Oslos kulturmiljø setter opp forestilling på 24 timer

Septembersolen skinner mellom bladene og kaster melerte skygger over uteserveringen. Det er lørdag kveld og det er flere som nyter den siste utepilsen før høsten kommer. 

Når dørene åpnes ved Oslo Nye teater kommer unge, urbane, lovende i pulje etter pulje. Folk omfavner hverandre, og humøret er godt på samtlige av gjestene. Store bukser og gamle versjoner av joggesko subber på brosteinen mot inngangen.  

Mathea Rognerud og Una Brustad står for håndtering av billettene. Forestillingen er utsolgt, men både venner, bekjente og ukjente spør om det ikke er mulig å få stå på venteliste for å få plass. Listen blir lenger og lenger og til slutt begynner man å lure på om det i det hele tatt er vits å skrive seg opp på listen.

— Ååå lille Oslo, sier Mathea mens hun klemmer en av de som står i køen.  

Det er tydelig at dette er et alle-kjenner-alle-arrangement. Om få minutter får de svar på om døgnfluene har klart å lage et teaterstykke på 24 timer.

Døgnfluer

Døgnfluer arrangerer ulike oppsett i løpet av året. Felles for arrangementene er at ingen av deltakerene vet hvordan de skal løse oppgaven før de kommer, men alt skal være klart på 24 timer. 

Tidligere har de hatt prosjekter som å sette opp en restaurant, lage en spillefilm og kortfilm. 

Denne gangen er målet å sette opp et teaterstykke som heter Anemoia. "Nostalgi for en tid man aldri har kjent". Anemoia er en følelse av lengsel eller sentimentalitet for en tidligere periode eller et sted som man aldri personlig har opplevd. 

Det er de i styret til Døgnfluer som inviterer deltakere til å bli med. Avhengig av hva prosjektet er, inviterer de folk som de vet har noe å bidra med.

Kaffe på natta

De 73 deltakerene har alle hver sin rolle, for at kabalen skal gå opp og at det skal bli et teaterstykke som kan vises fram etter 24 timer.

Forestillingen deles inn i tre akter og hver akt har egne skuespillere, regissører og skribenter. Sammen skal dette bli Anemoia.

Embla Kirksæther og Ellen Elisabeth Omsted Toft er nylig ferdig med sin bachelor i manus og studerer nå litteraturvitenskap, men under disse 24 timene er målet deres å skrive et teaterstykke. De har ansvar for akt 2. 

Etter at de har blitt delt inn i grupper, setter skribenter regissør og skuespillerne seg ned sammen for å brainstorme hva de skal lage. Det slenger ut ideer i hytt og vær, og de kommer fram til å lage en historie om drømmer. 

Ellen forteller at skrivingen startet ved midnatt. Kaffen gikk ned på høykant både klokka ett og klokka to. Ikke før halv fem på morgenen gikk de og la seg.

—Man har så lyst til at det skal gå bra, sier Embla lørdag morgen, hun har surret seg inn i et stort sjal som varmer fra den mildt kjølige høstluften. 

De føler på et ansvar for skuespillerne fordi det er de to som skriver manuset deres. De setter stor pris på seriøsiteten blant skuespillerne.  

—Folk tør å være alvorlige, sier de og trekker fram at det er en stor revykultur i Oslo.

Dermed opplever de at det ofte er lett å falle tilbake på humor når man skal lage en forestilling. Anemoia sin akt to skal derimot være mer seriøs og heller en tankevekker — det er planen i hvert fall.

Kollegaer på tjuefire timer

Det er tre timer til forestilling, og opplegget preges tydelig av at deltakerne møttes for bare tjue timer siden. 

—Kan vi bare være enige om at vi beholder våre egne navn, spør en av skuespillerne.

I øvingslokalene til Høyskolen Kristiania sitter det syv skuespillere, to skribenter og en regissør. Målet deres er å få ferdig akt to i tide, sånn at forestillingen går så knirkefritt som mulig. 

De har bare en og en halv time på seg på å øve. Med mange stemmer og meninger er det ikke lett å bli enige i tide til forestillingen. 

Inn i det nakne, mørke rommet, fylt av ideer og spenning, stikker et hode inn og spør 

—Vil dere dra tilbake om fem eller tjue minutter?  

Både skuespillere, regissør og skribenter roper i kor.

— Tjue!

Den første timen har de bare hatt tid til planlegging og småpirk. Nå skal de ha den første gjennomkjøringen.

Før de rekker å gå gjennom hele akten må de løpe ut døra. Et mylder av stemmer fyller gangen i det de alle sammen forsøker å få på seg skoene og rekke bussen.

Regissering på bussen

På en bråkete 30-buss på vei opp til Torshovparken sitter Håkon Veine Wiig i tenkebobla. Mellom to seter, med skuespillere på hver side av seg, setter han seg ned. Han skriver og lar hverken latter eller prat forstyrre han. Han har en akt som skal regisseres og settes opp om to timer.

Når han er ferdig løper han til en av skuespillerne for å informere. Små endringer i manuset skjer kontinuerlig. 

Skuespillerne ler og prater sammen om andre ting enn teater, til tross for at de snart skal framføre et stykke de ikke har planlagt godt.  

I et organisert kaos med høyt tempo og liten oversikt er beskjeden klar fra kunstnerisk ansvarlig. 

—Husk å drikke vann, sier hun klokkeklart med teaterstemmen sin.

Det bare to timer til forestilling. 

Jobber på bar bakke

På brosteinen utenfor trikkestallen står en gjeng med scenografer som lager kulisser til teateret. Noen skrur og andre maler. De måtte bare begynne å lage noe. 

-Vi ante jo ikke hva stykket kom til å handle om, og vi måtte vente hele natta på at skribentene ble ferdige med å skrive. Til slutt måtte vi bare begynne med noe og håpe at det funker. 

På den kalde brosteinen ligger en lang hvit duk som skal males. Det skal være noe munkeaktig. Det er alt de vet. 

-Men hva er egentlig munkeaktig? Jeg ser for meg stjerner og hester og skrift, sier Mathea 

Hverandres forslag hylles og roses. Anerkjennende blikk blir gitt og de setter i gang på bar bakke.

Imens Hannah Rae Berner maler stjerner som eskalerer ut i bokstaver forteller hun hva døgnfluer er for henne. 

—Til vanlig studerer jeg ved Kunsthøyskolen i Oslo og driver med kostyme – her gjør jeg noe helt annet. 

Mens malingskosten strykes over den hvite duken og lager svarte stjerner, malt med et fokus om å bli ferdig framfor at det skal bli vakkert, forteller hun at dette er veldig annerledes fra hvordan hun vanligvis jobber. 

—Jeg er veldig perfeksjonist til vanlig, men det er noe med tidspresset som gjør at streben etter å gjøre det perfekte forsvinner.  

Det er viktigere å ha noe å vise fram enn at det skal være perfekt. 

Det braker løs med laidback vikingtroll-rap

I det man går inn døra blir man møtt av tre vikingtroll med store horn, snusboks på gullenke og hver sin pils. De sitter henslengt i en sofa mens de rapper over Tøyen holding-lignende rytmer. Det fanger oppmerksomheten til publikum som begynner å samle seg ved inngangen istedenfor å trekke innover i lokalet til der hvor seterader og scene befinner seg.  

Rommet fylles med drømmende, spa-hotell musikk. Ensemblet består av 13 musikere som er fordelt på hver sin side av scenen. Det hele er en musikals symbiose og kontinuerlig runddans når gjestene beveger seg som skygger innimellom seteradene. Lydnivået øker, og lukten av øl blir mer fremtredende når salen til slutt er fullstappet.  

Til og med branninnstruksen er utenom det vanlige. Den kunstneriske ansvarlige duoen Gard Løkke og Amanda Tunsberg sine ansikt er animert på en storskjerm og velkomsthilsen er en robotvoiceover. 

—Om det skulle skje noe under forestillingen, så er nødutgangene på høyre side av scenen. Eller hvis dere føler for det, kan dere bare løpe ut i full panikk.  

Latteren sitter løst i rommet og utbrudd av små latterbrøl forekommer oftere enn på Nasjonalteateret. Salen fylles med en gryntende, brumlende trollstemme over høyttaleranlegget. Dobbelt så mange øyne som personer leter etter hvor lyden kommer fra, og venter i spenning på hva vi kan forvente.  

Teateret får fram anemoia hos publikum gjennom jodling, fløytespill og spirituelle trollkostymer. Vi reiser tilbake til en tid vi ikke har eksistert i selv. Seriøsiteten og humoren veksler om hverandre. I en sketsj om ikke-gjensidig kjærlighet får man medfølelse med en av karakterene, samtidig som man blir røsket ut av melankolien fordi en av karakterene foreslår å leke «Mujaffas drikkelek».  

Etter en drøy time avsluttes det hele med en musikkvideo av «Here comes the sun» av The Beatles. Kjente fjes som blant annet Elli Muller, Johannes Joner og Sjur Vatne synger det beste de kan og det får hele salen til å humre. Det er tydelig at sangstemmene deres ikke er deres sterkeste side.  

Opp på scenen kommer alle aktører og personer som har jobbet på spreng det siste døgnet. Den kunstneriske ansvarlige, Amanda Tunsberg forteller om hvordan de kom kvelden før og at nå plutselig «eksisterer dette». Det er full jubel i salen, og Amanda sliter med å komme til ordet som en politikers tale på valgvake.  

—Vi skal rydde opp her, men vi ses på etterfest på Dattera til hagen, klokken 22!, sier Amanda 

—22:30, korrigerer en av de andre på scenen. 

Folk strømmer ut av det mørke rommet og lyset fra vinduene streifer fjesene, før den kalde kveldsluften gjør det samme.  

Så faller dommen - hvordan gikk det egentlig?

—Forventningene mine var at det skulle være litt enklere, men det er nesten som at de har gjort det vanskeligere for seg selv, sier Amanda Robertsen. Hun har nettopp vært blant publikum og sett Anemoia.

Hun snurrer et Døgnfluer-supporterskjerf rundt halsen før hun fortsetter.  

—Det var veldig mye rart, og gøy, og absurd. Og det digger vi jo! 

For en utenforstående ser Døgnfluer ut som en fotballklubb for kulturlivet i Oslo. En møteplass og en arena for kulturinteressen. 

Hva tror du Døgnfluer kan gjøre for unge kulturfolk som vil få gjort noe innenfor det her? 

—Det er skikkelig åpent. Og jeg vet at man kan si ifra at man vil være med neste gang og så har de deg i bakhodet. Jeg tror det er en fin mulighet til å møte andre i bransjen.