Ny norsk film roses for fremstilling av funksjonsnedsettelse
Den nye filmen "Min første kjærlighet" løfter funksjonsnedsettelse, noe flere mener er både nødvendig og etterlengtet.
Denne uken ble filmen Min første kjærlighet vist for første gang for norsk publikum under Tromsø Internasjonale Filmfestival. Hovedrollen spilles av Marie Flaatten, som debuterer som skuespiller etter å ha fått rollen gjennom en åpen utlysning.
– Det var veldig stas å vise filmen i Tromsø. Publikum tok godt imot den, og stemningen i salen var veldig fin, sier Flaatten.
Hun beskriver Min første kjærlighet som et romantisk drama med humor, men også med en historie som kan berøre på flere nivåer.
I filmen spiller hun Ella, en ung rullestolbruker med klare meninger og sterke ønsker for fremtiden. Flaatten, som selv sitter i rullestol, trekker frem at det var viktig at karakteren ikke ble redusert til funksjonsnedsettelsen sin, som bare er én av mange identitetsmarkører.
– Det finnes mange eksempler på stereotypiske fremstillinger av personer med nedsatt funksjonsevne på film. Men Ella er et helt menneske med mange nyanser og lag, slik vi alle er. Hun har drømmer og håp for fremtida si, styrker og svakheter, stahet og humor.
– Jeg kjenner meg igjen i staheten og viljestyrken til Ella, men hun er nok litt kulere og har mer attitude enn meg, sier hun og ler
Filmen følger Ella idet hun skal flytte hjemmefra for å studere. I stedet for egen hybel blir hun plassert på institusjon, samtidig som hun opplever sin første forelskelse. Tematikken rundt selvstendighet og retten til å forme eget liv står sentralt.
– Filmen er viktig og unik på grunn av dette fokuset og at den fortelles fra et innenfraperspektiv. Historien om Ella er inspirert av ekte menneskers erfaringer, og jeg tror filmen både kan røre og engasjere publikum, sier Flaatten.
Mener det er realistisk
– Det er veldig positivt at denne tematikken kommer frem på film, sier Amanda Dybendal, styreleder i Norges Handikapforbund region Innlandet.
Dybendal mener filmen treffer godt fordi den speiler virkelige problemstillinger mange med funksjonsnedsettelse møter.
– Slike ting skjer i virkeligheten også, så det er kjempebra at de lager film om det, sier hun.
Hun trekker særlig frem problematikken rundt bosted og brukerstyrt personlig assistanse (BPA).
– Det er synd at mennesker blir plassert på institusjon mot sin vilje fordi de ikke får BPA. For mange gir hjelp i egen bolig langt større frihet og mulighet til å styre eget liv, sier hun.
– Kunne ikke kommet på et bedre tidspunkt
Også forbundsleder i Norsk Handikapforbund, Tove Linnea Brandvik, mener filmen er både viktig og tidsriktig.
– Jeg ble lettet over at noen tok tak i denne tematikken. Og jeg er glad for at det er gjort som spillefilm, ikke bare dokumentar, sier hun.
Brandvik peker på at det finnes flere dokumentarer om funksjonsnedsettelse i Norge, men at det er få som lager fiksjonsfilm om temaet.
– Filmformatet gjør at historien når flere. Det er mer tilgjengelig for folk flest, og dermed også mer holdningsskapende.
FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med funksjonsnedsettelse ble nylig en del av norsk lov. Hun mener derfor at tidspunktet for lanseringen er særlig viktig.
– Det handler om en endret forståelse av hvorfor funksjonshemmede ikke har like rettigheter. Det er ikke kroppen som er problemet, men barrierene i samfunnet. Det tar filmen veldig godt tak i, sier Brandvik.
Etterlyser mer representasjon
Brandvik trekker også frem betydningen av at mennesker med funksjonsnedsettelse representerer seg selv i film.
– Jeg tror det er helt avgjørende at funksjonshemmede spiller funksjonshemmede roller. Hvis vi sammenligner med andre grupper, ville vi aldri akseptert at de ble fremstilt av noen som ikke deler deres erfaringer, sier hun og legger til:
– Det vi ser på film former underbevisstheten vår. Når funksjonshemmede sjelden er synlige i helt vanlige roller, lærer vi at det er normalt at de er fraværende. Denne filmen plasserer funksjonshemmede inn i en helt gjenkjennelig kjærlighetshistorie, og det er utrolig viktig.
Ifølge Brandvik er historien langt fra unik.
– Historiene om unge mennesker som ikke får flytte for seg selv, ikke får ta utdanning eller møter barrierer i systemet, er dessverre ikke uvanlige. Filmen viser krasjet mellom det vi forventer at unge skal kunne gjøre, og det samfunnet faktisk legger til rette for, sier hun.
Hun håper at filmen kan bidra til økt forståelse, særlig blant unge.
– Hvis vi skal endre holdninger i samfunnet, er barn og unge voksne helt avgjørende. Denne filmen treffer riktig målgruppe og tar opp temaer mange kan kjenne seg igjen i, uavhengig av funksjonsnedsettelse, sier hun.