Earl Sweatshirt senket tempoet på Rockefeller
Torsdag kveld spilte Earl Sweatshirt for et nesten fullsatt Rockefeller. Tempoet var lavt, men det var mye som foregikk.
Det var ikke en kveld for allsang, konfetti eller publikumsfrieri. Da Earl Sweatshirt gikk på scenen på Rockefeller torsdag kveld, var det med et uttrykk som inviterte til konsentrasjon. Publikum svarte med å stå tett, lytte nøye og la låtene synke inn.
Lysene var dempet, tempoet lavt, og energien samlet. Noen nikket rolig med hodet. Andre sto helt stille. Det var lite hopping, men fullt fokus.
– Jeg forventet en rolig konsert, mer fokus på å vibe enn å hoppe rundt. Og det var akkurat det, sier Julian (19), som hadde sett fram til konserten lenge.
En annen type rapkonsert
Flere i publikum beskriver konserten som tydelig annerledes enn det man ofte forbinder med amerikanske rapshow. Der mange artister bygger konsertene sine rundt tunge beats, drops og publikumsrop, var det teksten som sto i sentrum denne kvelden.
– Earl fokuserer mye mer på lyrikk enn de fleste moderne rappere. Det er mindre autotune og mer tekst, sier Julian.
Andre i salen beskriver artisten som en som «gjør litt som han vil», uten å tilpasse seg tydelige forventninger. Musikken omtales som friere og mindre polert enn mye annen rap som spilles live i Norge.
– Det er mer poetisk enn mye annen rap, sier en publikummer.
Historiefortelling og referanser
Flere trekker også fram historiefortellingen i låtene. Tekstene oppleves som fragmenterte, men samtidig personlige, ofte med en underliggende humor som ikke nødvendigvis serveres rett fram.
– Han har en morsom storytelling, sier en i salen.
Enkelte i publikum sammenligner også uttrykket med den avdøde rapperen MF DOOM. Ikke fordi musikken nødvendigvis høres lik ut, men på grunn av den teksttunge stilen, den avslappede leveringen og følelsen av at låtene følger sine egne regler.
Et stille politisk budskap
Earl følger fotsporene til faren hans, journalist og politisk aktivist Keorapetse Kgositsile, og benytter muligheten til å vise solidaritet med Palestina. Etter den andre låta, tar han av seg genseren og viser fram en t-skjorte med ordet "freedom" og det palestinske flagget. Uten å gjøre noe større nummer ut av det fortsetter han konserten. Trøya snakker for seg selv, og aktivismen blir en integrert del av kunstnerskapet hans.
Publikum tok over avslutningen
Mot slutten av konserten forlot Earl Sweatshirt scenen, før han kom tilbake etter rop fra salen. Så forsvant han igjen. Og så kom han tilbake – enda en gang.
Da publikum begynte å rope etter låta «East», svarte han med å spille den. Reaksjonen var umiddelbar.
– Det beste øyeblikket var da han egentlig var ferdig, men kom tilbake flere ganger fordi publikum ropte, sier Julian.
Flere i salen beskriver øyeblikket som et tegn på at artisten lyttet mer enn han snakket denne kvelden.
– Man merker at han bryr seg om fansen, sier Julian på vei ut av Rockefeller.
Sjeldent besøk
Flere peker også på at nettopp denne typen konserter er sjeldne på norske scener. De tror at det er fordi uttrykket er smalere og mindre kommersielt enn mye annen rap.
– Det er ikke ofte sånne rappere er i Norge, mener Julian.
Det bidro til å gjøre konserten til en spesiell opplevelse for mange i salen.
Etter siste låt
Når lyset kommer på, er det fortsatt folk som står igjen. Noen diskuterer hvilke låter som var høydepunktet, andre sjekker settlisten på mobilen for å se om han faktisk spilte "Tourmaline". Det gjorde han. Etter flere returer til scenen forlater han for godt. Publikum trekker mot utgangen, litt hese i stemmen og ganske fornøyde med konserten.