Å vandre gatelangs

Mellom sterile vegger og hvitt sykehuslys, sitter Anniken ved siden av sykesenga. I sengen ligger hennes barnefar helt urørlig. Han ligger i koma og skal snart dø. Igjen etterlater han seg Anniken – tobarnsmor og rusmisbruker.

Anniken har forstått hvordan dette vil ende. I all fortrolighet gir hun ham, og kanskje aller mest seg selv et løfte.

Hun skal bli rusfri.

10 år på gata

Utenfor Erlik Oslo kontoret i Christian Kroghs gate 2 sitter Anniken Nordengen og venter på neste vaktbytte. Hun har møtt opp i god tid for å sikre seg favorittplassen sin – Kirkeristen.

Det er nesten 10 år siden hennes første dag som =OSLO-selger. Anniken er oppvokst på Grünerløkka, og det var også der hun solgte sitt første magasin - på Olaf Ryes plass.

Moren hennes var bare 16 år da hun fødte Anniken i 1965. Tre måneder senere banket den nybakte moren på hos et eldre ektepar på øvre Grünerløkka, før hun forlot den lille jenta utenfor døren.  

Ekteparet som adopterte Anniken ga henne et trygt hjem, fylt av både kjærlighet og stabilitet, men ute på gata var situasjonen litt annerledes.

Opp gjennom barndommen tok Annikens mor henne med på kristne møter. Disse møtene dannet grunnlaget for et av Annikens kallenavn blant de andre barna.

 – De kalte meg for Jesusbarnet, forteller Anniken.  

 Anniken ler og forklarer at hun i ettertid synes det var litt morsomt, for hun kunne ikke skjønne hvorfor hun hadde fått akkurat det kallenavnet. Jesusbarnet var jo en gutt.  

Fra enden av gata kommer en miljøarbeider gående. Han løfter hånden i en kort hilsen og smiler mot Anniken, som straks er ferdig med røyken. De veksler et par ord før han sniker seg opp trappen og forsvinner inn døren.

Inne i Erlik lokalet kan selgerne kjøpe magasiner og velge seg ut en plass de ønsker å stå for dagen.

– Jeg skal ha 20 blader, 10 kryssord og fem bøker, sier en selger til miljøarbeideren bak skranken.

Raske hender leter rundt i lommen etter betalingen, og få sekunder senere høres lyden av mynter som rasler og treffer disken.

Når rusen tar styringen

Anniken kaster et blikk mot klokken som henger på veggen, den viser 14.00. Henrik, miljøarbeideren, trenger ikke spørre henne hvor hun vil selge i dag. På tavlen henger en liste over ulike selgerplasser. Med blå tusj skriver han opp Annikens nummer, 1413. Favorittplassen er sikret.

 

Før hun skal starte med dagens salg, går Anniken til favorittcafeen som ligger like rundt hjørnet. Her kan hun lene seg tilbake, observere de mange menneskene som sprader forbi – og ta seg enda en røyk.

Til tross for en barndom med kjærlighet fra trygge omsorgspersoner, satte mobbingen fra barna i nabolaget spor. Årene gikk og Anniken ble etter hvert en del av Oslos rusmiljø.  

 – Jeg hadde jo prøvd litt av hvert som nysgjerrig ungdom, men jeg startet på ordentlig med rus da ungene mine var omtrent 4-5 år, sier Anniken.

Under graviditeten holdt hun seg rusfri, men noen år senere ble hun introdusert for rusen på nytt. Anniken beskriver rusfølelsen som noe utrolig, hun følte seg så våken og hun hadde det veldig moro. 

Anniken fødte sitt første barn da hun var 24 år gammel, og allerede året etter kom nummer to. Ansiktet hennes lyser opp når hun prater om barna sine, og hun klarer så vidt å sitte rolig på stolen. For hvert ord som kommer ut av munnen hennes trekker hun på smilebåndet.  

Temaet endrer seg og et alvorlig uttrykk brer seg over ansiktet til den ellers sprudlende damen. Anniken fletter hendene nervøst sammen, og tatoveringen hun har på ringfingeren kommer så vidt til syne – «Perfect» står det.

Samtalen har glidd tilbake på rusen igjen. Anniken forteller om følelsen av å miste kontrollen, og om hvordan rusen til slutt tar styringen over deg. Kroppen hennes vrir seg og hun knytter hendene i et forsøk på vise hvordan det var for henne de dagene rusen tok overhånd.

For Anniken var det målet om å holde seg rusfri som drev henne til Erlik, men dette er ikke tilfellet for alle selgerne.

Erlend Dahlhaug Paxal, daglig leder i Erlik forteller at mange av selgerne lever med tøffe problemer som kan dreie seg om alt fra psykisk helse, rusproblemer eller fattigdom.

– Selgergruppen er stadig i endring. I dag ser vi i en større grad at ren fattigdom er det som driver folk til oss. Tidligere var det i stor grad rusavhengighet og følger av den, sier Paxal.

Videre forteller han at organisasjonen ikke har et mål om at folk skal slutte å ruse seg eller gjøre store omveltninger i livet sitt. Han mener selvsagt at det er positivt når folk kommer seg ut av problemene sine, men at det ikke er hensiktsmessig at dette skal være en forutsetning for å kunne delta i samfunnet på en verdig måte.

Vi anerkjenner at mange mennesker lever med tøffe problemer, som det er lite realistisk at de skal komme seg helt ut av.

Erlend Dahlhaug Paxal, Daglig leder i Erlik

Løftet

Når Anniken prater om barnefarens bortgang, blir setningene korte. Lydnivået i stemmen synker, og hun titter ned i fanget. Det var en tøff tid.

Det er 10 år siden barnefaren til gikk bort. Løftet hun ga ham på sykesengen har hun holdt. Anniken ble rusfri på dagen, og i høst skal hun feire 10 år uten rus.

Blikket henger et sted over bordet og hun trekker pusten dypt før hun titter opp i luften. Øynene er smale, nærmest spørrende, som om hun prøver ut ordene inni seg før hun skal si dem høyt.

– Jeg husker jeg tenkte at ungene fortjener bedre enn pappa som død og en mamma som ruser seg, sier hun.

Etter et øyeblikks stillhet retter hun seg opp, leter frem en ny sigarett fra vesken og lar fingeren gli over lighteren for å tenne den. Øynene får et glimt og et smil brer seg om munnen hennes når hun begynner å fortelle om hvordan Erlik Oslo har bidratt til å forandre livet hennes.

Anniken føler på en helt ny tilstedeværelse. Før var dagene tunge, telefonen ble liggende urørt på bordet selv når den lyste opp og hennes datters navn stod på skjermen. Det kunne være dager der datteren verken visste om hun var levende eller dø. Den dag i dag plinger det i telefonen motsatt vei.

– Jeg og datteren min ringes alltid hver morgen. Da drikker vi morgen kaffen sammen og prater om hva planene for dagen er, sier Anniken.

Det er en rettighet å bli inkludert

På kontoret sitt ved Arbeidsforskningsinstituttet på OsloMet, sitter Talieh Sadeghi. Beina er lagt i kryss og hendene danser i luften mens hun forteller om arbeidsinkludering.

I tillegg til å være forskningsleder, forsker Sadeghi selv på hvordan man kan inkludere marginaliserte grupper som for eksempel unge og rusavhengige i arbeidslivet.

Videre påpeker hun at det er viktig at mennesker som faller utenfor samfunnet inkluderes i arbeidslivet, både fordi det er nyttig for samfunnet at flere er i arbeid og fordi det fra deres perspektiv er en rettighet.

– De skal få mulighet til å utføre meningsfull aktivitet og arbeid. Arbeid gir tilhørighet, lønn og mestringsfølelse, sier Sadeghi

Tall fra Nav viser at 700 000 personer i yrkesaktiv alder står utenfor arbeid og utdanning ved utgangen av 2024. Tallene viser at utenforskapet er for høyt, til tross for at mange arbeidsgivere har vært flinke til å inkludere de siste årene.

Nav: 700 000 personer står utenfor arbeidslivet.

Tall fra Nav viser at 700 000 personer i yrkesaktiv alder står utenfor arbeid og utdanning ved utgangen av 2024. Tallene viser at utenforskapet er for høyt, til tross for at mange arbeidsgivere har vært flinke til å inkludere de siste årene.

For de fleste som sliter er det viktig å ha et arbeidstilbud med fleksibilitet – mange kan hjelpes inn på egne premisser. Fleksibiliteten gjør det mulig å møte opp og fullføre arbeid de dagene man har overskudd.

Sadeghi peker på viktigheten av å ha et sted å dra til og følelsen av at man er til nytte for noen. For rusmisbrukere har forskning vist at lønnstilskudd er svært effektivt, men også relasjonsbygging, mestring og inkludering har hatt god effekt.

– Det å ha et arbeidsliv kan gi struktur i hverdagen og for mange har det en helsefremmende effekt, avslutter Sadeghi med.

De viktige møtene

Sigaretten hun har mellom fingrene har sluknet, asken drysset for lengst. Hun løfter koppen til leppene og lar den siste, lunkene slurken av ingefærteen gli nedover halsen. Til tross for at vanen med røyken sitter godt i kroppen er Anniken klar på at helsen hennes har forbedret seg de siste årene.

Tidligere kunne hun tilbringe hele dager inne på sofaen, med gardinene lukket og lyset slukket. Nå vandrer hun gate opp og gate ned. Skrittene driver henne frem og de gode samtalene holder henne i gang.

Erlik har bidratt til at Anniken har klart å holde seg oppe, selv når rusen har trigget. Hun har flyttet ut av den kommunale boligen sin og hun legger av noen kroner hver måned til å kunne besøke barn og barnebarn i Trondheim.

Det hun setter aller mest pris på, er likevel ikke pengene.

– Jeg setter pris på alle menneskemøtene. Alle de gode samtalene jeg har med folk hver dag og alle bekjentskapene jeg har fått. Så klart er det godt å kunne klare seg økonomisk, men menneskemøtene er det som virkelig betyr noe, sier Anniken.

Anerkjennelse i en travel hverdag

Utenfor Kirkeristen står hun med en murvegg i ryggen. Mercedesen har hun parkert trygt bak seg. Anniken er ikke redd for å ta kontakt med strømmen av folk som passer jevnt foran henne: mennesker på vei til domkirken, ungdommer som har handlet i Karl Johan og kontorfolk på vei til t-banen etter en lang arbeidsdag.

Med rød vest og et jubileumsblad i hånden spør hun alle som går forbi «Hei, vil du kjøpe =OSLO?».

Anniken har fanget oppmerksomheten til en eldre dame. Hun kjøper et magasin og blir stående å prate litt med den blide selgeren. Anniken deler raust fra sin historie og forteller at hun snart har vært rusfri i ti år.

Den eldre damen smiler og med tårer i øynene spør hun om ikke Anniken vil ta en kaffe for å feire. Anniken forteller at det betyr mye for henne å bli sett på denne måten, men at hun dessverre må arbeide videre. Hun har flere magasiner å selge.

Damen forstår og før hun haster videre, trekker hun Anniken inn for en klem. Det er et øyeblikk av ekte anerkjennelse i en ellers travel hverdag. Og for Anniken er det en påminnelse om løftet hun en gang ga.