Mens Norge sover

Det nærmer seg midnatt. Stillheten har lagt seg over Grünerløkka. Høstregnet har ankommet og skaper små elver nedover trikkeskinnene og de opptråkkede fortauene. På begge sider av gata ligger kafeer og barer tett i tett. Noen barer gløder svakt med dempet belysning. Mens kafeene ligger mørklagte, er det to vinduer som lyser opp.

Utenfra ruver et kaldt murbygg med preg fra førkrigstiden. Innenfor dørene åpenbarer det seg et helt annet rom. I sterk kontrast til kulden utenfor er det varmt her inne – nesten for varmt. Treverkshyller, moderne interiør og en stille hyllest til det som sto her før, setter tonen.

Hyllene står tomme, bordflatene glatte og ryddige. Lokalet ligger i dvale, men innerst skjuler det et bankende hjerte. Jo lenger inn du beveger deg, desto tyngre blir luften. Til slutt treffer du infernoet der dunken av techno fyller ørene.

Rytmen i rommet banker jevnt. To menn beveger seg rundt hverandre i en ordløs dans. Presise, rytmiske, som om musikken styrer bevegelsene deres. Lukten av kaffe henger fortsatt i luften, blandet med den varme duften av brød og søt gjær. Så brytes lydbildet av en stemme.

– Den beste technoen finner du i Berlin, roper en av mennene.

Kjøkkenet på Godt Brød er hjemmebanen til Anesti Soulaniakou og Arkadiusz Domalski. Begge har jobbet som bakere i over ti år, og kveldens oppdrag, å ha over tusen bakverk klare idet solen står opp, er ingen utfordring for veteranene.

Med pannen prydet av svetteperler og armene melhvite helt opp til albuene, tørker de svetten med overarmen for å holde hendene hellige. Ved hver sin benk står de side om side. Anesti er stadig i bevegelse, løper fram og tilbake for å følge med på deigene. Arkadiusz, mannen som står for nattens techno-musikk, står urokkelig ved sin benk – som en statue – der han knar, deler og veier opp, bakverk etter bakverk.

I mange år har Arkadiusz vært en av nattens soldater. Nå går han i turnus, men i syv strake år var nettene hele livet hans.

Han forteller at helsen ble sterkt preget. Etter hvert måtte han ty til sovepiller da han slet med insomnia. Dagene fløt inn i hverandre, og livet gikk ikke lenger rundt. Alt utenfor jobben ble forsert – gjort på autopilot, uten rom for tilstedeværelse.

Nattarbeid er i utgangspunktet ikke tillatt. Likevel jobber rundt en halv million nordmenn om natten, viser tall fra Statistisk Sentralbyrå. Arbeidsmiljøloven åpner for nattarbeid i yrker der det anses som nødvendig. Loven definerer nattarbeid som arbeid mellom 21:00 og 06:00.

Da Arkadiusz møtte kjærligheten og senere fikk to barn, innså han at et liv med nattarbeid ikke var bærekraftig for ham. Helsen måtte komme først. Turnusordningen passet derfor langt bedre. Søvnen har nå stabilisert seg – så godt det lar seg gjøre med små barn i hus.

Trallene i midtgangen fortsetter og fylles opp med nystekte brød. Tralle på tralle trilles ut gjennom den smale gangen, rett fra den mange etasjes store ovnen. I det et nytt parti med brød kommer ut fra ovnen, rister Anesti på hodet.

– Disse kan ikke selges, de har hevet for lenge, sier han oppgitt.

Han begynner likevel å stable brødene på en egen tralle som klargjøres for avkjøling. For det utrente øyet er det vanskelig å se at disse rykende ferske brødene har kvalitetsmangler, men for en som har jobbet mange år i bransjen er det likevel tydelig. Til tross for at denne baksten ikke blir aktuell for verken leveranse til andre bakerier, eller skal klargjøres for salg på Grünerløkka, er de ikke bakt for gjeves.

– De pakker vi til fattighuset. De kommer innom på morgenen, forteller Anesti i det han slenger ut mer mel på bakerbenken og begynner å kjevle på nattens neste brødsort.

Sporveiens sikkerhetsnett

På samme tid, lenger øst i byen, suser det fra E6. Biler og lastebiler passerer i høy fart over den våte asfalten. Gatelyktene speiler seg i sølepyttene langs gangfeltet.

Tett inntil Ryens rastløse motorvei ligger et massivt bygg anonymt under nattehimmelen. Utvendig virker det nærmest sovende, omkranset av høye gjerder og en parkeringsplass som spenner seg rundt som et belte. På innsiden foregår et helt annet maskineri.

Her finnes ikke spor av natt. Sterke lysrør summer i taket og visker ut mørkets merker. Her inne er det dag. Arbeidshallen er fylt med verktøy få utenfor bransjen kan navnet på. Reservedeler er stablet på enorme hyller som strekker seg så langt øyet rekker. På hver side av hallen hviler gigantene som holder Oslos reisende i bevegelse.

Esmail Rezai og Stian Slorby er blant de femti ansatte som holder hjulene i gang gjennom natten på Sporveiens verksted. Under en av de flere titalls tonn tunge T-banevognene står Esmail, konsentrert mens han skrur, løsner og strammer. Med bakgrunn som bilmekaniker, står han nå for det tekniske arbeidet på vognene. Når de kommer inn med feilmeldinger, er det han som ordner opp i disse, slik at de er klare til å kjøres ut igjen om morgenen.

Han er blant nattarbeidernes ferskeste rekrutter.

Å bli en del av nattelaget var noe han gledet seg til. Han forteller at det gikk rykter om at de som jobber sammen på natten blir en slags familie – og det stemte.

Gjennom en labyrint av vide ganger og smale trappeløp åpner det seg et rom som bare de som leter finner. Her forsvinner Stian nesten mellom de voldsomme vognene som står på rekke og rad. Mellom dem er kollegene spredt ut, hver med sine oppgaver for natten.

Bevæpnet med vaskespray og klut beveger Stian seg målrettet gjennom togsettet. Arbeidet gjøres alene, men innsatsen er kollektiv. Hans ansvar er renhold og klargjøring, en jobb som alltid foregår om natten på denne avdelingen.

Som sønn av to Sporveien-veteraner ble valget av arbeidsplass naturlig. Tolv år senere er han fortsatt like fornøyd med fast nattarbeid. Han har alltid vært et B-menneske og trives med døgnet snudd på hodet. Klokken ti, når de fleste i Norge gjør seg klare for senga, kommer han smilende på jobb. Når spørsmålet om en kopp kaffe kommer på bordet, avslår han med et glimt i øyet:

– Ellers takk, jeg har allerede drukket en kanne.

Etter seks år har avdelingsleder Lasse Bye takket farvel til nattens kolleger og vendt seg mot lyset. Nå jobber han bare dagtid. Familien Esmail refererer til lever fortsatt i minnet til Lasse.

Han mener det skjer noe helt spesielt blant kollegene når de jobber om natten. De knyttes sammen på en egen måte, og han understreker at alle er opptatt av å støtte hverandre.

For både Esmail og Lasse har nattarbeidet gitt mer tid med barna. De sover mens barna er på skole og i barnehage, våkner når de kommer hjem, og drar på jobb idet leggetiden nærmer seg. Og de sover tungt – en gjenganger blant dem som jobber natt, forteller de. Barna kan løpe febrilsk rundt i huset uten at Esmail eller Lasse lar seg affisere.

De kan røpe at et godt sovehjerte nesten er en forutsetning for å tåle nattarbeid, og med det dukker også spørsmålet om hvem som egentlig passer til jobben opp.

– Kanskje jeg er litt spesiell, jeg, da? spør Esmail.

– Man må være det for å jobbe her, svarer Lasse bekreftende.

En hvitkledd armé

En halvtimes kollektivreise fra verkstedet på Ryen ligger en landsby som heller aldri sover. Små veier slynger seg mellom høye bygg, bundet sammen av broer fra det ene til det andre. Parkeringsplassene ligger øde.

Gatelysene står igjen som den eneste faste belysningen, mens enkelte vinduer kaster svake skinn ut i mørket. Damp stiger opp fra ventiler i bakken og legger seg i tåkelignende slør over asfalten. Luften kjennes tung, som om historiene som har utspilt seg her fortsatt henger igjen mellom murveggene.

I gangen i bygg 11 hviler en uvant ro. Skrittene er få og dempede, som om korridoren selv holder pusten. Men roen varer ikke lenge, snart blir skrittene raskere og mer bestemte, og en ansatt suser forbi på sparkesykkel.

Selv om Ullevål sykehus står foran en planlagt nedleggelse, fortsetter leger og sykepleiere å jobbe iherdig med pasientene som trenger dem.

Nå går hun turnus med både dag- og nattevakter. Overgangen til fast ansettelse var skremmende, særlig fordi de om natten står mer alene med ansvaret. Men siden Helene kjente avdelingen fra før, ble steget mindre bratt, og hun trekker frem det gode arbeidsmiljøet.

I motsetning til de mer erfarne nattarbeiderne i Sporveien har ikke Helene laget seg faste rutiner for nattevaktene. Men som dem er hun rask til å komme seg i seng når vakten er over.

Likevel er det ikke alltid lett å sovne. Når adrenalinet fortsatt sitter i kroppen, hamrer hjertet lenge etter hendelsen. Å finne roen er vanskelig når hun kort tid tidligere har stått midt i en akutt situasjon, med tyngden av å bistå et menneske i krise. Noen ganger drømmer hun at hun fortsatt er på jobb, og våkner med følelsen av å ha tatt enda en vakt i søvne.

Å gå i en slik turnus gjør det vanskelig for Helene å få hverdagen til å gå opp med trening, kosthold og søvn. Det koster. På sikt ønsker hun arbeidstider som er bedre for helsen. Men nå som hun er ung, opplever hun at den gode erfaringen hun får her, er verdt strevet.

Dagens første barista

Grünerløkkas gater våkner fra sin slumrende stillhet. Trikkenes metall mot skinnene skjærer i ørene, mens fuglene forsøker desperat å trenge gjennom. Under alt ligger skrittene, jevne og vedvarende som en basslinje i et større orkester. I ulikt tempo strømmer flere og flere mennesker nedover Thorvald Meyers gate, noen med hastverk, andre med tid til overs.

Techno-festen til Godt Brøds bakere er for lengst stilnet og har gitt plass til myk, behagelig kafémusikk. Dagens første barista er på jobb og fyller hyllene med resultatet av bakerduoens nattarbeid.

Oslo er vekket til live igjen, og resten av landet gjør seg klare til å gripe dagen.

Det er én ting menneskene i de tre vidt forskjellige yrkene er enige om: Vinteren er tung. Den norske befolkningen klager gjerne over de få timene med sollys, men for Stian kan en hel vinter gå uten at han ser et eneste solglimt. For Helene, Bodø-jenta som spøkefullt omtaler seg som en selvutnevnt klimaflyktning, er mørket velkjent, men også hun kjenner tyngden når vinteren tar tak.

Selv om nattarbeiderne gjør jobben sin i det usynlige, blir arbeidet synliggjort når resten av landet våkner til. At kollektivtransporten går som den skal, har de Esmail å takke for. At den er ren, er Stians fortjeneste. Den dagsferske baksten i lunsjpausen er Anesti og Arkadiusz sitt verk. Og skulle sykdom inntreffe i løpet av dagen, har de heldigvis Helene med det lune smilet til å ta vare på dem gjennom natten.