegelse, men med musikken som ledsager blir det noe mer: en dans som gir rom for små øyeblikk av mestring.

En pause fra alt

Når melodien roer seg, synker også salen. Lyset dempes, mattene rulles ut, putene legges på plass og skoene sparkes av. En regnfull sky kaster skygge over takvinduet, som om lyskasteren forsvinner.

Fysmus-sangen leder an med stryking og klapping – og det er nettopp dette de gjør. Miljøterapautene kjenner brukerne sine godt; de vet hvor de skal trykke, stryke og klappe – varsomt, med tydelig bevissthet om hvor grensene går. 

Øynene blir tyngre, pusten lengre. Øyelokk glir igjen. En liten pause fra alt – både for brukere og miljøterapeutene. 

Pianotoner flyter mykt gjennom rommet, som fuglekvitter i vinden mellom trær og busker. Noen sovner nesten, andre finner ikke helt roen. De holder hender med miljøterapeutene – som stille anker i det blå havet – og ser seg urolig rundt. 

Ansiktene forteller forskjellige historier.

Enkelte trekker seg tilbake, lager lyder for seg selv – lyder som vokser, nesten som en egen, stresset sang. Andre begir seg inn i musikken. Én løfter armene sakte over hodet, lar dem sveve i luften som om hun maler melodien.  

Når pianokvitteret stilner, er hun tidlig på beina. Hun trommer tromlene rytmisk mot rullatoren i takt med de siste tonene for dagen. Hun ser litt strakere ut i ryggen når hun går ut, og drar med seg tonene videre ut i dagen.

– Brukerne synes kanskje det er kjempeskummelt i starten, men etter hvert blir det gøy, sier en miljøarbeider med 25 års erfaring i stemmen. 

Halvard opplever arbeidet sitt som givende – særlig når han merker på å ha påvirket noen. Flere voksne med utviklingshemming gror fast i nedadgående trender, men kan merke på positive endringer etter slike aktiviteter.  

– Det å kunne se en positiv effekt i livene og funksjonene deres, det er fint, forteller han om arbeidet sitt.

Sterke bånd

Gymsalen glir videre fra en fysmus-gruppe til en annen.

Midt i mengden står Arthur Rzniqi. Han er ivrig, klar for å komme i gang. 

– Skal du hente noe, Arthur? spør en av de ansatte idet han presser seg forbi dem med rullatoren sin. 

– Nei, bare sjekker at alt er slik det skal, svarer han som en scenearbeider som sjekker at alt er klart til forestillingen.

Etter en stund kommer han tilbake, fornøyd med at lageret er i orden. 

Med den beige skjorten nøye brettet inn i vinrøde khakis, legger Arthur en liten pause i blikket sitt før han avslører at denne fredagen er spesiell.

– Men… skal vi synge bursdagssangen før eller etter? spør han. 

Latter ekkoer gjennom salen med god akustikk. 

Når Arthur har bestemt seg for at bursdagssangen skal komme med en gang, bryter salen ut i sang. Han smiler bredt, og smilet blir værende da «Hurra for deg» går over i «Can’t Stop the Feeling». 

Gymsalen bryter ut i dans, der alle har en partner å danse med.

Arthur har cerebral parese, men lar seg ikke stoppe av at han nesten tumler fremover. Han fortsetter å danse, knipse og synge i takt med musikken. 

Det går fra stående og gående til liggende fysmus. Etter noen runder blir det tyngre, og Arthur rister av anstrengelse idet han skal heve og senke beina fra gulvet. Men han jobber bare ekstra hardt, og griper hardt tak i de røde khakisene for litt ekstra hjelp.

Neste øvelse er å enkelt rulle kroppen frem og tilbake, fra en side til den andre på samme sted. I stedet viser Arthur til et ekstra pågangsmot, og ruller rundt og rundt til han plutselig ligger mange meter unna matten sin.  

– Hva gjorde du der borte? ler miljøterapeuten som er med Arthur.  

På alle fire flytter han seg tilbake. 

Han fortsetter øvelsene med full konsentrasjon. Munnen følger sangens ord som om han kjenner hver linje utenat, og armene strekker seg ut mens kroppen følger hver takt som er orkester bare for han. Han ler og kiler helsefagarbeideren mellom settene, før han vender tilbake til øvelsene med samme målbevisste energi.

Tilliten mellom dem er tydelig, og båndet deres sterkt. 

Det virker ikke bare som om det er fysisk aktivitet i seg selv som gir gevinst i disse felles aktivitetene hos Stiftelsen Radarveien, men også det sosiale.

Henriette bekrefter at personer med utviklingshemning kan slippe følelsen av ensomhet i møte med samholdet som kan oppstå i slike aktiviteter med andre. 

Gjennom sitt arbeid har hun avdekket viktige faktorer som motiverer til fysisk aktivitet. De største faktorene er dette med det sosiale fellesskapet, men også forholdet til personalet. Det er viktig at helsefagarbeiderne er aktive sammen med brukerne, og ikke bare stiller seg som passive observatører på sidelinjen.

En god måte dette kan gjøres, er slik de ansatte på Stiftelsen Radarveien gjør; de danser i takt, løper i lag, og går sammen med dem steg for steg.

Tilrettelegging på alle nivå

Øvelsene på fredag utføres ulikt. Mens det er enkelt for Arthur å legge seg ned på matten, trenger noen mer hjelp. Noen trenger å bli lagt til rette ved hjelp av stativer og oppheng. Alle skal være med, uansett nivå, med en hånd ved sin side.  

Grupper som denne, med lite funksjon, har godt av å bevege seg og å ligge på alternative måter. Halvard forklarer at dette kan bedre livskvaliteten deres og redusere smerter i kroppen ettersom mange opplever stivhet. 

Tilbake i gymsalen sørger Halvard for å gå rundt og hjelpe alle få lagt seg i riktig vinkel med armer, rygg og bein. Han forklarer også til miljøterapeutene hvordan de på best mulig måte kan legge til rette for at brukerne skal få avlastet kroppen, idet han justerer på vinkler av bein.

Støtten avgjør muligheten

Tilbudet på Radarveien er mulig takket være statlig støtte. Uten den ville ikke brukerne hatt råd til å delta. Dessverre er det ikke slikt i Norge rundt. Både Halvard og Henriette forteller at slike tilbud varierer stort ut i fra hvor i landet man er.

– Dette er ikke tilstrekkelig, sier Halvard i en bekymret tone.

Henriette forklarer at slike tilbud burde avhenge av hvor du bor. I Oslo ligger det mer penger og det er flere tilbud, mens i andre steder er det ikke.

Hun forteller at ulike aktiviteter i Tromsø, der hun bor, er også blitt lagt ned på grunn av manglende ressurser.  

Det er omgivelsene rundt som må legge til rette og motivere, ettersom personer med utviklingshemning ofte ikke selv reflekterer over behovet for fysisk aktivitet eller ber om hjelp til å delta. Ifølge Henriette henger dette sammen med at de i mindre grad har konsekvenstenkning, og at ansvaret derfor ligger hos menneskene rundt dem til å være de talende stemmene som kan bidra til økt deltakelse.

Hun ønsker at flere skal sette seg inn i temaet, slik at både politikere og media kan rette mer søkelys på behovene.  

– Noen ganger føler jeg at jeg sitter alene oppe i Tromsø og kjemper for dette, avslutter Henriette. 

På Radarveien slår klokken elleve. Fysmus-musikken skrus av, mens lyset slås på. Brukerne får en siste håndskvis og et klapp på skulderen. Signaler om at de ansatte enda er der. Nesten som applaus etter en forestilling.

– Ha en fin bursdag videre, hilser noen idet Arthur er på vei ut. Han og rullatoren hans stopper opp i dørkarmen.

– Ja, ha en fin bursdag du også, svarer Arthur, og sender et siste strålende smil før han forsvinner ut døra og videre ut i dagen. 

Og med det står gymsalen i kjelleren på Radarveien igjen alene. Sceneteppet trukket for, scenelysene skrudd av og kulissene satt på plass. Slik står den frem til scenen skal bli tatt i bruk igjen til samme tid neste uke igjen.

---