Sirkus uten skolebenk
I Norge finnes det ingen formell utdanning for å bli sirkusartist. Likevel velger noen den uvanlige karriereveien.
Inne i sirkusteltet til "Cirkus Arnardo" på Bjerke travbane ligger det fortsatt popcorn-rester under tribunene etter gårsdagens forestilling. Det er kaldt, men om noen timer vil teltet bli varmet opp av betalende gjester og gjennomtrente artister.
En gutt entrer scenen noen timer før forestillingens start. Han heter Rico Brukson. De kullsorte øynene er omkranset av en sort og intens eyeliner, som får øynene hans til å se ut som de er klippet ut fra et bilde av en lego "Ninjago", og limt på ansiktet hans. Kroppen er gjennomtrent og slank.
Det følger en jente etter han. De ligner. Hun heter Elena Brukson, og de har samme foreldre.
I taket henger det to lianer, som sakte blir heist oppover. Med et uanstrengt lite hopp tar begge tak i disse. De holder hele kroppsvekten sin med bare høyrearmen, og i flere minutter svever de noen meter over bakken. De tvinner føttene sammen, og sirkulerer med klokka. Et skifte skjer i det de begge plasserer føttene trygt på bakken igjen. Med armbevegelser og et litt høyere stemmevolum blir stemningen anstrengt. På italiensk slenges det ut høye gloser, og ansiktsuttrykkene deres bekrefter antagelsene om at de er uenige.
– Hei! Jeg er fjerde generasjons Arnardo, avbryter plutselig en fra siden, mens treningen i lianene fortsetter.
Hun heter Shannon Arnardo, og er oldebarnet til Arne Arnardo, grunnleggeren av "Cirkus Arnardo". På slektstreet hennes henger det sirkusartister på nesten alle grenene.
For både Rico Brukson, Elena Brukson og Shannon Arnardo kan det nesten virke som om veien til å bli sirkusartister har vært opplagt.
Alle er født av sirkusartister og har vokst opp i miljøet.
Likevel er ikke sirkusmiljøet i Norge stort, og det er et krevende karrierevalg for de fleste her til lands.
Ingen utdanning
Det lange, tjukke og grå håret til Camilla Eeg-Tverbakk stopper omtrent midt på ryggen hennes. Hun er professor i drama og teater på OsloMet, men har ikke på seg noen parykk. De brune øynene er ikke redd for å møte andres blikk, og smilebåndene hennes går mer opp enn ned.
I følge Eeg-Tverbakk finnes det ingen sirkus-utdanning i Norge.
Hun trekker frem mangel på etterspørsel, vilje og økonomi, som mulige årsaker til at det ikke finnes en slik utdanning den dag i dag.
– Det finnes barn som vokser opp på sirkus og blir sirkusartister, forteller Eeg-Tverbakk, som uten å vite det beskriver livene til Rico Brukson, Elena Brukson og Shannon Arnardo.
– Jeg er litt redd for å stigmatisere, men jeg tenker at sirkus er veldig ferdighets-preget. Jeg tror det skal veldig mye disiplin og trening til for å bli sirkusartist i dag, forteller Camilla Eeg-Tverbakken.
Selvom Camilla understreker at sirkus ikke er hennes sterkeste fagfelt, snakker hun med et kontrollert stemmevolum. Akkurat høyt nok til å bli hørt, og akkurat lavt nok til å ikke overanstrenge stemmen.
Jobbe for Arnardo
I følge Shannon Arnardo varer sirkus-sesongen fra mars til september.
– Vi får gjerne søknader mellom september og oktober året før. Artistene sender oss videoer av talentene sine, og deretter kontakter vi dem vi synes er interessante, forteller Shannon Arnardo.
På årets turné har de ingen norske artister med, bortsett fra seg selv.
Hardt arbeid
Omkranset av fotballbaner ligger en innendørs "skatehall", som denne tirsdagen ikke blir brukt til rullebrett-trening. I stedet for tomme gulv tilrettelagt for rullebrett, ligger det fall-madrasser på gulvet, klare til å bistå dersom noen mot formodning skulle falle ned fra de silkelignende båndene som er festet i taket for anledningen.
På Arena Bekkestua har noen av medlemmene i organisasjonen "Sirkuspunkt" samlet seg til trening.
– Vi kan jo ikke de samme tingene, sier Norea Hoem til Anna Treakhchyan, mens de bruker både armer og bein for å dra seg opp silkebåndene.
De sitter begge i styret til "Sirkuspunkt". De er også daglige ledere for hver sin sirkusskole for barn. "Sirkuspunkt" er en frivillig organisasjon som jobber for å støtte opp om sirkus-miljøet i Oslo og omegn. To dager i uken åpner de for at medlemmene kan drive med egentrening i regi av dem.
– Åja, et hakk til, sier Anna Treakhchyan i det de begge svever omtrent to meter over gulvet.
Treakhchyan snur seg for å sjekke hvor langt opp Hoem har klatret, og innser at hun må posisjonere seg selv enda høyere. Når det er gjort henger de nesten like høyt, men de forskjellige bevegelsene gir en illusjon om at de ikke er det. De surrer beinene sine inn i båndene, som en knute på et kjede man må bruke energi på å få opp. Likevel viser ikke jentene antydning til å bruke energi. Med myke bevegelser er de på et blunk trygt nede på gulvet igjen.
– Det skal mye til å klare seg som sirkusartist i Norge. De fleste som har tatt dette karrierevalget i Norge drar til utlandet, forteller Hoem.
Norea Hoem har god kontroll på sirkusutdanning-historien i Norge, og nevner Fjordane Folkehøgskule sin "nysirkus-linje", som det nærmeste man i dag kan komme en utdanning innen dette fagfeltet her til lands.
Til tross for at Hoem selv startet med sirkus i voksen alder, legger hun ikke skjul på at det er en fordel å starte tidlig med tanke på hvor hardt arbeid det er.
Og nettopp fordi det er en fordel å starte tidlig, tilbyr de begge sirkusskole for de unge og lovende i Oslo.
Hardt arbeid kan man både høre og lukte at det er. De jubler og stønner om hverandre, og luften er klam, akkurat som at det skal tordne. Likevel lukter det mer svette enn regnvær.
Det er tydelig at treningen krever pauser. Mens noen sitter på en av fall-madrassene og snakker, lytter andre til gulvets hjerteslag. De ligger slik at beina peker mot hver sin vegg, mens den tredje og fjerde veggen får hilse på både hoder og rumper.
Campingvogn
På Bjerke travbane viser Shannon Arnardo gledelig frem hjemmet sitt før forestillingen. Her bor hun mens de er på turné.
Inne i vognen er det ryddig og rent, men det er likevel nok der til å skimte personlighet. En bukett med rosa og hvite blomster av ulike sorter står plassert oppi en glassvase, og ved siden skinner en fargerik vannflaske i metal. Ved døren henger det en nøkkelring med et par tåspisssko. De er så små at de kunne passet en papegøye.
– Jeg ble akkurat ferdig med to år på danselinjen på Bårdar, med fordypning i ballett, forteller hun.
Likevel tror hun ikke nødvendigvis at en utdannelse innen sirkus er avgjørende. I deres ansettelsesprosess er verken sirkus-utdanning eller utdanning generelt noe de vektlegger.
Shannon Arnardo tror at mange som jobber med sirkus i dag er selvlærte eller har fått god opplæring om artisteriet gjennom foreldrene sine.
Hun setter seg ned og finner frem kosmetikken for kvelden. Sminken hun legger er dramatisk. Øyenskyggen er spiss og oransje og langs våt-linjen hviler det en svart kant. Det er nesten så man kan trekke assosiasjoner til en katt sine proporsjoner. I motsetning til katter sin bløte pels, blir gløden i ansiktet til Shannon mattet ned av et hvitt pudder, som ligger i en diger beholder. På grunn av størrelsen, ser det ikke ut som innpakningen pudderet kommer i hører til i kategorien kosmetikk i det hele tatt. Likevel har over halvparten av pudderet allerede gjort jobben sin på ansiktet, akkurat slik som Shannon Arnardo har på årets sirkus-turné.
Lysstaver
En halvtime før forestillingens start ser alle sirkusartistene nesten identiske ut, og det er vanskelig å skille dem fra hverandre. Kontrakten innebar tydeligvis flere arbeidsoppgaver enn å opptre, for rundt i teltet kan man skimte dem i diverse kiosker. Kostymene deres er byttet ut med sorte jakker med like gulldetaljer, og det ser ut som alle har lært å sminke seg av samme person.
Plutselig kan man dra kjensel på noen. Det er Rico Brukson og Elena Brukson, og i stedet for å trene i lianene, selger de nå fargerike lysstaver i forskjellige former. Det er kun femten minutter til de skal opptre, men de oppfattes som rolige.
Det er ganske mørkt inne i teltet, men likevel ikke for mørkt til at det er fare for at noen av barna i publikum vil sovne før forestillingens start. Lyskildene er scenelys, popkornmaskin og lysstaver. Nesten alle setene er fulle noen minutter før forestillingen starter.
Samfunnsnormer
I en av de største kantinene på OsloMet, fortsetter Camilla Eeg-Tverbakk å fortelle om hvor hun tror sirkus er på vei i Norge.
– Jeg mener at sirkus, som vi kjenner det i dag, er litt antikvarisk, men det er jo en veldig gammel kunstform, så jeg vil ikke tro det dør ut, men at det kanskje står ovenfor en fornyelse, forteller hun.
– Allerede ser vi at sirkus endrer seg med samfunnsnormene. Man har for eksempel gått vekk fra å vise frem minoriteter i samfunnet, såkalte "freaks", og man har gått vekk fra mye av dyreholdet, forteller hun.
Camilla Eeg-Tverbakk sitter fremoverlent under hele intervjuet, i kontrast til stemmen som var mer bakoverlent.
Forestillingen
Sirkuset som skulle vært i gang klokken seks, lar publikum vente noen ekstra minutter før kloven gjør sin entré. Shannon Arnardo og Elena Brukson deltar begge i det påfølgende nummeret.
Førstnevnte er iført en hvit, glitterkjole med en pelskant i bunn, som akkurat ikke er lang nok til å hilse på knærne. Blikket hennes veksler mellom tilfeldige publikummere og Elena Brukson, som i sin røde, korte kjole med åpen rygg, turner i en ring flere meter over de fire danserne. Den neste timen skal publikummerne få se talenter av ulik form, før alle drar hver til sitt, og det hele gjentar seg i morgen.