Sagenejul: – Henter fram det beste i bydelen

Bakgrunn til Sagenejul

Gro forteller at Ideen til Sagenejul kom egentlig gjennom jobben hennes som bydelshistoriker på Sagene. Sagene er den eneste bydelen som noen gang har hatt en egen historiker.

Gro ga ut boka Livet langs elva, som ble populær og raskt utsolgt. Senere tok en dame fra forlagsbransjen kontakt og ville gi ut en revidert utgave. Gjennom det samarbeidet ble Gro kjent med Anne Britt, som i dag er forlegger for Sagenejul.

– Etter noen år spurte Anne Britt om vi skulle lage et eget julehefte for Sagene. Jeg syntes først det hørtes litt sært ut, men hun mente bydelen hadde en så sterk identitet at det ville fungere. Det hadde hun helt rett i. Så jeg ble med og det har vært kjempegøy, ler Gro Røde.

Gro forteller at målet med Sagenejul er å skape trivsel og styrke stedidentiteten i bydelen og at heftet skal bidra til at folk føler tilhørighet og røtter. Hun mener at lokal historie og kultur er viktig for gode levekår og for hvordan vi opplever stedet vi bor. 

– Et julehefte skal være varmt, humoristisk og noe du kan kose deg med. Jeg opplever at Sagenejul henter fram det beste i bydelen, og det har gjort arbeidet med heftet veldig hyggelig.

Tradisjonen Sagenejul

Da det aller første juleheftet ble lansert, var de to damene bak Sagenejul ikke i tvil om at dette ikke skulle bli en engangsutgivelse.

– Vi tenkte det fra første stund. Hvis man først satser, så må man gi prosjektet noen år for å se om det har livets rett. Å komme med noe bare ett år, det blir jo en bløff, sier redaktøren.

Responsen lot seg heller ikke vente, allerede etter første utgivelse fikk de mange positive tilbakemeldinger fra lesere.

– hadde ikke de positive tilbakemeldingene kommet, hadde de kanskje latt det være å lage flere hefter år etter år. Men folk ble veldig glad av heftet, sier de og det ga dem motivasjonen de trengte for å fortsette. Og nå har Sagenejul tradisjonen vært i 4 år, forteller skaperne.

Spørsmålet om Sagenejul vil fortsette å komme ut, er ikke helt avklart, men skaperne bekrefter at det i hvert fall blir et nummer til, men at de også må følge med på hva som skjer i bydelen. Alt tyder på at bydelene kan bli slått sammen, og det vil påvirke hvordan de presenterer stoffet.

– Sagene vil forsatt være sitt eget område selv om de offisielle grensene endres, sier skaperne.

Likevel mener Røde at selve konseptet Sagenejul er robust nok til å overleve endringer i kommunale strukturer.

– Sagenejula kan bestå. Det er tradisjonen som bærer dette, sier en optimistisk Gro Røde.

Prosessen

Bak Sagenejul ligger en arbeidsprosess som strekker seg gjennom store deler av året. Allerede når julepynten pakkes bort, begynner redaktørene Gro og Anne-Britt på neste års utgave.

– Vi samler ideer hele tiden og tar alle forslag seriøst. Hvert år ønsker vi å ha en refleksjonstekst knyttet til juleevangeliet. Vi starter tidlig med å diskutere hvem som kan skrive den, og hvem som har noe å si om julas budskap i dag, forteller Gro.

De to beskriver seg selv som et godt “par hester” i arbeidet og mye av neste års hefte er gjerne klart lenge før desember. Likevel er det en rytme som er krevende å holde.

– Jeg prøver å skrive alt mitt mens det fortsatt er kaldt. Det er helt forferdelig å skrive om jul i juli. Billedtekster kan jeg tåle, men hovedtekstene? Nei. Jeg har sittet mye i påska og skrevet. Vi må rett og slett nå jula før jula, forteller Gro.

Innholdet i Sagenejul kommer fra et bredt spekter av kilder. Alt fra digitalt arkivarbeid til bidrag fra lokale forfattere. En måte de prøvde å finne kilder et år var en skrivekonkurranse. 

– Vi delte ut ordentlige premier, den største på 15 000 kroner. Kravet var at forfatteren enten måtte bo i bydelen eller skrive om noe som foregår her. Det ga oss utrolig mange gode bidrag, og vi har fortsatt mye å høste av fra det materialet.

I dag har heftet blitt såpass kjent at mange sender inn tekster uoppfordret. I tillegg har redaksjonen kontakter som kan bidra.

Mye av jakten på historier foregår digitalt, gamle aviser, lokalhistoriske referanser, gateadresser og stikkord leder stadig til nye funn.

– Det er helt utrolig hva som dukker opp. Jeg søker på alt mulig rart, og plutselig finner vi noe som åpner en helt ny dør, forteller Gro Røde

En håndfull lokale kulturpersonligheter gir også stadig gjenklang. Oskar Braaten er en gjenganger, og de løfter gjerne fram forfattere og kunstnere med tilknytning til Sagene området, som Kristoffer Aamodt og Ella Wahl. Og innimellom dukker det opp overraskelser som et dikt av Kjartan Fløgstad om Bjølsenparken, som de tok med i en tidligere utgave.

– Vi er hele tiden på leting. Det handler om å være nysgjerrig og holde snuten nedi arkivene. Da finner man gull, sier Gro Røde

En ting Gro Røde trekker frem som noe hun vil prøve å få til med neste utgave, er å få inn yngre skrivere.

– Jeg synes et slikt julehefte også kan være en liten protest mot urolige tider, svartsynthet og digitale blaff. Det er på papir, og det handler om gode ting. Jeg tenkte det hadde vært fint om vi fikk med flere yngre som kanskje selv kommer med stoff, sier Gro

Spesielle Historier

Når redaktøren blir spurt om hun har en favoritt blant historiene i Sagenejul, nøler hun litt.

– Det er alltid vanskelig å velge, men Ribber’n står veldig nært hjertet mitt, sier hun.

Gro forteller at det Riberske boligkomplekset, en rekke karakteristiske murgårder fra 1912 nær Sagene kirke, har fascinert henne i mange år. Arkitekturen er unik i både norsk og nordisk sammenheng, og beboerne er kjent for sin sterke lokalpatriotisme.

– Da jeg jobbet som bydelshistoriker, møtte jeg flere som var fra Ribber’n, og de hadde en helt egen stolthet. Egen park, stort juletre, gatefester og til og med sjette generasjon bor der i dag. forteller Gro

Heftet har hatt flere bidrag med røtter i området: private minner og gamle familiefoto, en novelle fra en ung forfatter om besteforeldrene på Ribber’n, og i årets utgave en lang novelle av Therese Osi, «3. søndag i advent», med egne illustrasjoner.

En annen av Gro sine favoritter er historien om Janne Willberg mor, som førte dagbok som 14-åring.

– Det er så fint. Hun skriver som tenåringer gjør. Hun er forelsket, sulten, opptatt av gutter og klær, litt rå i språket. Man får frysninger, for tiden er så fjern, men følelsene er de samme. Det minner oss om at bestemødre også har vært unge, forteller Gro.

Dagboken inneholder også en av de mest levende episodene redaktøren kjenner.

Historien om sjokoladen som havnet i Oslo havn.

En hel last med sjokolade endte i sjøen, ble reddet inn, vasket fri for salt på Lilleborg fabrikker og deretter, ifølge dagboken, gjort tilgjengelig for barna i området.

– Barna ble invitert til å slikke utstyret etter at sjokoladen var renset. Mange ble syke av alt de spiste, men det er en så utrolig tidskoloritt. Og det sier mye om knapphet, oppfinnsomhet og hvordan folk gjorde det beste ut av situasjonen, forteller Gro.

Sagene-nissen og den røde lua

Foto: Ane Torset

Sagene-nissen er en figur Gro har fulgt i flere år.

– Han holder til på Bøyenvollen, en av bydelens eldste gårder, forteller hun.

Gården på Møllerveien, kjent for arrangementet «Gammeldags jul», er et av de mest intakte historiske tunene i området. Både tunet og navnet peker mot stor alder, og i norsk folketro var slike gamle gårdshauger ofte knyttet til haugfolk og haugabonden forløperen til fjøsnissen.

– Mange mener at det var haugabonden man opprinnelig satte ut julegrøt til. Derfor er det lett å se for seg at Sagene-nissen bor nettopp der, sier Gro.

I fjor skrev hun en novelle om Noelle Jul, en journalist i lokalavisen Sagene Blad som drar til Bøyenvollen for å lage julestoff. Etter at luen hennes plutselig «løper av gårde» over tunet, blir hun ledet inn i låven av en kvinne i blå kappe.

– Inne i en labyrint av rom finner hun en liten nisse med lua hennes på hodet.

Nissen kan ikke være nisse uten den røde lua og vil beholde den. I årets hefte kommer en ny barnefortelling der nissen dukker opp uten lue fordi katten har brukt den som reir. Men noe stemmer ikke helt, til slutt avsløres det at nissen kanskje juger, for noen funnet kista hans full av røde luer.

Heftet inneholder også en faktaramme om den røde luen, og der bygger hun på historisk materiale.

– Mange tror nisselua er ren fantasi, men røde luer var faktisk vanlige blant menn før i tiden. Resten av klærne var gjerne grå eller mørke i vadmel, men lua var rød. Den ble til og med importert fra Frankrike i store mengder.

På gamle, svart-hvite fotografier ser man ofte ikke fargen, men den røde luen var en markør både i hverdagskultur og i folketro.

– Jeg er historiker, så jeg liker at fortellingene har et lag av virkelighet i seg. Det skal være lett å lese, men samtidig gi folklorister og historieinteresserte noe å glede seg over.

I årets hefte kan du også finne oppskriften for å lage din egen rød nisselue.

Et magisk møte med illustratør

Samarbeidet med illustratøren bak Sagenejul begynte nærmest ved en tilfeldighet.

– Det var helt magisk. Hun fant meg, sier redaktøren.

Gro forteller at illustratøren er Signe Torp og hun er utdannet i England og har en sterk interesse for kulturminnevern og gamle bygninger. Fordi Gro både er historiker og jobber ved Oslo Museum, tok Signe kontakt for å høre om det fantes gamle Sagene-hus som kunne egne seg for tegning. Illustratøren jobbet senere i Sagene Bokhandel, hvor hun blant annet lagde Sagene-kalenderen. Det åpnet døren for et tettere samarbeid.

– Da skjønte vi at vi måtte spørre om hun ville bidra til juleheftet. Nå bruker vi ofte forsidetegningene hennes til å lage postkort også, sier Gro.

Ideen om å lage postkort av forsidene vokste fram gjennom miljøet rundt Sagene Bokhandel.

– Det kom egentlig fra både Signe og Anne-Britt, som drev med butikk og hadde sans for vakre kort. Jeg elsker selv gode kort, og det føltes helt riktig at noe så fint som forsidene våre også kunne brukes som unike postkort.

I årets hefte har Signe tegnet en tegning av Kulturslottet Soria Moria med noen dyr foran og selvfølgelig en liten nisse.

Sagenejul fremover

Damene mener det  hadde vært veldig gøy hvis de ble pensjonister, og at noen andre fortsatte tradisjonen. 

– Det hadde vært helt fantastisk om etter vår tid så kan det være at noen andre plutselig oppdager at 50 år etter vår død, så er det noen som begynner å si at "Åj! Vi kan lage sagenejul som de gjorde i 2025." Det hadde vært stas om det var flere som fortsatte med det, sier Gro.

Sagenejul er mye jobb å lage, men damene bak mener er det verdt å jobbe hardt for denne juletradisjonen. De har planer om å fortsette med dette fremover og forhåpentligvis inspirere noen til å fortsette tradisjonen.