Spillet som bygger broer
I Nydalen i Oslo blir bridgekortene til mer enn stikk – de blir et sted å høre til.
Blant høye, grønne trær og tunge murhus klatrer morgensolen stille oppover himmelen. Med sine lange armer river solen forsiktig hull i det tynne skylaget som hviler som et grått slør over Nydalen i Oslo denne morgenen.
Mellom himmelens bleke lerret og asfaltens mørke, står et beskjedent trehus malt i kremhvitt.
Med falmet maling og historier som hvisker fra veggene fylles huset av summende mennesker – hver og en med spor av tidens gang. Med ett våkner Dampen til liv.
– Eneste gyldig fravær er egen begravelse, sier en sølvrev spøkefullt mens han plukker opp en bunke med kort.
Hjerter Konge Bridgeklubb fyller lokalet, og én etter én trer medlemmene inn.
Blant strømmen av mennesker står Karin Thori (80). Med nystelt hår, mørkelilla leppestift, matchende negler og lange, mørke vipper smiler hun til kjente ansikter mens hun er raus med klemmene.
Mange er grå i luggen. Andre har ingen lugg.
Bridge i Norge
Bridge er en populær fritidsaktivitet i Norge, organisert gjennom Norsk Bridgeforbund (NBF). Landet har et omfattende nettverk av klubber som arrangerer spillekvelder, kurs og turneringer, og som fungerer som møteplasser for både nye og erfarne spillere – unge og gamle, kvinner og menn. Mange av klubbene tiltrekker seg særlig eldre spillere og pensjonister.
Gunn Tove Vist, konsulent med ansvar for opplæring og rekruttering i NBF, forteller at gjennomsnittsalderen på deres medlemmer er 63 år.
– Det er den eldre garde som dominerer, med spillere jevnt fordelt mellom kvinner og menn.
Ifølge Vist har NBF over 8 000 medlemmer fordelt på 285 klubber, men langt flere spiller bridge utenfor forbundet. Vist peker på flere helsefordeler ved bridge: hjernen holdes aktiv, evnen til problemløsning styrkes – og viktigst av alt, det motvirker ensomhet.
Ved inngangen til 2022 bodde rundt 30% av personer over 70 år alene, og andelen øker med alderen. Med eldrebølgen som kommer, vil stadig flere pensjonister kunne finne både sosialt samvær og hobby gjennom bridge, noe som gjør aktiviteten ekstra viktig som møteplass for eldre.
- Fire spillere, delt i to par (makkerpar).
- Hver spiller får 13 kort.
- Spillet starter med en budrunde, der paret prøver å spå hvor mange stikk de kan ta.
- Kortene spilles én etter én, og poeng tildeles basert på stikkene paret vinner.
- Turneringer og klubber gir mulighet til å spille både sosialt og konkurransepreget.
- Spillet kombinerer matematikk, logikk og samarbeid – og omtales ofte som «kortspillets sjakk».
Hjerter Konge Bridgeklubb
Blant landets mange bridgeklubber finner vi Hjerter Konge Bridgeklubb, som i år fyller ti år. Tre ganger i uken samles medlemmene for å spille.
Kurslederne Finn Bragenes og Torkel Viken har sett hundrevis lære seg spillet. Finn beskriver bridge som et sted uten rangstiger.
– I Norge er det for absolutt alle, sier han. – Det morsomme er at en "boms" kan knuse en børsmegler eller en professor. Her teller bare evnene ved bordet.
Mens han skuer ut over folkemengden, forklarer han at spillet hele tiden handler om å løse problemer – uten mobilen som krykke.
– Vanligvis tar vi opp mobilen hver gang vi støter på et problem. I bridge møter du nye utfordringer hele tiden, men du må løse dem der og da. Du må tenke sammen med makkeren din, finne riktig strategi, nesten som i sjakk. Skal dere trumfe? Hvor mange stikk kan dere ta? Alt avgjøres rundt bordet.
Selv for de som aldri har spilt før, er Finn overbevist om at alle kan lære.
– Hvor du er i samfunnet betyr ingenting når du setter deg ned og spiller.
Dermed blir bordene mer enn en arena for kortspill. De blir et sted hvor mennesker fra ulike liv møtes på like vilkår – og hvor fellesskapet varer lenger enn spillkvelden.
Bridge som pass til nye opplevelser og relasjoner
Hvert år arrangerer de turer hvor bridge kombineres med sosialt samvær og nye opplevelser. I begynnelsen av oktober reiser en større gjeng til Brela i Kroatia, og når julen ringes inn begir de seg ut på Kiel-fergen for nye opplevelser.
– De blir som en gjeng ungdommer på tur, med både vorspiel og nach før spillkveldene, forteller Finn, med gnistrenede øyne når han snakker om turen.
Turene fungerer ikke bare som avbrekk fra hverdagen, men som rom der fellesskap får vokse. Enten det er i Kroatia, på vei til Kiel eller de ukentlige møtene i Oslo.
Flere av medlemmene i Hjerter Konge forteller at de har funnet venner for livet gjennom bridgen. Noen har til og med funnet kjærligheten. Rommet fylles av småprat, latter og varme blikk mellom gamle kjente.
– Vi møttes over kortstokken, sier Kirsti Kvalheim og sender et smil mot Ole Martin Trollsund. – Nå er vi kjærester.
For 95 år gamle Inger Møller er bridgebordet langt mer enn et spill – det er et sted å høre til, et fast holdepunkt i hverdagen. Hun ser seg rundt og nikker til de andre, tydelig hjemme i sitt faste miljø.
– For meg betyr bridge alt. Det er det som får meg ut, sier hun med ettertrykk.
Sollyset som siver gjennom vinduene, legger et varmt skjær over ansiktene som har møttes her i årevis.
En annen duo som har kjent hverandre lenge, er Kirsten (83) og Paal Conrad Mossin (85). De møttes i 1959, og etter 63 år som ektepar nyter de ofte en runde bridge sammen på kvelden før sengetid.
– Han var en liten ramp da vi møttes, sier Kirsten med et smil, mens Paal ler ved siden av henne.
Det er lett å merke det varme samholdet på Dampen – bridgebordet fungerer like mye som et sosialt anker som et spill.
Likestiller vennskap med søvn og mat
Lege Annette Dragland understreker hvor viktig sosiale relasjoner er for helsen:
– Vi har lenge visst at søvn, mat og fysisk aktivitet er grunnpilarer for helse, men sterke sosiale bånd beskytter også mot alt fra hjerte- og karsykdom, depresjon og tidlig død, sier hun.
– Ensomhet er derimot like helseskadelig som å røyke 15 sigaretter om dagen, legger Dragland til.
Hun forklarer at når vi opplever trygghet og tilhørighet med andre, skjer konkrete fysiologiske prosesser: stresshormoner faller, blodtrykket synker, immunforsvaret styrkes, og hormoner som oxytocin frigjøres.
– Dette skaper ro, bedre fordøyelse og demper betennelse, sier hun. – Hjernen vår tolker relasjoner som trygghet, og når nervesystemet er i balanse, får alle organene og cellene våre bedre vilkår.
– Vi undervurderer ofte hvor mye andre faktisk ønsker kontakt, fortsetter Dragland. – Mange venter på å «føle seg klare» eller på at andre skal ta initiativ. Men noen ganger handler det bare om å ta det første lille steget: sende en melding, foreslå en tur, eller hilse på naboen. Det er i de små møtene at nære relasjoner bygges.
Dragland understreker at vennskap ikke bare er hyggelig å ha, men avgjørende for helsen: – Når jeg sier at vennskap må sidestilles med mat og søvn, handler det om at vi er biologisk programmert for å høre til. Relasjoner roer nervesystemet vårt og setter kroppen i modus for heling, forklarer hun.
Hun peker også på hvordan vi som samfunn og enkeltpersoner kan legge til rette for relasjoner. – Vi må skape arenaer der mennesker møtes naturlig – frivillighet, idrettslag, kor og nabolagsprosjekter. Som enkeltpersoner kan vi være litt rausere med tid og initiativ. Det å investere i vennskap er ikke bare «kjekt å ha» – det er livsviktig.
Kort vei mellom himmel og helvete
På Dampen har hele rommet skriftet gir. Praten er lavere, latteren mer demper. Fire og fire sitte de rundt bordene. Kortene glir over grønne duker, hendet beveger seg raskt, nesten instinktivt. Nå er det alvor.
Et sukk kastes som et ekko mellom veggene.
Stillheten legger seg igjen over lokalet. Øynene flakker mellom kortene på hånden og bordet foran dem. En spiller retter seg i ryggen, justerer brillene og legger bestemt ned en spar konge. Makkeren nikker knapt merkbart. Små gester, raske blikk – en hel samtale uten ord. Når et stikk tapes, hører man et dempet sukk. Når et vinnerkort treffer bordet, slipper noen ut en triumferende latter.
Mellom rundene trekker enkelte ut for å trekke frisk luft. Utenfor står Atle med en sigarett i hånden.
– Hvordan går det der inne?
Han ler og rister på hodet.
– I det ene øyeblikket føler du deg som verdens beste spiller, sier han og sukker. – I det neste får du helt grisebank.
Han stumper røyken før han fortsetter:
– Av og til kommer du helt i flyt. Det er nesten euforisk. Du ser alt. Du føler deg som en verdensmester. Men like raskt kan du bli ydmyket. Det er kort vei mellom himmel og helvete – og det er det som gjør det gøy.
Vafler i hagen
En duft av nybakte vafler smyger seg ut av Dampen og over den lille hageflekken foran huset. Solen står høyt, men høstluften biter lett i kinnene – som et stille varsel om at sommeren er forbi.
Lyden av stoler som dras bort fra bordene blandes med fuglesang og sus fra trærne. Én etter én beveger de seg ut i hagen. Det er tid for lunsj.
Noen har pakket med seg mat hjemmefra, andre holder seg til klubbens vafler. Rundt bordet knitrer matpapir, kaffekopper tømmes i små slurker, og latteren bryter stadig gjennom.
– Du våkner om morgenen og tenker: «Hvorfor spilte jeg ikke kløver-kongen?», sier Kirsti Kvalheim – til stor latter rundt bordet.
Blant dem som ler høyest er Eitan Zuckermann. Han er døv, men likevel lokalets mest høylytte. Med sitt brede smil og smittende humør fyller han plassen mer enn noen andre. Han ler stille, men kroppsspråket bruser som en latter hele hagen kan høre.
Ved siden av Eitan sitter tidligere politimann Ola Bjørnsen sammen med makkeren Eva Cecilie Egge. De har spilt flere runder side om side, og stemningen mellom dem er like lett som luften er frisk. Ola lener seg bakover, humrer og sender Eva et ertende blunk.
– Vi startet på bord fire i dag, og har jobbet oss nedover, sier han, med et smil som får de andre til å trekke på munnvikene.
Eva rister lattermildt på hodet.
– Det er fortsatt mulig å snu det! Nå går vi inn og gir alt, sier hun, og møter blikket hans.
Begge ler i kor, før de reiser seg og forsvinner inn i mylderet av stemmer, kaffekopper og stoler som skrapes inn mot bordene igjen.
Hvem tar arven videre
Lokalet er nesten tomt. Kortstokkene ligger spredt på bordene, og den grønne duken har fått noen skrukkete minner etter dagens spill. Solen har begynt å synke, og de fleste medlemmene har gått ut i den kjølige høstluften.
Bridgebordene har tømt seg, men her, i de siste minuttene, sitter et levende minne om dagens fellesskap.
Tre damer sitter igjen, skravlende, med Karin Thori i spissen.
Karin drar frem røverhistorier fra sin tid over dammen:
– Jeg har bodd i USA, vet du, sier hun, og gestikulerer med hendene. – Masse diskoteker, jeg elsket det!
– Jeg var en skikkelig danseløve, legger hun til. – Nå kan jeg jo ikke gå, jeg er lutrygget og skjev, men da, da var jeg flyvende!
Samtalen hopper elegant fra fortid til fremtid. For hvem skal bære arven videre? Bridge er fortsatt et spill dominert av eldre, og mange bekymrer seg for rekrutteringen.
– Du skal ikke begynne med bridge, du da? spør Karin, mens hun blunker med det ene øyet.
Hun reiser seg, går bort til et premieskap som henger midt på veggen, høyt under taket. En glassdør avslører en stor samling pokaler – noen skinner fortsatt blankt, andre har støv i kantene.
– Når jeg dør, vil jeg at den oransje urnen min skal stå der, sier hun med alvorlig mine. – Da blir jeg en del av arvtakerne.