Kampen mot sprengstoffet
Da Vivian Nedenes fikk vite at Forsvarsdepartementet ville etablere nytt sprengstoffanlegg i Asker, laget hun en aksjonsgruppe. Kort tid etterpå meldte Heidi Akselsen seg inn. De deler håpet om en annen fremtid.
Stressnivået øker i takt med antallet demonstranter på Eidsvolls plass. Vivian Nedenes mangler to appellanter.
– Jeg trenger Bjørnar og Kirsti, hvor er de?, spør Nedenes ut i lufta, minutter før hun skal åpne demonstrasjonen.
På armen har Vivian Nedenes rester av en påklistret tatovering av en jordklode. Tvers over jordkloden står det «KLIMAHANDLING NÅ»
Nedenes står aksjonsgruppa: «NEI til sprengstoffanlegg i Hurummarka». Slik kom hun i kontakt med sin gamle samfunnsfaglærer Håvard Kilhavn, nåværende styreleder for Naturvernforbundet i Hurum og Buskerud.
Snart starter demonstrasjonen mot den potensielle sprengstoffabrikken.
Kirsti dukker opp, men Bjørnar er fortsatt ikke å se. Hun bestemmer seg for å spørre folkemengden om hjelp. Nedenes griper mikrofonen og sier:
– Hvis noen har sett Bjørnar Moxnes, be han komme hit nå!
Moxnes dukker plutselig opp med en skøyeraktig mine.
Nedenes kan puste lettet ut.
Som følge av den sikkerhetspolitiske situasjonen i verden, har behovet for militært sprengstoff økt. I følge Forsvarsdepartementet er det derfor viktig for norsk forsvarsallianse å bygge en ny sprengstoffabrikk. Det kan bli den største fabrikken for militært sprengstoff i Europa. Diskusjonen rundt plasseringen av fabrikken har skapt kontroverser.
Chemring Nobel har allerede en fabrikk liggende i Sætre.
– Dette er gårdsarbeid!
De to firbeinte vennene løper rundt Heidi Akselsen på gårdstunet.
– Zoe, kom her! roper hun.
Hundene er ikke bare kjæledyr, men vil på et senere tidspunkt gjete Akselsens 870 sauer.
Akselsen og mannen kjøpte Grønnsletta gård i 2007 og har lagt ned mye arbeid for å få gården til å gå rundt.
I slutten av februar fikk Akselsen nyheten som ville sette livsverket på spill. 100 meter fra tunet hjemme på Grønsletta gård, ligger elva som skiller familien og en potensiell sprengstoffabrikk.
Sammen har de tre sønner på seks, tolv og fjorten.
Yngstemann løper inn i fjøset. Det er tid for å fôre sau. Magnus går målrettet til haugen av kraftfôr, og fyller opp en grønn spade.
– Har du begynt med lammene?, spør Akselsen fra andre siden av fjøset.
Magnus lar innholdet fra den grønne spaden gli over i matskålene.
– Ja, jeg har gitt mat til dem!, roper han tilbake.
– Hva er det du har gitt da?
– Kraftfor!
Seksåringens bein beveger seg raskt mot kassene med tørt høy. De små hendene griper tak i høyet og løfter det slik at ansiktet forsvinner bak høyet. Han reiser seg opp og fyller fjøset med barnestemmen sin:
– Dette er gårdsarbeid!
Magnus på seks år er fortsatt for ung til å forstå hele alvoret i situasjonen, men Akselsen vet at barna vil bli påvirket dersom de får en militær sprengstoffabrikk som nærmeste nabo.
Magnus er likevel tydelig:
– Jeg liker ikke sprengstoffabrikk, kommer det fra Magnus når moren spør.
Alvoret setter inn
I bakgrunnen på Eidsvolls plass runger stemmen fra den daglige markeringen mot Russlands invasjon av Ukraina. Snart starter demonstrasjonen.
Noen meter unna henger aksjonistene opp et banner som får de til å se små ut i forhold. Mannen i grønn frakk er ikke bare en medaksjonist, han heter Andreas Kaulen og er Nedenes pappa.
Når alle appellantene endelig har dukket opp, ser Nedenes utover folkemengden. Hun er lettet og rørt over at så mange demonstranter har møtt opp. Det er flere enn Nedenes har turt å håpe på.
Likevel kjenner hun på alvoret.
Naturvernforbundet mener at en sprengstoffabrikk på Hurum, er en rasering av naturen, og viser til at området både har naturskog og rødlista arter.
Naturområdet består av myr, skog og åsrygger.
Det finnes andre alternativer for plasseringen av anlegget, som ikke blir vurdert videre i prosessen.
En etter en går appellantene opp og ned fra benken som har fungert som en scene.
Nedenes hopper opp på den provisoriske scenen og setter i gang kampropet.
Folkemengden brøler i kor.
«La skogen leve - la Hurummarka leve!»
«La skogen leve - la Hurummarka leve!»
Arven etter Grønnsletta
De tre sønnene til Akselsen henger i stua etter dagens gårdsarbeid.
De to eldste barna veksler raskt mellom ballkast og lekeslåssing. På veggene rundt dem henger det flere sauetegninger enn i et gjennomsnittlig hjem. Den ene sauen strikker sin egen ull, og en annen holder en ljå med tungen på lufting.
Heidi Akselsen har satt seg ned i den åpne overgangen mellom kjøkkenet og stua.
– Han skal bli turner, sier Timon på 14, og peker på lillebror Lasse. Selv har han lyst til å arve gården til foreldrene når han blir stor.
På tross av den unge alderen, har Timon allerede begynt å tenke på økonomien.
– Verdien på gården kan gå ned hvis det kommer en fabrikk, forteller han.
Lasse avbryter han og fremmer en annen bekymring:
– Og trafikk! Det kommer kanskje til å bli rundkjøring og alt mulig, hvis det skal kjøre tusen stykker forbi hele tida, argumenterer han.
Trafikksituasjonen er også en av Akselsens bekymringer. Hun er redd for barnas trygghet. De krysser veien utenfor huset hver dag klokken åtte om morgenen. Hun tenker mest på yngstemann, han mange år igjen av skolegangen sin.
Vern om Hurummarka
Noen timer før demonstrasjonen på Eidsvolls plass overleverte Nedenes 5300 underskrifter til statssekretæren i Forsvarsdepartementet, Andreas Flåm. Navnene på listen krever at bygging av en ny militær sprengstoffabrikk, må skje et sted der hensyn til naturverdier og friluftsliv ivaretas. Det blir det ikke per nå, ifølge Naturvernforbundet.
Nedenes står ikke alene om å overlevere underskriftene i Myntgata. Sammen med står hennes gamle lærer, Håvard Kilhavn og leder for Naturvernforbundet, Truls Gulowsen
Aksjonistene vil ikke at politikerne skal kaste kron og mynt om plasseringen av sprengstoffabrikken.
Statssekretæren lar vente på seg. Aksjonistene bruker tiden på å diskutere hvem som skal si hva til politikeren. Underveis i samtalen sender de brå blikk til utgangsdøren hver gang den presses opp. En ung, uniformert mann kommer plutselig ut av bygget og avbryter planleggingen.
– Er det mulig at dere går på den andre siden av veien?, prøver vakten seg.
Lederen for Naturvernforbundet står på sitt.
– Nei, egentlig ikke. Avtalen er her, og den er nå, så vi regner med at han kommer hvert øyeblikk, avbryter han.
Vakten trekker seg unna, og aksjonistene ser på hverandre og humrer.
Samtalen rundt spisebordet
Fem kilometer i luftlinje fra området Nedenes kjemper for, ligger et hvitmalt trehus. Her, i Holmsbu, har hun tilbrakt store deler av oppveksten.
Hun beveger seg sikkert mot kaffemaskinen og løfter et gjenbrukbart kaffefilter som ligner en gryteklut ut av maskinen.
Det store huset er kjølig, men fylles raskt av varme når Nedenes pappa raser inn døra.
– Ah! Hei hei! bryter han ut i det han kommer inn.
På kjøkkenøya, som består av mørkt treverk, ligger avisene stablet oppå hverandre. Den røde skriften fra Klassekampen lyser opp på benkeplaten. Under benken er kokebøkene trygt plassert inne i hylla. “Grønn Gourmet” er uthevet i hvit skrift på det grønne coveret.
Det er første gang Nedenes og faren møtes etter demonstrasjonen.
Hjemme har det alltid vært prat om politikk og samfunn rundt spisebordet, både Nedenes og faren tror at det har påvirket engasjementet hennes som ung voksen.
– Pappa, du er veldig opptatt av internasjonale ting. Du har pratet mye med meg om det. Også er mamma litt mer natur og klima, sier Nedenes.
– Ja. Vi har jo alltid reist utenlands om sommeren. Jeg var opptatt av at dere skulle få en ide om hvordan Europa er, sier faren til Nedenes.
Nedenes politiske engasjement begynte først på videregående. Da meldte hun seg inn i Sosialistisk Ungdom og deltok i klimastreik. Ifølge Nedenes var den eneste grunnen til at hun ikke engasjerte seg tidligere, at hun ikke «fikk fingern ut av ræva».
Det var først på ungdomsskolen hun tenkte over at hun hadde meninger om samfunnet, og at hun burde engasjere seg politisk.
– Særlig de samfunnsfagtimene med Håvard, det ble noen gode diskusjoner der, legger hun til.
5300 motstandsnavn
Tilbake i Myntgata viser omsider statsekretæren seg i døråpningen. Han tar Gulowsen og Kilhavn i hånden før han strekker ut armen til Nedenes. Nedenes svarer med et fast håndtrykk, og lar Gulowsen presentere kritikken for Forsvarsdepartementet.
– Det er ikke det at vi er imot at det skal bygges en fabrikk, men vi er sterkt imot at dere velger et sted som har veldig store naturkvaliteter, sier han og fortsetter med resonnementet sitt.
Flåm tar imot underskriftene og er på vei til å runde av samtalen før Nedenes bryter inn:
– Jeg kan gjerne også si noe. Naturen må bevares når den kan det, hvertfall når vi har andre alternativer. Derfor er det for dårlig at det kun er Hurum som ses på som et alternativ, sier hun til Flåm og ser han inn i øynene.
Statssekretæren lytter til Nedenes argument.
Deretter takker han aksjonistene, og minner de på at Norge trenger mer sprengstoff både for å ivareta landets og alliansens forsvarsevne. Han innrømmer også at de har tidspress, og at nærheten til den gamle fabrikken derfor gjør Hurum attraktivt. Det er snakk om et skogsområde på 4,4 km².
Tre barn og hundrevis av sauer
Den grønne maskinen på fire hjul beveger seg fremover og plukker opp høyet som skal inn i fôringsmaskinen. Akselsen sitter bak glasset.
Trebarnsmoren er en av de 5300 personene som har skrevet under på kampanjen, og hun har også stilt opp i lokalavisene.
Høyballen løftes opp og plasseres inne i den automatiske fôringsmaskinen. Den grønne hjullasteren slipper høyballen og Akselsen rygger bakover.
Mellom gjeting og fôring av sau, skal barna kjøres på turntrening, gjøre lekser og spise middag. Hverdagen er hektisk.
Akselsen trer ut av hjullasteren og tusler bort til fôringsmaskinen.
– Jeg har ikke masse tid til å stille opp på alle demonstrasjonene, forteller Akselsen.
Regnet faller tungt utenfor fjøset og sauebjellene klinger svakt i bakgrunnen.
– Jeg tror heller ikke at den aksjonen forandrer så alt for mye, legger hun til, men presiserer at hun syns aksjonsgruppa gjør så godt de kan.
Hun føler seg maktesløs, særlig når det gjelder saker som er av nasjonal interesse. Hun mener at enkeltmennesket ikke blir tatt hensyn til.
Likevel er det sikkerheten og arven etter gården som bekymrer henne mest.
– Hvis jeg ligger våken på natta er det fremtiden jeg tenker på, sier Akselsen.
Hurum for alle penga
Nedenes sov i barndomshjemmet sitt i Holmsbu natt til i dag. Hun setter seg ned i det ene hjørnet i kommunestyresalen i Asker rådhus, klar for formannskapsmøtet. På motsatt hjørne av rommet står talerstolen, som representanter fra Forsvarsdepartementet og Chemring Nobel snart skal opp på. De skal presentere hvor prosjektet er i prosessen.
Underveis i presentasjonene konkluderer Nedenes med det hun har hatt en mistanke om:
De har jo i praksis bestemt seg for plasseringen.
Forsvarsdepartementet sier at de kun skal bruke ressurser på lokasjonen i Hurummarka.
Aksjonsgruppa forventet mer, og vil konfrontere Forsvarsdepartementet og Chemring Nobel, på vei ut.
Når de to dresskledde mennene kommer ut i gangen, ser det ut som at de skal passere Nedenes og gå rett ut, men de stopper opp og snur seg mot aksjonistene. Frode Halgunset og Helge Husby har hver sin sorte pc-veske i hånden.
Nedenes kritiserer at det fremstår som at lokasjonen for sprengstoffabrikken allerede er bestemt i en så tidlig fase.
Halgunset sier han noterer ned samtalen, før han sier at han må komme seg videre. Direktøren for Chemring Nobel nøler litt med å gå, og forteller aksjonsgruppa at han har stor respekt for engasjementet deres.
Nedenes og resten av aksjonsgruppa står igjen når mennene forsvinner ut bakdøra i Asker rådhus.
Fremtiden til familien Akselsen er derfor enda usikker.