To generasjoner under samme tak
En ny rapport fra By- og regionsforskningsinstituttet ved OsloMet oppsummerer erfaringer fra seks boligprosjekter, der studenter og eldre bor sammen.
- Forsker Nils Arne Lindaas har vært prosjektleder for studien og forteller at boformen har flere forutsetninger for å lykkes.
- Noen av faktorene som påvirker oppstartsfasen, er overbelastning i eldreomsorgen, husleiekontrakter og behovet for en engasjert nøkkelperson.
- Til tross for utfordringene har de hatt gode erfaringer med samspillet mellom studentene og de eldre.
- Studentene Journalen har snakket med, virker positive til konseptet, men peker på noen mulige utfordringer.
Forsker Nils Arne Lindaas, prosjektleder for studien, forteller at de har kartlagt erfaringer fra seks ulike boformer i Oslo, Bø, Horten, Bærum og et prosjekt i Bergen som er i oppbyggingsfasen.
– Det er gjort lite systematisk kartlegging av dette tidligere. Forskningsprosjektet startet da Lillestrøm kommune, i forbindelse med planene om et nytt Oslomet-campus, ønsket mer kunnskap om generasjonsblandede boformer, da byen får flere studenter, sier Lindaas.
I prosjektene er studentboligene lokalisert sentralt, i samme bygning som sykehjemmet eller omsorgsboligene. Målet er at studenter skal få et rimeligere sted å bo og å skape gode møter på tvers av generasjonene.
Lindaas påpeker at den geografiske plasseringen er viktig. Studenter vil ofte bosette seg sentralt og nær studiestedet.
– Når det kommer til den fysiske utformingen av bostedet, har studentene ofte en egen inngangsdør, slik at de kommer seg raskt ut og inn av hybelen.
– I tillegg bør hyblene være nærme fellesområdet for å få best mulig sosialisering mellom studentene og de eldre, sier han.
– Oppstarten møter utfordringer
Lindaas forteller at det er en rekke forutsetninger for at prosjektet skal lykkes i oppstartsfasen, men at boformen fungerer godt når den er etablert.
– En tidlig utfordring er at Husbanken ofte gir tilskudd til bygging av sykehjem og omsorgsboliger i kommunen, men regelverket deres krever at bygget kun kan brukes til det formålet, sier han, og forklarer videre:
– For at studenter skal kunne flytte inn, må man søke dispensasjon, noe som bare er mulig hvis det ikke er behov for boplassen til studentene. Det kan i praksis være vanskelig fordi mange kommuner har overbelastning og lange ventelister i eldreomsorgen.
En annen forutsetning er at prosjektet krever en dedikert og engasjert nøkkelperson som fungerer som drivkraft for hele prosjektet.
Ofte har det vært en av dem som er ansvarlige for helse- og omsorgstjenester eller ledere for boenheten i kommunen. De må koordinere flere deler av kommunen, fra ansatte i eldreomsorgen, til kommunens avdelinger for både juss og bygg, opplyser han.
– Billig bosted for studenter
– Den store fordelen er sosialiseringen mellom de eldre og studentene. Vi har hatt gode erfaringer med dette.
Men det krever at man har intervjurunder og rekrutterer studenter som passer å bo på den måten, forteller Lindaas.
I tillegg til det sosiale får studenter et billigere sted å bo. I Nederland, hvor konseptet er utbredt, betaler studenter svært lite, mot de bidrar sosialt rundt 30 timer i måneden.
– Det var tanken å gjøre det på samme måte når konseptet kom til Norge, men her kan man ikke ha en husleiekontrakt som krever at man gjør en jobb.
Studentene har enten en vanlig husleiekontrakt, eller slik de har gjort i Oslo, både en leiekontrakt og en ansatt kontrakt, der de er ansatt som miljøarbeidere. Lønnen til studentene tilsvarer omtrent husleien, sier han.
Det en fin måte å skape en arena for generasjonsmøter som knapt finnes i samfunnet.
– Nils Arne Lindaas.
– Det er viktig å presisere at studentene ikke skal utføre pleie- og omsorgsoppgaver, men at de skal være en sosial og god nabo for de eldre.
Studenter er positive
Journalen har snakket med studenter om hva de tenker om konseptet og om de kunne bo slik selv.
– Det kommer litt an på hvor nær studenthybelen ligger de eldre sin bolig. At det er et sted i bygget som er tilpasset et yngre miljø og at man selv kan velge når man vil være i kontakt med de eldre, sier Mathilde Kilen.
Hedda Saasen Undsetha er enig i at det er avgjørende å kunne være sosial på egne premisser.
– Jeg tror det er fordeler sosialt for begge parter, at man kan oppsøke hverandre ved behov, forteller Undsetha.
– Vi kunne bodd sånn hvis vi ikke hadde bodd med kjærestene våre, forteller Emilie Linea Dale og Gjertrud Lygre Vistnes.
De understreker viktigheten av å ta vare på de eldre og tror at bofellesskapet kan være et bra tilbud for dem som ikke har besteforeldre eller som bor langt unna familien sin.
– Det er ikke bare vi som hjelper de eldre. De hjelper oss også, sier Vistnes.